Hardangerjøkulen i seinsommersolnedgang. Snødekte topper på mørke fjellsider, lyst opp av de siste solstrålene, grå sjø under og grå himmel over.

Hva er vitsen med å være ute egentlig?

Snart kommer rødlisten for naturopplevelser. Forslagene er inne og juryen er i sving. Men hva er egentlig vitsen med disse opplevelsene?

Juryleder for rødlisten er friluftsforfatter Sigri Sandberg. Hun har skrevet en rekke bøker om natur og friluftsliv, både til skogs, til fjells og i Arktis. I høst er hun aktuell med boken Polar kjærlighet, med utdrag fra kjærlighetsbrev fra folk som Roald Amundsen og Fridtjof Nansen.

Sigri er ikke typen til å la seg målbinde – men i møte med en skoleklasse full av fjortenåringer fikk hun noen utfordringer å bite i.

Skogbunn tett i tett med hvitveis.
Hva er egentlig vitsen med å være ute? Kanskje svaret finnes i en hvitveiseng i nærheten av Sandefjord?

Tekst og foto: Sigri Sandberg

Det er en bråkete dag i en bråkete uke og jeg har koblet opp mac’en min på en bråkete ungdomsskole et sted i en nokså bråkete by.

Jeg er på skoleturné og skal fortelle historier om røffe kvinnfolk i natur.

Inn i klasserommet velter 23 helt andre historier på 14 år. Positiv uro dirrer mellom veggene, en gutt med blå hettegenser legger seg i vinduskarmen, to andre brøyter seg vei ut i gangen igjen. Noen veiver med armene, noen dytter hverandre, kommentarer hagler før læreren klapper i hendene og gir meg ordet. Jeg trekker pusten – og forteller. Og forteller. Viser bilder av fjell og breer og heftige damer og natur – og så svarer jeg på spørsmål. For de rekker opp hånden, alle disse fjortisene. Lurer på alt. Hvor gammel jeg er. Hvorfor man ikke bare kan hoppe i fallskjerm ned på de høyeste fjellene. Eller bygge heis opp dit – om det er lov å ta med cola til Mount Everest, og jeg snakker om diskusjon rundt tilrettelegging og oksygen og siden snakker jeg om isbjørn, og at jada, jeg har sett noen.

Og de spør og spør og jeg svarer og vi snakker i munnen på hverandre, og de spør om jeg har skutt isbjørn og hva kjæresten min heter og om ikke jeg er redd på høye fjell. Og når vi nærmer oss slutten snakker jeg om Therese Bertheau, Norges første kvinnelige fjellklatrer og første dame på Store Skagastølstind i Hurrungane – da rekker en jente med svarte fletter hånda i været og spør:

Spise matpakke. Vente på at tåka letter, eller kanskje ikke. Her på Store Soleibotntind i Vest-Jotunheimen fins kanskje et svar.

”Men hva er vitsen med å klatre i fjell, egentlig?”

Det blir helt stille i klasserommet. Noen fniser. Jeg blir stille jeg også, for det er jo dette jeg også prøver å finne ord for, prøver å nærme meg ulike svar, i ulike sjangre og sammenhenger, i ulike tekster og landskap.

En annen slenger seg på og spør:

”Ja, hva er vitsen med å være ute, egentlig?”

”Ja, hva er det naturen gjør – og gir – og er?” spør jeg tilbake -

og til fjortisene siterer jeg Therese Bertheau som jeg syns har et ganske godt svar. For da hun ble spurt om hvorfor hun drev med tinderangling svarte hun følgende:

”... man føler et Velbefindende i Kroppen som ingen kan tenke sig. Det er saa let at puste.”

Tidlig høst på et utkikkspunkt i Oslomarka gir deg kanskje noe helt annet, eller akkurat det samme.

Og jeg snakker om det kan bli for bråkete og trangt, i byer, i klasserom, at mange lengter ut, noen til fjell, andre til hav, til store skoger og vidder. At vi alltid har vært ute, siden urtiden. At det er der vi kommer fra. Naturen. Og at ja, vi er jo natur selv også. At det bare er de siste par hundre årene vi har sperret hverandre inne i byer.

Og så har jeg lyst til å si at selv om verden hangler og vakler og bråker så fins det fortsatt en stillhet der ute. Og at den stillheten er nødvendig. At det fins forskning på det, alt det veldig positive som skjer i hjernen og kroppen til folk som beveger seg i naturen. Og her kunne jeg flashet opp en power point med vitenskap og punkter med harde kule fakta om redusert produksjon av stresshormon og skogens beroligende dufter. Og så kunne jeg fadet sakte over på å fortelle at det jo ikke bare handler om oss, vi enkeltindivid. At naturen klarer seg utmerket godt uten mennesker, men at vi mennesker ikke har nubbesjangs uten naturen. Noe sånt.

Og hvor ufattelig viktig det derfor er å ta vare på alt dette, beskytte villmark og stillhet og naturlig mørke, mot utbygging, for mange folk, mot forurensing og lysstøy - hvor viktig det er å kjempe mot klimaendringer og for artsmangfold. Før folk og fe og fandens helvete tar knekken på alt, ja, selve kloden.

Alt dette har jeg lyst å svare, men det er ikke lov å banne til ungdom, og det kan lett bli for mye snakking, for mange sitater. Ord. Det er ikke ord vi lærer mest av. Så det jeg har aller mest lyst til er å kidnappe hele gjengen, putte dem i en buss eller i pulken eller ryggsekken – og så dure avsted, vekk fra bråk og trengsel i byen. Ta dem med til lys og luft og mestring og spenning og de aller vakreste, villeste norske fjell. Eller til lille skogen litt forbi og bak skolen her. Samma det egentlig.

For jeg har lyst å bli kjent med dem og deres historier.

Og gi dem muligheten til å finne dette ordløse, egentlige svaret sjøl. I sin egen kropp.

(Dette er en utvidet og bearbeidet versjon av en tekst som tidligere har stått på trykk i friluftsmagasinet UTE)