Et billig og enkelt klimatiltak er å ta vare på intakt natur, hvor store mengder karbon tas opp og lagres gjennom plantenes fotosyntese. Intakte økosystemer er per i dag det billigste alternativet for karbonfangst og -lagring.
Klimaet vårt er avhengig av friske og intakte økosystemer, samtidig som at en rik og robust natur kan dempe effektene av endringer.
Ifølge FNs klimapanel IPCC er bevaring og forbedring av de naturlige karbonfangerne en av de sikreste måtene å bekjempe de mest ekstreme klimaendringene på.
Derfor er det viktig å bevare og restaurere natur, både for klimaets og naturmiljøets del.
Over halvparten av de menneskeskapte CO2-utslippene blir tatt opp av naturen selv.
Mye bindes i havet, men det meste tas opp på land. Plantene binder CO2 fra lufta og lagrer karbonet i stammer, stengler og røtter, og derfra kommer det ut i jordsmonnet, særlig gjennom det massive soppnettverket i jorda.
Rundt 80 prosent av karbonet på land er lagret i jord. I Norge er det skog, fjell og myr som har de største lagrene av karbon.
Uten denne naturlige karbonlagringen ville effekten av de menneskeskapte klimagassutslippene vært mye verre enn den er i dag. I stedet for å slå oss til ro med at skog, fjell eller myrer skal være karbonnøytrale, må vi legge til rette for at naturen skal drive netto karbonlagring.
Og det gjør naturene på våre breddegrader, med mindre vi forstyrrer den for mye.
2020-rapporten «Karbonlagring i norske økosystemer» er skrevet av Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) på oppdrag fra WWF Verdens naturfond, og er den første til å presentere et klimaregnskap for norsk natur.
Å ta vare på naturen er den billigste og mest effektive løsningen for å lagre karbon, ifølge rapporten. Derfor krever WWF nå egne klimamål for opptak og lagring i naturen.
Her kan du laste ned rapporten i sin helhet (pdf), i tillegg til et temahefte om funnene (pdf).
Den nordlige skogen, taigaen, er dominert av ulike arter bartrær, og strekker seg hele veien fra Skandinavia og øst gjennom Russland, samt gjennom de nordlige delene av Nord-Amerika.
Til sammen dekker disse skogene et areal som overstiger verdens tropiske regnskoger, og taigaen er dermed verdens største skogbiom. Taigaen er ikke bare størst, den har dessuten et større karbonlager per arealenhet enn de tropiske skogene.
Plantene i skogen - trær og busker, moser og lyng - utgjør rundt 20 prosent av skogens karbonlager. Opptil 80 prosent av karbonlageret i en skog befinner seg altså nede i jorda.
Det er utrolige mengder sopp i de store barskogene, og «røttene» deres (mycelet) bidrar til å transportere karbon fra trærnes røtter og ut i jordsmonnet. Nede i jordlaget går nedbrytingen langsomt, blant annet på grunn av lave temperaturer og lite oksygen.
Ved flatehogst hogger man så å si alle trærne på et begrenset område. Kjøring med maskiner kan i tillegg føre til kjøreskader, som ytterligere bidrar til å rote opp jordsmonnet.
Etter en hogst blir det derfor et betydelig karbonutslipp over flere tiår, og den «karbongjelden» vedvarer i svært lang tid.
Det tar kanskje 150-250 år før en går i null igjen. Med dagens relativt sett korte tid mellom hogst av et område – trærne hogges mens de ennå er «ungdommer» – blir dette en kilde til klimagassutslipp.
Ifølge NINA-rapporten om naturlig karbonlagring i norske økosystemer, kan karboninnholdet i norsk skogsjord være redusert med mellom 15 og 49 prosent siden det intensive skogbruket tok til.
Skogen er ikke alene om å fange og lagre karbon,
Myr og annen våtmark bidrar også til å binde mye. Med et livsmiljø som er rikt på vann og fattig på oksygen, går nedbrytingen – og dermed frislippet av karbon – svært sakte.
Sammen med en rekke kjemiske forbindelser som ytterligere reduserer livsbetingelsene til nedbrytere, legger myra på seg og vokser i tykkelse over år, tiår, århundrer og årtusener.
Det er ikke uten grunn det er funnet for eksempel godt bevarte «moselik» som har ligget flere tusen år i enkelte danske myrer.
Alpine områder utgjør en tredjedel av landmassen i Norge.
Vegetasjonen her representerer et massivt karbonlager og er samtidig er svært sårbare for klimaendringer.
Karbonlagrene i fjell blir også påvirket av ulike type inngrep som veier, vindkraftutbygging, kraftlinjer, hytteutbygging og lignende. Det blir også påvirket av beitetrykk fra beitedyr.
Tareskogene langs norskekysten binder over 13 millioner tonn CO2 i året (NINA 2020). Det tilsvarer omtrent 25 prosent av norske CO2-utslipp per år. Ved reetablering av tareskog i områder nedbeitet av kråkeboller har Havforskningsinstituttet anslått en engangsfangst på 36 mt CO2 over noen år, med gunstige ringvirkninger for naturmangfold og fiske, fulgt av en årlig langtidsfangst på 2 – 5 mt CO2.
Mye karbon er lagret i sedimenter i innsjøer. Det er imidlertid basert på oppsamling av organisk materiale i sedimenter over de siste 100 årene, så det er ikke noe som lett påvirkes av forvaltningstiltak.
Naturtyper i åpent lavland er blant de mest truede naturtypene i Norge og i Europa. De har hatt en stor tilbakegang de siste tiårene på grunn av endringer i jordbrukspraksis, både gjennom intensivering og opphør av bruk. Disse naturtypene lagrer store mengder karbon i jorden, og mer enn det man tidligere har trodd.
Det er viktig å opprettholde slike naturtyper fordi de huser lyskrevende arter som er avhengige av jevnlig skjøtsel, for eksempel beite, slått eller brann, for å overleve. Slike arter er en kritisk ressurs for pollinerende insekter.
Dersom en i stedet for å plante skog på nye arealer i slike naturtyper, opprettholder tiltakene for å hindre gjengroing, vil dette bidra til å:
Selv om en kan gjenplante på avskogede arealer, er ikke treplanting en spesielt god løsning for å få ned klimagassutslipp. Om vi planter trær vil det ta flere tiår før dette gir en større effekt, og utslippskutt må skje nå – ikke langt fram i tid.
Vi kan derfor ikke bruke ideen om omfattende treplanting som unnskyldning for å la være å gjøre de nødvendige utslippskuttene som ulike sektorer bør og må bidra til.
I Norge har staten gjennomført et pilotprosjekt der man har plantet skog på brakklagt jordbruksmark - altså områder som tidligere var brukt til for eksempel beiter eller eng.
Slik bidrar norske myndigheter til gjengroing på arealer som kunne vært brukt til matproduksjon, i stedet for å gjøre grep for å få tilbake matproduksjonen der.
Det hører med til historien at også åpne og skogløse områder kan binde mye karbon i jorda. Både eng og kratt binder mye karbon, og kan over tid utgjøre betydelige karbonlagre.
Pløying og annen jordbearbeiding for å tilrettelegge for treplanting på slik mark gir fort mer utslipp enn det man får igjen. Dette rammer også naturmangfoldet som finnes på jordbruksarealer som har vært brukt mindre intensivt, som beitemark og slåttemark.
