Isbjørn

Isbjørnen er perfekt tilpasset livet i det iskalde Arktis. Under den tykke hvite pelsen har den et tykt spekklag. Den har svømmehud mellom tærne og fotsålene er dekket av hår. Bare en liten flate under labben er hårløs, og den er helt ru for å gi godt grep på glattisen. Klørne er korte og skarpe.

Isbjørnen kan bli 2,5 til 3 meter lang. I tillegg kommer den 20 centimeter lange halen.

Vekten på en voksen hannbjørn er vanligvis 350-650 kilo, men de kan veie så mye som 800 kg. Ei binne, som hunnbjørnen kalles, veier vanligvis omtrent halvparten så mye som en hannbjørn.

Sammenlignet med andre bjørner har isbjørnen mindre ører og annerledes hodefasong. Tennene er spissere og skarpere, og hjørnetennene er mer framtredende. Tross forskjellene i utseende er isbjørnen nært beslektet med brunbjørn. Artene kan få fruktbart avkom sammen, og isbjørnen nedstammer trolig fra forfedre som lignet på brunbjørnen en gang for 250.000-300.000 år siden.

Isbjørnen lever i høyarktiske kyststrøk og på øyer i drivisen ved Svalbard, Russland, Øst-Grønland og Nord-Amerika. Den er knyttet til kysten og drivisen der det er åpent vann.

Barentshav-bestanden består av mellom 2.300 og 4.100 isbjørn. Omtrent halvparten av disse oppholder seg på Svalbard store deler av året.

Isbjørnen tilbringer mesteparten av livet på havisen, og regnes derfor som et maritimt pattedyr på lik linje med sel og hval. Den er dagaktiv og vandrer over lange avstander.

Isbjørnen lever stort sett et enslig liv, men i områder der sjøisen smelter fullstendig om sommeren slik at isbjørnene blir fanget på land, hender det at flere må omgås til havisen legger seg igjen neste høst.

Til tross for sin store kropp, beveger isbjørnen seg med rolige og smidige bevegelser. Men den kan også bevege seg med kraftige byks, blant annet hvis den er skremt. Også når den angriper et bytte, skjer det med stor hurtighet og med noen få, kraftige sprang.

Isbjørnen kan bli rundt 30-35 år gammel.

Isbjørnbinna lager ynglehi i snøen på høsten, og der føder hun én eller to unger et par måneder senere.

Ved fødselen veier ikke isbjørnunger mer enn omtrent en halv kilo og er på størrelse med et marsvin. Pelsen er så tynn at de ser nesten hårløse ut, og øynene er lukket. De er helt avhengig av moren for å klare seg.

Ungene holder seg sammen med moren i hulen i flere måneder. Først når de veier omtrent 10 kilo får de lov til å komme ut på isen.

I den første tiden etter at de forlater hiet beveger mor og unger seg sakte, med mange stopp for å hvile og spise. Det tar over ett år før ungene klarer å jakte noe særlig på egenhånd. De følger moren helt til de er to til tre år gamle.

Isbjørnen er helt på toppen av den marine næringskjeden i Arktis.

Isbjørnens kroppsbygning krever en kost basert på store mengder selspekk, og den regnes som det medlemmet av bjørnefamilien som spiser mest kjøtt.

Men isbjørnen foretrukne mat kan være vanskelig å få tak i store deler av året. Derfor fyller den opp fettreservene i matrike perioder, så den kan overleve gjennom måneder uten mat.

Perioden uten mat kan vare mellom tre og fire måneder – og enda lenger i noen områder. Fordi Arktis varmes opp som følge av klimaendringene, samles isen senere og senere på sesongen. Da må isbjørnen vente enda lenger før jakten på mat kan starte igjen.

Isbjørnen har god luktesans og kan oppdage åtsler på opptil 30 km avstand. Hvis den får tak i rester av hvithval, narhval, gråhval, hvalross og grønlandshval spiser den det gjerne.

I sulteperioder vil noen isbjørn forsøke å finne byttedyr på land, som moskus, reinsdyr og forskjellige gnagere. Den kan til og med finne på å spise skalldyr, egg, tang, bær og søppel fra mennesker.

Selen er energirik kost, og er derfor ekstremt viktig for sultne isbjørnbinner og ungene deres.

Isbjørnene kan spise store mengder selspekk når det er tilgjengelig. Den spiser hovedsaklig ringsel og storkobbe, men i noen områder kan den spise grønlandssel, klappmyss og harlekinsel.

Når det er mye sel, vil de voksne isbjørnene ofte nøye seg med å spise selens spekk og etterlate restene – kjøtt og knokler – til åtseletere som rever, ravner og yngre bjørner.

Den største utfordringen for isbjørnen de nærmeste tiårene er det stadig varmere klimaet i Arktis. Man anslår at bestanden av isbjørn globalt kan falle med 30 prosent innen midten av dette århundret. I verste fall kan isbjørnen være ett av dyrene som dør ut på grunn av klimaendringene.

Isbjørnen er en del av samspillet i naturen. Den påvirker, og påvirkes av, samspillet med andre arter. På toppen av næringskjeden i Arktis kan den påvirke bestandene av sine byttedyr. Åtslene etter isbjørnens jakt gir også mat for en rekke andre arter.

Tilstanden til isbjørnen kan fortelle oss mye om hvordan det står til med livet i Arktis.

Områdene nord for polarsirkelen varmes opp over dobbelt så fort som resten av verden, og sjøisen i det Arktiske Hav går kraftig tilbake. Flerårsisen, den som overlever sommeren, minker nå med nær ti prosent per tiår. Om ikke trenden snus, vil det Arktiske hav være isfritt om sommeren før slutten av inneværende århundre.

Et varmere klima gir mindre is, og lengre isfrie perioder betyr lengre perioder med dårligere mattilgang for isbjørnen.

I vestre Hudson Bay i Canada finner vi et godt eksempel på hvilke utfordringer isbjørnen står foran i hele Arktis: Her må verdens sørligste isbjørnbestand tilbringe minst fire måneder på land. De spiser ingenting i hele denne perioden, men lever på fett de har lagt seg opp om vinteren.

Forskere støttet av WWF har vist at for hver uke sjøisen smelter tidligere om sommeren, har bjørnene 10 kilo mindre å tære på. De siste tre tiårene har den isfrie perioden startet tre uker tidligere.

For binner betyr det at de er i dårligere form mens de er drektige, og at de får færre unger.

Bestanden i vestre Hudson Bay har sunket med om lag 23 prosent på 17 år. Området er det første hvor man har påvist at dårligere isforhold har ført til en lokal nedgang i isbjørnbestanden.

I tillegg til påkjenningene et varmere klima har å by på, er isbjørn svært utsatt for ulike miljøgifter. Gamle og nye miljøgifter fraktes til Arktis med luft- og havstrømmene, og konsentrasjonene av miljøgifter blir større og større jo lengre opp man kommer i næringskjeden. Helt øverst i næringskjeden står isbjørnen, og gjennom et langt livsløp utsettes den for høye doser av miljøgifter. Dette har naturligvis negativ effekt på isbjørnens helse.

Din støtte bidrar til å gi livet i Arktis en stemme. Bli med i kampen for isbjørnen, Arktis og naturen vår.