Klimajobben etter toppmøtet i Sør-Afrika | WWF Norway

Klimajobben etter toppmøtet i Sør-Afrika



Posted on 14 December 2011   |  
Samantha Smith, klimaleder WWF International og Rasmus Hansson, generalsekretær WWF-Norge
© WWF Norge
Denne kronikken stod på trykk i Dagsavisen 14.12.2011

Etter Durban er det ingen tvil: Sjansene for en forpliktende, global klimaavtale øker med antall land som fører en vellykket klimapolitikk hjemme. Mange land har allerede en forpliktende klimalovgivning. Norge har mye å lære.

Allerede før FNs klimatoppmøte i Durban, var det lave forventninger til hva det internasjonale samfunnet ville oppnå. Nå vet vi resultatet; en enighet om et felles veikart og videre forhandlinger. Men det går meningsløst tregt i forhold til klimarealitetene. Durban-møtet kutter ingen utslipp og har satt oss på strak kurs mot en global temperaturøkning på 4 grader. Katastrofe er den eneste dekkende betegnelsen på en slik utvikling. Nå er det Norge og andre enkeltland som må presse fram de løsningene som må komme.

Håpet før Durban lå først og fremst i framgang på enkeltområder som hvordan den tropiske avskogningen kan stanses, hvordan sårbarheten for klimaendringer kan reduseres i fattige land, og ikke minst hvordan klimatiltak skal finansieres. Faktisk ble det større framgang i arbeidet med en bred klimaavtale, enn med løsninger på enkeltområder. Slik gikk det på områdene WWF i forkant hadde forventninger til:

Bevaring av tropisk skog: Skogødeleggelse bidrar til 12-20 prosent av verdens klimagassutslipp hvert år. Gjennom klimaavtalen REDD+ vil utviklingsland belønnes for å ta vare på skogen sin. Flere land, blant dem Norge, har allerede lovet støtte til REDD+. Forventingene til praktiske fremskritt i Durban ble imidlertid ikke innfridd.

Klimatilpasning der endringene rammer hardest: De negative konsekvensene av klimaendringene er allerede tydelige og fattige folk og land er de mest sårbare. Vannforsyning, matproduksjon og infrastruktur er truet. Vi kom ikke nærmere en finansiering av praktiske tilpasningstiltak i Durban.

Flytrafikk og skipsfart: Utslippene av klimagasser fra verdens fly og skip utgjør omlag 5,5 prosent av de totale utslippene globalt. Dersom man avgiftsbelegger utslippene fra disse globale bransjene, kan man gjøre det mer attraktivt å redusere utslippene, og samtidig skaffe penger til utslippskutt og tilpasningstiltak. Det ble i praksis ingen fremgang i forhandlingene på dette området.

Finansiering av klimatiltak: Tilstrekkelig finansiering er avgjørende for å gi utviklingslandene mulighet til både å redusere sine utslipp og tilpasse seg klimaendringene som kommer. Under klimaforhandlingene i København for to år siden ble det lovet 100 milliarder dollar per år fra 2020, men det er ikke enighet om hvor pengene skal komme fra eller hvordan de skal styres. I Durban ble det enighet om et fond for klimafinansiering, men foreløpig er dette bare en tom bankkonto.

Ambisjonsnivå, tidsperspektivet og rammene for FN-forhandlingene fremover innbærer i praksis at vi ikke kommer til å få noen klimaavtale som sikrer at den globale temperaturøkningen holdes under to grader. Men det er allikevel mange positive utviklingstrekk:

Først og fremst at mange land allerede gjør en betydelig klimainnsats – også i finanskrisetider. Mest interessant er Storbritannia. Etter at britene vedtok en egen klimalov i 2008, har klimapolitikken oppnådd bemerkelsesverdige resultater. Flere land, bl.a. Danmark og Mexico, har latt seg inspirere. Jo flere land som fører en vellykket klimapolitikk på hjemmebane, jo fortere vil det være realistisk å få en forpliktende, global avtale på plass. WWF mener Norge har mye av lære av land med forpliktende klimalovgivning

For det andre kan det synes som om utviklingsland og voksende økonomier er flinkere til å lese tegn i tiden enn oss. Kina har kjempesatsning på fornybar energi og flere fattige land som Sør-Afrika og Etiopia ser at det er i egen interesse å tenke helhetlig om natur, energi og utvikling. Samtidig som forhandlingen har pågått, har disse landene presentert ambisiøse planer for fornybar energiutvikling og en grønnere vekst. Norge er med initiativet Energi+, som skal bidra til en slik utvikling, partner til både Sør- Afrika og Etiopia, og bør absolutt søke samarbeid med Kina.

Jens Stoltenberg bør nå bruke kreftene sine på å redusere norske utslippsreduksjoner og legge til rette for en grønnere nasjonal næringsutvikling. Regjeringens klimamelding, som er ventet til våren, er første anledning.

Av Samantha Smith, klimaleder WWF International
og Rasmus Hansson, generalsekretær WWF-Norge



Samantha Smith, klimaleder WWF International og Rasmus Hansson, generalsekretær WWF-Norge
© WWF Norge Enlarge

Kommentarer

blog comments powered by Disqus