Historien om hvorfor regjeringen bestemte seg for å kutte klimautslipp sammen med EU | WWF Norway

Historien om hvorfor regjeringen bestemte seg for å kutte klimautslipp sammen med EU



Posted on 14 March 2018
Hvem kom egentlig på ideen om å koble norsk klimapolitikk tettere til EU? Det var ikke byråkratene i forvaltningen, de som sitter på den klimapolitiske fagkunnskapen og skal levere på målene. Nei, det var regjeringspolitikere i Høyre.
© Wikimedia Commons
Denne kronikken stod på trykk i Dagbladet den 10.03.2018 og er skrevet av Lina Christensen, master i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og Ragnhild E. Waagaard, seniorrådgiver klima og energi hos WWF Verdens naturfond.

Norge har gått i tospann med EU om klimakutt. Ikke fordi det er den beste løsningen for å redde klimaet, men fordi vi fortsatt vil betale for kutt ute i stedet for å ta dem hjemme.

For tre år siden erklærte regjeringen Solberg at Norge ønsket å ta del i EUs klimarammeverk innenfor landbruk, transport og bygg, det som kalles ikke-kvotepliktig sektor. Dette betyr at vi skal kutte utslipp i henhold til de målene EU setter og følge deres regelverk for oppfølging av klimautslippene.
 
Hvem kom egentlig på ideen om å koble norsk klimapolitikk tettere til EU? Det var ikke byråkratene i forvaltningen, de som sitter på den klimapolitiske fagkunnskapen og skal levere på målene. Nei, det var regjeringspolitikere i Høyre. Her er historien, som ingen har fortalt før.
 
Overraskelsen var stor da regjeringen våren 2015 erklærte at Norge skulle koble seg på EUs klimarammaverk i ikke-kvotepliktig sektor. På dette tidspunktet visste de at Kyoto-avtalen ville avsluttes i 2020, og Paris-avtalen var fremdeles ikke i boks. Politikerne var derfor på jakt etter en løsning for å bevare den kostnadseffektiviteten og fleksibiliteten som Norge hadde nytt godt av gjennom Kyoto-avtalen – nemlig å kunne overholde klimamålene sine gjennom å kjøpe utslippskutt i utviklingsland.
 
Usikkerheten knyttet til hva slags internasjonalt klimarammeverk som ville komme, førte til at regjeringen så mot Europa for å sikre en fleksibel og kostnadseffektiv tilnærming til norske utslippsmål. Ved å samarbeide om felles mål i EU, kan vi betale for billigere kutt der og i mindre grad måtte gjøre noe hjemme. Ønsket om EU-tilknytning hadde derfor ikke noe med EU i seg selv å gjøre; det var en strategisk løsning på en nasjonal utslippsutfordring og en måte for Norge til å fortsette som før. For da muligheten for utslippskutt i andre land forsvant, kunne EU tilby en alternativ løsning.
 
Klimamålene i EU er dessverre ikke tilpasset den virkeligheten vi står overfor, hvor klimaendringer allerede nå gjør at fisk dør av oksygenmangel i havet, korallrev blekner hen og isnivået i Arktis er blitt så lavt at forskere har begynt å snakke om «point of no return». I følge Carbon Action Tracker er EUs klimamål ikke tilstrekkelige for å levere på Paris-avtalens klimamål. EUs mål er faktisk så lite ambisiøse at vi i tiårsperioden risikerer et kutt på knappe 142 millioner tonn av et budsjett på totalt 22 300 millioner tonn, ifølge den europeiske tenketanken Sandbag. Det er etter fratrekk for CO2-opptak i skog og overføringer fra kvotesystemet, samt salg av overskuddskvoter.
 
Målene i EU vil med et slikt ambisjonsnivå ikke føre til omstilling i de europeiske landene hvis ikke medlemsstatene setter egne ambisjoner for nasjonale utslippskutt. Vi risikerer å tape ti års omstilling i en absolutt kritisk tid for jorda vår.
 
Når det er sagt: Bortsett fra det lave ambisjonsnivået, er det ikke noe i veien for at Norge samarbeider med EU i klimapolitikken, så lenge den fungerer retningsgivende og ikke som et tak for hvor mye som skal gjøres. Den bør angi et minstemål som vi alle kan bygge videre på, og hvert enkelt land bør sørge for å gjennomføre tiltak som reduserer utslippene og gir raskest mulig omstilling mot lavutslippssamfunnet, slik vi i dag ser at skjer i flere EU-land. Det er heller ikke noe i veien med en kostnadseffektiv klimapolitikk, så lenge det ikke brukes som en unnskyldning for å ikke gjøre tiltak som gir nødvendig omstilling hjemme.

Siden regjeringen offentliggjorde 2030-målet i 2015, har den gjentatte ganger uttalt at dette markerer en kurs mot klimakutt hjemme i stedet for de siste tiårenes praksis med å betale for kutt ute. I talen til NHO i januar 2017 uttalte statsminister Erna Solberg følgende: «Det som er sikkert, er at vi må være forberedt på at det meste av kuttet på 40 prosent i ikke-kvotepliktige utslipp må tas her hjemme. La meg være veldig tydelig med dere: Dette blir tøft.»

I klimameldingen derimot, som Stortinget nå er i ferd med å behandle, legges det ikke skjul på at Norge ønsker å ta i bruk fleksibiliteten som finnes i EU-systemet for å oppnå forpliktelsene sine. Og Jeløya-plattformen bekrefter at Norges klimamål skal oppnås ved å: «Bruke muligheten i EUs kvotesystem (ETS) og muligheten for direkteavtaler mellom land i EU-rammeverket for å oppfylle norske klimaforpliktelser i ikke-kvotepliktig sektor, men samtidig ha ambisjon om å ta så mye som mulig av forpliktelsen nasjonalt”.
Det er med andre ord helt umulig å si hva ambisjonene er for innenlandske utslippskutt i 2030.
 
For så lenge Norge sørger for at vi holder oss innenfor utslippsbudsjettet vi har fått tildelt av EU, legger ikke unionen seg opp i hvordan vi velger å levere. De hjelper oss ikke med å lage en plan for å redusere utslipp i Norge, eller med å skape grønn omstilling.  
 
Den planen må vi lage selv. Stortingets ansvar er å sikre at norsk velferd, norsk næringsliv og norsk natur er rustet også for en tid uten menneskeskapte klimagassutslipp. Virkemidler som vedtas i forbindelse med klimameldingen handler derfor ikke bare om hvordan vi skal nå Norges og EUs klimamål i 2020 og 2030, men om hvordan det norske samfunnet skal innrette seg i en fremtid med lavere klimagassutslipp. Stortinget har mulighet til å lage en plan når de nå behandler klimameldingen ved å vedta de tiltak som må til for å gir utslippskutt, omstilling og konkurransekraft i alle sektorer. Deretter bør våre folkevalgte bruke klimaloven og klimadelen av statsbudsjettet til å måle regjeringens oppfølging av klimatiltakene.
 
Norsk næringsliv vil være tjent med en fremoverlent klimapolitikk her hjemme. Det vil føre til teknologisk innovasjon, som videre gir konkurransefordeler i et globalt marked hvor løsninger som passer inn i lavutslippssamfunnet blir premiert. Selv om vi er et lite land, kan vi gjøre en stor forskjell globalt. Tre eksempler på klimapolitikk som skaper innovasjon, globale utslippskutt og nye næringsmuligheter for Norge er karbonfangst- og lagring i sement- og gjødselproduksjon og avfallshåndtering; utvikling av flytende havvindmøller; og elektrifisering av marine kjøretøy. Her har vi historie, kompetanse og ressurser til å skape nye løsninger.
 
For heldigvis sier ikke EU noe om at land ikke kan gjøre mer enn å oppfylle minstemålene i unionen. Men samtidig som land som Sverige og Nederland går sammen for å kutte mer utslipp enn hva de er pålagt av unionen, selger statsminister Erna Solberg inn EUs klimapolitikk som kjempeambisiøs. Det er den altså ikke. Den er fleksibel.
 
Norge må slutte seg til de landene som bruker fleksibiliteten EU tilbyr til å ta ekstra kutt hjemme også, av hensyn til klimaet, men like mye av hensyn til noe Erna Solberg er mer opptatt av, hensynet til norsk konkurransekraft.
 
Hvem kom egentlig på ideen om å koble norsk klimapolitikk tettere til EU? Det var ikke byråkratene i forvaltningen, de som sitter på den klimapolitiske fagkunnskapen og skal levere på målene. Nei, det var regjeringspolitikere i Høyre.
© Wikimedia Commons Enlarge
Ragnhild E. Waagaard, seniorrådgiver klima og energi, WWF Verdens naturfond.
© WWF Verdens naturfond/Heidi Katrine Bang Enlarge
Lina Christensen, master i statsvitenskap, Universitetet i Oslo.
© Privat Enlarge