10 grunner til ikke å bore etter olje i Lofoten, Vesterålen og Senja

Kampen om oljeboring i LoVeSe ligger an til å bli et av de mest omstridte temaene i den kommende valgkampen. Her er WWFs hovedargumenter for at de unike naturområdene må forbli petroleumsfrie.
 

1. Unik natur av internasjonal viktighet

Havområdet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er helt unikt, med naturverdier i verdensklasse. Her finnes umistelige rikdommer i form av blant annet verdens største kaldtvannskorallrev, Fastlands-Europas største sjøfuglkoloni og verdens største torskestamme. Billioner av sildelarver, på vei inn for å danne grunnlag for det rike livet i Barentshavet, passerer også årlig havområdene i Lofoten, Vesterålen og Senja.
 
I tillegg til torsken og silda, besøker totalt 70 prosent av all fisk som fiskes i havområdene Norskehavet og Barentshavet områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Som oftest i perioder i livet der de er mest sårbare for oljepåvirkning, da som fiskeegg eller larver. Fiskeegg har vist seg å være enda mer sårbare for oljeskade fra selv små oljeforekomster enn først antatt.
 
Turister fra hele verden kommer hit for å oppleve den vakre og sårbare arktiske naturen. Øyriket ligger plassert mellom to av de siste rene, relativt intakte store og biologisk verdifulle marine økosystemene i verden. Det finnes få lignende steder på kloden.
 

2. Fiskens verdi

Det foregår et fantastisk fiskeri utenfor Lofoten og nordover i Barentshavet som omfatter blant annet kystnære fiskerier, fiskeri i de åpne havområdene, oppdrett, fangst av marine pattedyr, fiskeforedling og fôrproduksjon. Artene knyttet til Lofoten og Barentshavet som tradisjonelt har betydd mest som mat er nordøstarktisk torsk, sei, kveite, blåkveite, hyse og reker. Eksportverdien for sjømat i Norge var i 2016 på 91, 6 milliarder kroner. Hvitfisken utgjorde av dette hele 13,8 milliarder kroner. Røst kommune, som vil bli direkte berørt av en eventuell åpning av Nordland VI, ilandførte alene fisk for 162,4 millioner i 2014.
 
I tillegg til fiskeriressursene kommer muligheten for verdier i de mange marine organismene som vi ikke vet om ennå, men som det kan finnes muligheter for å utnytte. Det er et potensial som avhenger av at økosystemet ikke ødelegges. I løpet av 2035 er det forventet at eksportverdien av sjømat vil overgår verdien av olje- og gass i Norge, og mye av veksten vil i følge SINTEF komme fra helt nye produktområder.
 
Det er ikke bare potensielle oljeulykker som vil påvirke og kunne skade fisken som finnes i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Ved olje- og gassutvinning er næringen avhengig av regelmessig skyting av seismikk. Dette har vist seg å ha skremmeeffekt på fisk (fisken blir stresset), og det er nærliggende å anta at vedvarende seismikkskyting kan endre fiskens atferd over tid. Seismikkskyting og olje- og gassinstallasjoner fortrenger også fiskefartøy på fiskefelt, slik at disse ikke kan drive som normalt.
 

3. Olje og gass: Ikke en lønnsom næring i en klimatrygg fremtid

Oppvarming av atmosfæren og forsuring av havet er alvorlige konsekvenser av olje- og gassindustrien. I følge FNs klimapanel, har utslipp av CO2 fra fossil energi og industrielle prosesser bidratt med 78 prosent av verdens klimagassutslipp siden Norge fant olje i 1970. Samtidig er det samlede CO2-innholdet i eksisterende olje-, gass- og kullprosjekter allerede langt høyere enn det som kan slippes ut i atmosfæren hvis vi skal klare å nå klimamålene fra Paris-avtalen. Et mål Norge har forpliktet seg til. FNs klimapanel understreker også at nødvendige utslippskutt kan devaluere fossile energikilder og redusere inntektene til land som eksporterer olje og gass.  Norges fremtid kan derfor ikke ligge i olje og gass, den må ligge i industri som frembringer fornybar og bærekraftig verdiskaping både fra energi, matproduksjon, turisme og andre næringer. Oljen det er viktigst å la ligge ubrukt, er oljen som befinner seg i de mest unike og verdifulle naturområdene i verden, hvor verdien av fornybare næringer samtidig er høy.
 

4. Fremtidens arbeidsplasser ligger i de fornybare ressursene

Om Lofoten skal forbli en livskraftig region, må det skapes attraktive arbeidsplasser lokalt. Det vet olje- og gassnæringen, som antyder muligheter for arbeidsplasser både på land og til vanns. Anslaget for arbeidsplasser ved olje- og gassaktivitet i Lofoten, Vesterålen og Senja beløper seg til mellom 400-1100. Dette da i et område fra Namsos til Tromsø. I Lofoten alene finnes det i dag 6.500 arbeidsplasser innen fiskeri og turisme. Disse risikeres ved en eventuell åpning for olje- og gassaktivitet.  
 
Flertallet av befolkningen i landet er mot en oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Flertallet i Nord-Norge likeså. I en meningsmåling utført av avisen Nordlys, svarer hele 54,7 prosent at de er negative til oljeboring. Bare 28 prosent er positive. Alle kommunene i Lofoten er nå mot en konsekvensutredning for Lofoten, Vesterålen og Senja. Arbeiderpartiet i Troms og Finnmark har vedtatt samme standpunkt, og Arbeiderpartiets egne velgere er også mot at det åpnes for olje- og gassaktivitet i det sårbare og verdifulle Lofoten, Vesterålen og Senja. I tillegg har Fagforbundet levert et forslag til LO-kongressen om at «Norges olje- og gassproduksjon må trappes ned i tråd med målene i Paris-avtalen, dette gjelder særlig sårbare og verneverdige områder».  Det betyr at et flertall av delegatene til LOs landskongress nå går mot utvinning i disse områdene.  Næringslivet, representert ved Norges Fiskarlag, Hurtigruten og fiskerikonsernet Nergård, er også krystallklare: Tiden er overmoden for å satse på de fornybare ressursene i nord.

Det avgjørende valget er om rent hav, unik natur og fornybare naturressurser fremdeles skal være Nord-Norges fremtid, eller om de siste krampetrekningene fra oljealderen blir Nord-Norges kortsiktige fremtid. Bølgekraft, tidevannskraft, fiskefartøy med høyteknologiske fiskeredskaper og reduserte utslipp av CO2 er flere av gründerprosjektene som vokser frem i regionen. Fremtidig energiproduksjon i Lofoten, Vesterålen og Senja bør være fornybar.
 

5. Dårlig vær – dårlig oljevernberedskap

Kontinentalsokkelen utenfor Lofoten er smalere enn i resten av landet. Det innebærer at eventuell oljevirksomhet i dette området vil bli tvunget inn mot land og nær kysten. Vindforholdene, Golfstrømmen, kyststrømmen og de sterke tidevannsstrømmene mellom de mange øyene i Lofoten gjør området til et sted med brutalt vær og høy sjø store deler av året. Havstrømforholdene, spesielt mellom øyene i det aktuelle området, er uforutsigbare fordi variasjoner i bunntopografien, temperatur, og salinitet påvirker strømretningen. Om det skulle skje en oljeulykke i Lofoten, vil oppryddingsarbeidet bli uhyre komplisert, antagelig umulig.
 
Vår statlige oljevernberedskap har mange begrensninger. Blant annet finnes det ikke lenser i dag som fungerer i bølgehøyder over 3-3,5 meter signifikant bølgehøyde, som kan tilsvare liten kuling på sjøen. Store deler av året er gjennomsnittlig bølgehøyde i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja langt høyere enn de lensene klarer å samle opp olje i. Dispergeringsmiddel vil kunne påføre verre effekter enn ønskelig, fordi spesielt fiskeegg i vannsøylen kan ta betydelig skade av at olje blir blandet ned i vannmassene. I tillegg vil bratte skjær, vanskelige værforhold, mørketid, manglende infrastruktur og smale, utilgjengelige viker gjør en aksjon meget komplisert og uforutsigbar. Hvis en ulykke med påfølgende akutt forurensning skulle forekomme i forvaltnings- planområdet i mørketiden, vil aksjonsperioden per døgn bli svært kort og arbeidet til tider farlig for liv og helse.
 

6. Når skip går på grunn

Erfaring tilsier at akutt forurensning fra skip som oftest inntreffer kystnært og skyldes hendelser knyttet til normal skipstrafikk. Til tross for stor utvikling innen teknologi og kunnskap, ser vi gang på gang at oljeulykker som oftest skjer på grunn av feilvurderinger og andre menneskelige feil. Friskt i minne har vi blant annet skipsulykkene Server i 2007, Full City i 2009 og Godafoss i 2011.
 
Oljevernaksjonen etter Godafoss-havariet har med all mulig tydelighet vist oss hvilke begrensninger beredskapen har når vanskelige naturforhold setter den på prøve. Is, tåke og temperaturer ned mot 20 minusgrader kompliserer arbeidet for mannskap og oljevernressurser, selv under perioder med flatt hav. Blant annet driver is inn i oljelensene som er satt ut, fyller dem opp og bidrar til at de går i stykker. Dette har resultert i et ukontrollert oljesøl som har spredd seg over betydelige deler av sørlandskysten.

Olje som slipper under oljelenser har også viste seg svært vanskelig å oppdage fordi oljen ofte kommer opp langt fra opprinnelig aksjonssted. Dette er tilsvarende komplikasjoner man vil møte i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, i tillegg til bølgehøyder over oljelensenes kapasitet. Det finnes ikke en beredskap god nok til å håndtere et oljesøl i disse havområdene.
 
Erfaring fra blant annet oppryddingsarbeidet etter Exxon Valdez-ulykken tilsier at når ulykken først har skjedd, tar det år å rydde området. Under WWFs ekspedisjon til Prince Williams Sound i 2010, var det fremdeles flytende olje under steinene på strendene – 20 år etter ulykken. I tillegg har ulykken ved Exxon Valdez vist at råolje kan ta knekken på hele fiskebestander: 26 år etter ulykken har fremdeles ikke sildebestanden i området kommet tilbake, og forskerne er klare på at det er oljen som er hovedårsak til dette.
 

7. Oljeulykker skjer – og vil skje igjen

En uke etter at mannskapet på Deepwater Horizon i april 2010 mistet sikkerhetsbarrierene i sin brønn i Mexico-gulfen, mistet borepersonellet på Gullfaks C i Nordsjøen sin første, viktige barriere for andre gang på seks måneder. I flere uker var det en reell risiko for en ukontrollert utblåsning med katastrofale følger. Store deler av mannskapet ble evakuert fra plattformen. I mai 2010 måtte Statoil stenge Gullfaks C, etter at selskapet for tredje gang mistet kontrollen på trykket i en av brønnene. Tre år senere endte denne saken med en bot på 30 millioner kroner.
 
Ulykken i Mexico-gulfen og de mange nestenulykkene på plattformer her hjemme er tydelige signaler på at det er en betydelig risiko forbundet med petroleumsvirksomhet. Miljøverndepartementet la i november 2010 frem nye risikovurderinger, som viser at et oljesøl selv på halvparten av utslippet i Mexico og 50 prosent av varigheten vil ramme hardt. Ett av utslippsscenarioene utenfor Vesterålen medfører 90 til 100 prosent sannsynlighet for at utslippet treffer land – og utslippet kan i verste fall strekke seg fra Røst til Nordkapp.
 
 

8. Massivt kunnskapsgrunnlag mot oljeboring

Ønsket om en konskvensutredning begrunnes ofte med behovet for mer kunnskap. Det er vanskelig å se hvilken kunnskap vi mangler. På tolv år er det til nå skrevet over nitti rapporter om temaer som er relevante for spørsmålet om utvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja. Rapportene dekker spørsmål om konsekvenser for miljø, fiskeri, sjøfugler, næringsliv, sysselsetting og reiseliv, samt utslippsanalyser, riskoberegninger og utredninger av verdifulle områder. Det har vært flere tunge fagmiljøer inne – noen av dem som står bak rapportene er Norut, SINTEF, Norsk Polarinstitutt, Havforskningsinstituttet, Petroleumstilsynet og DNV GL. Etter år med kunnskapsinnhenting, fraråder alle de miljøfaglige instansene petroleumsvirksomhet i Lofoten, Vesterålen og Senja.

En konsekvensutredning er en åpningsprosess for oljeboring (ikke kunnskapsinnhenting) – og dermed første skritt mot leteboring. Vi har sett opp gjennom norsk historie at konsekvensutredninger alltid har ført til at nytt areal er blitt tildelt oljeindustrien. 
 
 

9. La oljen ligge i våre mest verdifulle områder

President Obama annonserte rett før jul at han stengte mesteparten av Chukchi- og Beauforthavet for olje- og gassleting på ubestemt tid. Samtidig har Canadas statsminister Justin Trudeau erklært at alle kanadiske havområder i Arktis ikke skal åpnes opp for fremtidig olje- og gassboring. Dette skjer etter at både USA og Canada i mars besluttet at kommersielle aktiviteter kun kan finne sted i arktiske farvann hvis en har oppfylt de beste sikkerhets- og miljøkrav – og dersom aktiviteten er forenlig med nasjonale og globale klima- og miljømål. Både Canada og USA mener det ikke er forsvarlig med olje- og gassleting i Arktis i dag, og har derfor stengt enorme områder for olje- og gassboring.

Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja inneholder fiskeriressurser og naturverdier i verdensklasse. Disse naturverdiene danner grunnlaget for et bredt spekter av næringsaktiviteter, inkludert fiskerier, havbruk, petroleum, turisme og skipsfart, som alle har påvirkning på miljøet. USA og Canada gir områder som likner Lofoten varig vern, og Norge må se til disse arktiske landene. Alaskas Lofoten, Bristol Bay, er varig vernet mot oljevirksomhet. Bristol Bay er mer enn dobbelt så stort som Svalbard, har naturverdier i verdensklasse, og kan godt sammenliknes med havstrøkene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.  2014 la Obama permanent forbud mot olje- og gassleting i dette området, hvor over 50 prosent av verdens stillehavslaks kommer fra. «Disse områdene er bare for spesielle og for verdifulle til å bli gitt bort til oljeleting,» uttalte Obama da området ble vernet.
 

10. Den samlede belastningen av klimaendringer og faren for oljeutslipp

Barentshavet er allerede i ferd med å bli sterkt påvirket av en varmere klode med bakgrunn i utslipp av klimagasser. I 2016 har nye varmerekoder blitt satt i Arktis, med temperaturer mer en 10 grader høyere enn normalt. Arealet med sjøis i Arktis var på slutten av fjoråret 800.000 kvadratkilometer mindre enn forrige minimumsrekord fra 2006. Forskjellen er et areal på størrelse med Norge og Sverige til sammen. Ifølge forskerne skyldes endringene menneskeskapte klimaendringer, som hovedsakelig er forårsaket av CO2-utslipp fra fossil energi.

I fremtiden må det påregnes at miljøet i Barentshavet i økende grad vil fortsette å bli skadelidende av klimaendringer og forsuring av havet. Den samlede belastningen på Lofoten, Vesterålen og Senja kan i fremtiden bli betydelig, med potensielt store og ugjenkallelige forandringer av økosystemet. En fersk studie fra IUCN (Verdens Naturvernunion) viser at konsekvensene av økt temperatur nå for alvor er i ferd med å endre livsbetingelsene i havet.  Hele 93 prosent av temperaturøkningen som har oppstått siden 1970-tallet er absorbert av verdenshavene. Temperaturendringene rammer allerede flere arter av sjøfugl, fordi tilgangen på mat endrer seg.

Både lomvi og lunde trekkes fram i den nye IUCN-rapporten. Begge artene står på den norske rødlisten over truede arter, og klimaendringer utgjør en av truslene.  Torsken vår kan også få problemer som følge av havforsuring. Torskeeggene tåler dårlig at havet blir surere. Når vannet i havet blir varmere, kan torskebestandene rømme nordover, men de slipper ikke unna havforsuringen. Disse artene har sitt hjem i områdene utenfor Lofoten og er de samme artene som vil bli skadelidende ved et potensielt oljeutslipp i områder som Nordland VI. Enhver risiko knyttet til oljutslipp er sterkt miljømessig frarådet av alle landets ledende miljøfaglige etater. 

Fremtiden inneholder miljøoverraskelser vi bare ser omrisset av i dag. Vi må derfor begynne med å verne den viktigste delen av kystlinjen mot en miljøtrussel vi kan kontrollere.