Havets ulv jager i flokk
Spekkhoggerne i Norge jakter nesten utelukkende på sild. Spekkhogger
Spekkhogger (Orcinus orca): Sort og hvit skjønnhet
Tysfjorden ligger mørk og kald i novemberkulden. Vinden pisker hvitt skum på bølgetoppene. Plutselig begynner det mørke havet å blinke i sølv. Sekunder senere er båten omgitt av svarte finner på alle kanter.
De karakteristiske svarte og hvite kroppene er ikke til å ta feil av: Du har havnet midt i en flokk med spekkhoggere som jager en stim av sølvblank sild.
Spekkhoggeren og mennesket
Spekkhoggeren er en av våre mest kystbundne hvalarter, og enkelte steder kan folk se den titt og ofte, til ganske faste tider på året. Spekkhoggeren er den mest synlige av hvalene for folk flest. Spekkhoggeren foretrekker å opptre i store flokker (10-50 dyr) og den er lite redd for folk og er heller ikke farlige for mennesker. Faktisk kan du sitte midt i flokken mens den spiser – hvis du er heldig.
Matfatet
Spekkhoggeren lever for det meste av sild (Clupea harengus), hvertfall i Norge. Sild og spekkhogger har hørt sammen i økosystemet i Norskehavet i tusener av år. De to artene har tilpasset seg hverandre på en god måte: Silda prøver å unngå å bli spist og spekkhoggeren prøver å bli spesialist på sildefangst.
Når silda trekker inn til vinterområdene som er ved kysten mot Vesterålen, Ofotfjorden og Tysfjord i november, følger spekkhoggerne etter maten sin. Silda lever i store stimer for å unngå å bli spist av mange fiender som spekkhogger, vågehval, torsk, sei og flere sjøfugl arter. Jo flere de er sammen, jo mindre er sannsyneligheten for at en enkelt sild skal bli spist. I kaoset der tusenvis av blinkende sølvfargede sild farer til alle kanter er det lett å bli forvirret. Dette gir silda en fordel og spekkhoggeren en stor utfordring. I norske farvann har spekkhoggeren løst dette ved å leve i flokker på opptil 50 dyr der de følger sildas vandringsmønster. De er på en måte parallellen til ulveflokkenes jakt på villrein i Nord-Amerika. Å jakte i flokk krever et enormt samarbeid mellom medlemmene av flokken. Både ulven og spekkhoggeren spesialiserer seg på et slikt samarbeid.
Jakten
Ulveflokkene benytter synet og luktesansen for å finne byttet sitt. Spekkhoggerne benytter lydbølger fra sin biologiske sonar (disse lydbølgene sender de ut fra hodepartiet for å finne silda på dypt vann, hvor det er stummende mørkt) til å finne silda på store dyp, der det er stummende mørkt. Silda overvintrer nemlig i fjorder som gjerne er dypere enn 150 meter.
Så lenge silda holder seg på dypet i samlet stim, er det vanskelig for spekkhoggerne å fange den. Måten spekkhoggeren jakter på blir da å isolere en liten stim, eller splitte hovedstimen inn i mindre stimer. Dette krever samarbeid og koordinering blant de flotte svarte og hvite hvalene. Når dette er gjort, samarbeider de om å drive silda opp på grunnere vann eller opp mot overflaten, noe som kan skje på et par minutter.
Når silda er oppe ved overflaten, legger spekkhoggerne seg med den hvite buken i været og slipper ut luftbobler i ring rundt stimen slik at den blir presset sammen til en tett rund ball. Når silda i stimen er tett nok samlet, slår spekkhoggeren med sporen (halen). Trykkbølgen som oppstår, dreper eller slår silda i svime slik at den blir et lett bytte. Dette samarbeidet om jakt på sild er viktig fordi en voksen spekkhogger må sette til livs omrent fem prosent av kroppsvekten hver dag. Det blir omtrent 300 sild om dagen for å mette den sju meter lange og seks tonn tunge tannhvalen.
Heldigvis finnes det så mye sild at dette ikke er noe problem. Bare her i Norge finnes det nemlig rundt 25 milliarder fisk. Spekkhoggerbestand er på rundt 5000 i hele det nordøstlige Atlanterhavet, men likevel er det mange fiskere som ser på spekkhoggeren som en direkte konkurrent til den flere hundreårige fisketradisjonen på sild langs norskekysten.
Trusler mot spekkhoggeren
De siste årene har det blitt mer og mer fokus på hvordan mennesket påvirker miljøet rundt seg. Spekkhoggeren er et av de dyrene som har masse miljøgifter i seg, selv om de holder til så langt unna folk som det går an å komme.
Økende skipstrafikk og økt oljeaktivitet truer økosystemer man til nå har trodd har vært helt rene. Fettlaget hos norsk spekkhogger inneholder store mengder miljøgifter. Faktisk er spekkhoggeren en av de mest forurensede arktiske dyreartene med nivåer av miljøgifter som overstiger det som er funnet i isbjørn. Oppsamling av miljøgifter hos spekkhogger har blitt koblet til økt dødelighet hos spekkhoggere utenfor vestkysten av USA. Dette er ille og det er på høy tid at vi setter en varig stopper for utslipp av miljøgifter i naturen.
Spekkhoggeren og mennesket
Spekkhoggeren er en av våre mest kystbundne hvalarter, og enkelte steder kan folk se den titt og ofte, til ganske faste tider på året. Spekkhoggeren er den mest synlige av hvalene for folk flest. Spekkhoggeren foretrekker å opptre i store flokker (10-50 dyr) og den er lite redd for folk og er heller ikke farlige for mennesker. Faktisk kan du sitte midt i flokken mens den spiser – hvis du er heldig.
Matfatet
Spekkhoggeren lever for det meste av sild (Clupea harengus), hvertfall i Norge. Sild og spekkhogger har hørt sammen i økosystemet i Norskehavet i tusener av år. De to artene har tilpasset seg hverandre på en god måte: Silda prøver å unngå å bli spist og spekkhoggeren prøver å bli spesialist på sildefangst.
Når silda trekker inn til vinterområdene som er ved kysten mot Vesterålen, Ofotfjorden og Tysfjord i november, følger spekkhoggerne etter maten sin. Silda lever i store stimer for å unngå å bli spist av mange fiender som spekkhogger, vågehval, torsk, sei og flere sjøfugl arter. Jo flere de er sammen, jo mindre er sannsyneligheten for at en enkelt sild skal bli spist. I kaoset der tusenvis av blinkende sølvfargede sild farer til alle kanter er det lett å bli forvirret. Dette gir silda en fordel og spekkhoggeren en stor utfordring. I norske farvann har spekkhoggeren løst dette ved å leve i flokker på opptil 50 dyr der de følger sildas vandringsmønster. De er på en måte parallellen til ulveflokkenes jakt på villrein i Nord-Amerika. Å jakte i flokk krever et enormt samarbeid mellom medlemmene av flokken. Både ulven og spekkhoggeren spesialiserer seg på et slikt samarbeid.
Jakten
Ulveflokkene benytter synet og luktesansen for å finne byttet sitt. Spekkhoggerne benytter lydbølger fra sin biologiske sonar (disse lydbølgene sender de ut fra hodepartiet for å finne silda på dypt vann, hvor det er stummende mørkt) til å finne silda på store dyp, der det er stummende mørkt. Silda overvintrer nemlig i fjorder som gjerne er dypere enn 150 meter.
Så lenge silda holder seg på dypet i samlet stim, er det vanskelig for spekkhoggerne å fange den. Måten spekkhoggeren jakter på blir da å isolere en liten stim, eller splitte hovedstimen inn i mindre stimer. Dette krever samarbeid og koordinering blant de flotte svarte og hvite hvalene. Når dette er gjort, samarbeider de om å drive silda opp på grunnere vann eller opp mot overflaten, noe som kan skje på et par minutter.
Når silda er oppe ved overflaten, legger spekkhoggerne seg med den hvite buken i været og slipper ut luftbobler i ring rundt stimen slik at den blir presset sammen til en tett rund ball. Når silda i stimen er tett nok samlet, slår spekkhoggeren med sporen (halen). Trykkbølgen som oppstår, dreper eller slår silda i svime slik at den blir et lett bytte. Dette samarbeidet om jakt på sild er viktig fordi en voksen spekkhogger må sette til livs omrent fem prosent av kroppsvekten hver dag. Det blir omtrent 300 sild om dagen for å mette den sju meter lange og seks tonn tunge tannhvalen.
Heldigvis finnes det så mye sild at dette ikke er noe problem. Bare her i Norge finnes det nemlig rundt 25 milliarder fisk. Spekkhoggerbestand er på rundt 5000 i hele det nordøstlige Atlanterhavet, men likevel er det mange fiskere som ser på spekkhoggeren som en direkte konkurrent til den flere hundreårige fisketradisjonen på sild langs norskekysten.
Trusler mot spekkhoggeren
De siste årene har det blitt mer og mer fokus på hvordan mennesket påvirker miljøet rundt seg. Spekkhoggeren er et av de dyrene som har masse miljøgifter i seg, selv om de holder til så langt unna folk som det går an å komme.
Økende skipstrafikk og økt oljeaktivitet truer økosystemer man til nå har trodd har vært helt rene. Fettlaget hos norsk spekkhogger inneholder store mengder miljøgifter. Faktisk er spekkhoggeren en av de mest forurensede arktiske dyreartene med nivåer av miljøgifter som overstiger det som er funnet i isbjørn. Oppsamling av miljøgifter hos spekkhogger har blitt koblet til økt dødelighet hos spekkhoggere utenfor vestkysten av USA. Dette er ille og det er på høy tid at vi setter en varig stopper for utslipp av miljøgifter i naturen.
Spekkhogger i Tysfjord, Lofoten...
Foto: Tiu Similä
En spekkhogger i vannskorpen. Spekkhoggeren er en av våre mest kystbundne hvalarter og på enkelte steder kan folk se dem titt og ofte.
