SILDA PROMPER
Snurrevadfiske etter sild (Atlanto Scandinavian) utenfor Island.
Sildas vandring mot sør
Når vinteren glir over i vår begynner silda sin vandring sørover fra overvintringsstedene utenfor kysten av Nord-Norge. Målet er de sentrale gyteområdene utenfor Mørekysten. Men bare de største og sterkeste når helt frem. De andre må gyte lenger nord. Gytingen foregår på 50-100 meters dyp.
Mange, mange milliarder sild legger forsiktig sine egg på bunnen som danner en diger eggerøre på havbunnen langs hele vestlandskysten. Her ligger de klebet fast i nærmere tre uker, før de klekkes. Da er det rundt 150 billioner sildelarver som svømmer rundt. Og larvene har ferdige tenner og øyne med engang.
Larvene gyver umiddelbart løs på rauåte, en bitteliten hoppekreps, som er hovedmenyen. Det er mange farer som lurer for sildelarvene. Både maneter og krill er på jakt etter sildelarver, men også hyse og sei benytter seg av den enorme mattilgangen som den gytende silda bidrar med. Ettersom sildeyngelen vokser dukker det opp andre farer, som sjøfugl og sjøpattedyr. Etter en lang og farefull sommer er det utpå høsten rundt 300 milliarder sildelarver igjen som beveger seg nordover mot Barentshavet der den skal vokse opp.
Den norske sildestammen er en av verdens aller mest tallrike bestander. Silda kan bli kjønnsmoden allerede etter 2 - 3 år, og den kan bli riktig gammel. Faktisk helt opp til 25 år gammel og få en lengde på om lag 40 cm. Sild er planktonetende. Det vil si den lever av små krepsdyr, fiskeegg og yngel.
Tusenvis av sild holder sammen i en stim fordi det er en god taktikk når man ikke vil bli spist av andre og større fisker. Er man mange i en stim eller flokk, er det lettere å forvirre de som vil spise en og sannsyneligheten for at nettopp du skal bli spist er mye mindre. Når man lever i flokk er kommunikasjon viktig. Forskerne har funnet ut at silda sannsynligvis bruker promping for å kommunisere med hverandre. Luft slippes ut av gattåpningen eller anus – og det kan for eksempel brukes til å varsle fare.
En fare kan være spekkhoggere som kommer for å få seg et måltid. De norske spekkhoggerne er veldig glad i sild, og om høsten og tidlig på vinteren pleier hundrevis av spekkhoggere å komme innover Vestfjorden ved Lofoten for å spise på silda som overvintrer her. Men ting tyder på at silda endrer vandringsmønsteret sitt, og da vil nok også spekkhoggerne bli borte.
Silda har vært en kjempeviktig matfisk for nordmenn helt siden vikingtida, og er blitt solgt til mange land rundt om i Europa som saltet, syltet og sursild. Men på slutten av sekstitallet greide vi nordmenn å fiske bort hele sildestammen! Havforskningsinstituttet telte bare to sildelarver da de hadde forskningstokt våren 1972… Heldigvis er bestanden nå bygd opp igjen, og forskerne melder at den er historisk stor våren 2007.
Sildeegg og sildelarver er følsomme for oljeutslipp, og WWF jobber for å holde gyteområdene langs kysten, særlig ved Møre og utenfor Lofoten, helt fri for oljeboring. Disse områdene er nemlig nøkkelområder for silda. Det er foreløpig usikkert hvor alvorlig et eventuelt oljeutslipp vil bli for sildas overlevelse. Men at utslipp på gyteområdene vil bli en katastrofe er det vel liten tvil om. Her bør føre- var prinsippet gjelde. For mye står på spill hvis silda forsvinner.
Larvene gyver umiddelbart løs på rauåte, en bitteliten hoppekreps, som er hovedmenyen. Det er mange farer som lurer for sildelarvene. Både maneter og krill er på jakt etter sildelarver, men også hyse og sei benytter seg av den enorme mattilgangen som den gytende silda bidrar med. Ettersom sildeyngelen vokser dukker det opp andre farer, som sjøfugl og sjøpattedyr. Etter en lang og farefull sommer er det utpå høsten rundt 300 milliarder sildelarver igjen som beveger seg nordover mot Barentshavet der den skal vokse opp.
Den norske sildestammen er en av verdens aller mest tallrike bestander. Silda kan bli kjønnsmoden allerede etter 2 - 3 år, og den kan bli riktig gammel. Faktisk helt opp til 25 år gammel og få en lengde på om lag 40 cm. Sild er planktonetende. Det vil si den lever av små krepsdyr, fiskeegg og yngel.
Tusenvis av sild holder sammen i en stim fordi det er en god taktikk når man ikke vil bli spist av andre og større fisker. Er man mange i en stim eller flokk, er det lettere å forvirre de som vil spise en og sannsyneligheten for at nettopp du skal bli spist er mye mindre. Når man lever i flokk er kommunikasjon viktig. Forskerne har funnet ut at silda sannsynligvis bruker promping for å kommunisere med hverandre. Luft slippes ut av gattåpningen eller anus – og det kan for eksempel brukes til å varsle fare.
En fare kan være spekkhoggere som kommer for å få seg et måltid. De norske spekkhoggerne er veldig glad i sild, og om høsten og tidlig på vinteren pleier hundrevis av spekkhoggere å komme innover Vestfjorden ved Lofoten for å spise på silda som overvintrer her. Men ting tyder på at silda endrer vandringsmønsteret sitt, og da vil nok også spekkhoggerne bli borte.
Silda har vært en kjempeviktig matfisk for nordmenn helt siden vikingtida, og er blitt solgt til mange land rundt om i Europa som saltet, syltet og sursild. Men på slutten av sekstitallet greide vi nordmenn å fiske bort hele sildestammen! Havforskningsinstituttet telte bare to sildelarver da de hadde forskningstokt våren 1972… Heldigvis er bestanden nå bygd opp igjen, og forskerne melder at den er historisk stor våren 2007.
Sildeegg og sildelarver er følsomme for oljeutslipp, og WWF jobber for å holde gyteområdene langs kysten, særlig ved Møre og utenfor Lofoten, helt fri for oljeboring. Disse områdene er nemlig nøkkelområder for silda. Det er foreløpig usikkert hvor alvorlig et eventuelt oljeutslipp vil bli for sildas overlevelse. Men at utslipp på gyteområdene vil bli en katastrofe er det vel liten tvil om. Her bør føre- var prinsippet gjelde. For mye står på spill hvis silda forsvinner.