Reinsdyrbrunst
Norge forvalter 90 prosent av villreinstammen i Europa.
Krig og kjærlighet i oktoberfjellet
Hormonene løper løpsk i høstfjellet. Før vinteren senker seg skal spiren til nytt liv sås. Renisdyrbukkene er klare til kamp. De skal kjempe for sin forplantning.
Du går en tur i fjellet og kjenner den kjølige tåkedisen stryke mot ansiktet mens du går oppover fjellsida. Fjellet står i røde og gule høstfarger. Her og der ligger rester av snøen som falt i natt. Fra tid til annen får du glimt av dalføret foran deg når tåka letter et øyeblikk.
Plutselig høres et hest brøl gjennom skodda. Du stanser og lytter. Et nytt brøl ljomer i tåka. Du går mot lyden. Plutselig hører du smell, som om noen slår store kjepper hardt mot hverandre. Du vet at du nærmer deg og kryper fram mellom noen store steiner. Der er de!
Idet tåka må gi tapt for solas varme stråler, framføres heftige og erotiske scener foran deg: Det er brunsttid i villreinens rike! Nå skal de endelig pare seg og kjempe om simlene (hunnene).
Bukkene har beitet for seg selv i små grupper hele sommeren, men har nå trukket inn i simle- og kalveflokkene. Geviret er utvokst og basten (hudlaget som dekker hornene) er feid av. Det er alder, kroppsstørrelse og gevirets dimensjoner som avgjør hvilken status bukken har i flokken.
Fulle av hormoner
Reinsdyrbukkene er fulle av hormoner og konsentrerer seg kun om simlene og de bukkene som kan utfordre dem når det kommer til å vinne muligheten til å pare seg. De har knapt nok tid til å spise. Her er det om å gjøre å samle flest mulig simler rundt seg. Sommerens kamerater er nå bitre fiender.
Det er kun de største og sterkeste som får pare seg. De unge bukkene prøver seg, men blir brutalt jaget på flukt av de eldre bukkene. Det er bare når to bukker er omtrent like store, at de virkelige bukkekampene finner sted. Da går det vilt for seg, men som oftest trekker den ene seg unna før noen skader seg alvorlig. Det er bare av og til at noen dør i kamp.
Simlene rusler rundt og ser på det hele uten at de ser ut til å bry seg. De er kresne og slipper ikke hvem som helst innpå seg, men etter at bukkene har funnet sine plasser etter flere kamper, så er det tid for elskov på vidda. Reinsdyrkjærligheten varer ikke evig, og mot slutten av oktober er brunsten over for denne gang. Neste generasjon er da unnfanget og skal vokse i magen til simlene helt til våren. Men først er det tid for å møte vinterfjellets mange og harde utfordringer.
Urinnvåner
Reinsdyr (Rangifer tarandus) er en urinnvåner i fjellet og i Arktis, og finnes i Nord-Europa, Nord-Amerika, Grønland og Asia. Reinsdyr finnes i flere habitattyper (forskjellige leveområder) og kan leve både på skog, fjell og tundra. På verdensbasis finnes det omtrent fem millioner reinsdyr. I Europa er det Norge som har størstedelen av villreinbestandene, men den ville reinen finnes kun i Sør-Norge, reinsdyrene i nord er tamme.
Villreinen ble nesten utryddet gjennom jakt og innførsel av tamrein, men små flokker overlevde. Villreinens opprinnelig tre store hovedområder er i dag oppstykket i 23 mindre områder (se kart).
Beklageligvis er framtidsutsiktene usikre for villreinen i Norge fordi at områdene den lever på blir stadig mer delt opp av mennesker, men veier, jernbane og hytter. Reinen er fjellets nomade og følger trofast trekkrutene som den har gjort i tusener av år. Reinen var en gang grunnlaget for menneskets eksistens her i nord, nå har mennesket blitt en trussel mot reinens eksistens.
For Norge er villreinen en såkalt ansvarsart; det vil si at vi med 90 prosent av den europeiske bestanden har et særlig ansvar for å bevare dette urdyret. WWF ser alvorlig på villreinens framtid og jobber kontinuerlig med å finne løsninger på problemene slik at høstens store eventyr kan oppleves også av fremtidige generasjoner som tar turen til fjells en helg i oktober.
Mer om villrein kan du lese i dyreleksikonet
Plutselig høres et hest brøl gjennom skodda. Du stanser og lytter. Et nytt brøl ljomer i tåka. Du går mot lyden. Plutselig hører du smell, som om noen slår store kjepper hardt mot hverandre. Du vet at du nærmer deg og kryper fram mellom noen store steiner. Der er de!
Idet tåka må gi tapt for solas varme stråler, framføres heftige og erotiske scener foran deg: Det er brunsttid i villreinens rike! Nå skal de endelig pare seg og kjempe om simlene (hunnene).
Bukkene har beitet for seg selv i små grupper hele sommeren, men har nå trukket inn i simle- og kalveflokkene. Geviret er utvokst og basten (hudlaget som dekker hornene) er feid av. Det er alder, kroppsstørrelse og gevirets dimensjoner som avgjør hvilken status bukken har i flokken.
Fulle av hormoner
Reinsdyrbukkene er fulle av hormoner og konsentrerer seg kun om simlene og de bukkene som kan utfordre dem når det kommer til å vinne muligheten til å pare seg. De har knapt nok tid til å spise. Her er det om å gjøre å samle flest mulig simler rundt seg. Sommerens kamerater er nå bitre fiender.
Det er kun de største og sterkeste som får pare seg. De unge bukkene prøver seg, men blir brutalt jaget på flukt av de eldre bukkene. Det er bare når to bukker er omtrent like store, at de virkelige bukkekampene finner sted. Da går det vilt for seg, men som oftest trekker den ene seg unna før noen skader seg alvorlig. Det er bare av og til at noen dør i kamp.
Simlene rusler rundt og ser på det hele uten at de ser ut til å bry seg. De er kresne og slipper ikke hvem som helst innpå seg, men etter at bukkene har funnet sine plasser etter flere kamper, så er det tid for elskov på vidda. Reinsdyrkjærligheten varer ikke evig, og mot slutten av oktober er brunsten over for denne gang. Neste generasjon er da unnfanget og skal vokse i magen til simlene helt til våren. Men først er det tid for å møte vinterfjellets mange og harde utfordringer.
Urinnvåner
Reinsdyr (Rangifer tarandus) er en urinnvåner i fjellet og i Arktis, og finnes i Nord-Europa, Nord-Amerika, Grønland og Asia. Reinsdyr finnes i flere habitattyper (forskjellige leveområder) og kan leve både på skog, fjell og tundra. På verdensbasis finnes det omtrent fem millioner reinsdyr. I Europa er det Norge som har størstedelen av villreinbestandene, men den ville reinen finnes kun i Sør-Norge, reinsdyrene i nord er tamme.
Villreinen ble nesten utryddet gjennom jakt og innførsel av tamrein, men små flokker overlevde. Villreinens opprinnelig tre store hovedområder er i dag oppstykket i 23 mindre områder (se kart).
Beklageligvis er framtidsutsiktene usikre for villreinen i Norge fordi at områdene den lever på blir stadig mer delt opp av mennesker, men veier, jernbane og hytter. Reinen er fjellets nomade og følger trofast trekkrutene som den har gjort i tusener av år. Reinen var en gang grunnlaget for menneskets eksistens her i nord, nå har mennesket blitt en trussel mot reinens eksistens.
For Norge er villreinen en såkalt ansvarsart; det vil si at vi med 90 prosent av den europeiske bestanden har et særlig ansvar for å bevare dette urdyret. WWF ser alvorlig på villreinens framtid og jobber kontinuerlig med å finne løsninger på problemene slik at høstens store eventyr kan oppleves også av fremtidige generasjoner som tar turen til fjells en helg i oktober.
Mer om villrein kan du lese i dyreleksikonet
Høsten er det brunsttid for reinsdyrene. Da er det tid for å pare seg.
