Storkobbe

Hårfellingen til denne selarten skiller seg fra andre selarter fordi de ser ut til å røyte hele året, selv om de fleste individene går gjennom denne prosessen i juni. Man kan ofte se flere storkobber ligge på samme isflak i denne tiden, mens dyrene til andre tider på året stort sett holder seg for seg selv.

Storkobbene dykker grunt. Maten de spiser finnes i grunne farvann og da er det ikke vits i å dykke dypere enn 200 til 300 meter.

Utseende
Voksne seler har en gråbrun farge som av og til er spedd med enkelte lysere felter. Det er vanskelig å skille mellom kjønnene basert på utseende. Storkobbene har en avlang kroppsform med et relativt lite hode. De har veldig lange værhår, som ofte krøller seg når de er tørre. Dette er grunnen til at den på andre språk kalles «skjeggsel».
 
Leveområder
Storkobber finnes spredt rundt hele Arktis. De foretrekker steder med drivis og ganske grunt vann. Unge dyr vandrer en god del, mens eldre individer synes å være mer knyytet til ett sted og finnes i farvann nær kysten året rundt. Storkobber finnes i mindre antall i fjordene på Svalbard året rundt, og også langs kysten og da særlig i områder med drivis.

Matvaner
En svært variert diett som for det meste består av bunndyr som muslinger, reker, krabber, blekksprut og fisk. Storkobbene kan lete etter mat nede i sedimentene ved å bruke de følsomme værhårene sine til å finne byttedyr. Ved å bruke en kombinasjon av suge- og blåseteknikker får de bort det som dekker byttedyret (for eksempel sand).

Lyder
I paringstiden har de voksne hannene en fantastisk undervannssang som kan høres på mange kilometers avstand med hydrofon. Den kan også høres gjennom isen eller resonerende gjennom et båtskrog hvis motoren er slått av. Hannene opprettholder små undervannsrevirer som de synger sangene sine fra, og de blåser også ut luft under vann i ulike boblemønstre.

Unger
Ungene er rundt 130 cm lange og 33 kg tunge ved fødselen. De er født i en gråblå fosterpels som allerede har begynt å falle av til fordel for en mer mørkegrå pels med lys underside. Ungene har hvite flekker i kinnene og over øynene, noe som gir dem et «bandittaktig» utseende.

Storkobbene føder (kaster) ungene sine om våren. I svalbardområdet blir de fleste født i begynnelsen av mai. Ungene blir gjerne kastet på et isflak eller langs iskanten og havner ofte i vannet kun få timer gamle. Dette er en tilpasning for å lære å komme seg unna isbjørn, som er hovedfienden til denne selen. I de 18–24 dagene de dies (ammes) av mora utvikler de seg til fullendte dykkere. I denne perioden vokser de i gjennomsnitt 3,3 kg per dag noe som skyldes et daglig inntak på rundt åtte liter melk med en fettprosent på rundt 50. Ungene veier gjerne 100 kilo når de slutter å få morsmelk.

Hunnene blir kjønnsmodne ved femårsalderen, mens hannene gjerne blir det ett eller to år senere. Storkobber blir vanligvis 25–30 år gamle.