Isbjørn

Hannen blir størst og kan bli opp til 3,5 meter lang. Vekten på en voksen bjørn kan være 600 kilo for hannene og 300 kilo for binnene. Isbjørnen har en kraftig hvit pels og et tykt spekklag under pelsen. Den er altså godt tilpasset et liv i kulde. Bjørnene har svømmehud mellom tærne og fotsålene er dekket av hår. Bare en liten flate under labben er hårløs, og den er helt ru for å gi godt grep på glattisen. 

Klørne er korte og skarpe. I forhold til andre bjørner har isbjørnen mindre ører og annerledes hodefasong. Også tennene er spissere og skarpere, og hjørnetennene er mer framtredende. Dette trolig fordi den spiser mer kjøtt enn andre bjørner. Tross forskjellene er isbjørnen nært beslektet med andre bjørnearter, og kan gi fruktbart avkom med grizzlybjørn. 

Leveområder
Isbjørnen lever i høyarktiske kyststrøk og på øyer i drivisen ved Svalbard, Russland, Øst-Grønland og Nord-Amerika. Den er knyttet til kysten og drivisen der det er åpent vann.

Totalt finnes det trolig 20-25 000 isbjørner i verden. De er fordelt på 20 ulike atskilte bestander. Bestanden i Svalbardområdet teller trolig omkring 3000 dyr (2004).

Matvaner
Isbjørnen er et rovdyr som utelukkende spiser kjøtt. Den lever først og fremst av sel (90 prosent), men også småhval, fisk, fugl, egg, gress og tang. Isbjørnen jakter ved å ligge på lur ved selens pustehull, og når selen dukker opp fra isen for å puste, griper isbjørnen den og trekker den opp på isen.

Levemåte
Isbjørnene lever stort sett et enslig liv, men i områder der sjøisen smelter fullstendig om sommeren samles de i mindre flokker på land. De er dagdyr og vandrer over lange avstander.

Hunnene lager ynglehi i snøen på høsten og føder her normalt et par unger et par måneder senere. De nyfødte ungene veier kun 600 gram og er ikke større enn et marsvin. Ungene er sammen med moren i hulen i flere måneder. Først når de veier 10 kilo får de lov til å komme ut på isen med moren. Ungene holder seg da tett inntil moren, men blir etter hvert mer selvstendige. De følger moren helt til de er to til tre år gamle.

Isbjørnen er en dyktig svømmer og flink til å dykke. Den kan imidlertid ikke være under vann mer enn et par minutter av gangen. I og med at selene vandrer over store strekninger, følger isbjørnen etter. Slik sikrer den seg å ha nok tilgang på sel som ringsel og storkobbe.

Til tross for sin store kropp, beveger isbjørnen seg vanligvis med rolige og smidige bevegelser. Men den kan også bevege seg med kraftige byks, bl.a. hvis den er skremt. Når den angriper et bytte, skjer det med stor hurtighet med noen få kraftige sprang.

Isbjørnen kan bli hele 30-35 år gammel.

Trusler
Den største utfordringen for isbjørnen de nærmeste tiårene er det stadig varmere klimaet i Arktis. Verdens isbjørneksperter anslår at bestanden av isbjørn globalt kan gå ned 30-50 prosent innen midten av århundret. I verste fall kan isbjørnen utryddes på grunn av det varme klimaet.

Områdene nord for polarsirkelen varmes opp over dobbelt så fort som resten av verden, og sjøisen i det Arktiske Hav går kraftig tilbake. Flerårsisen, den som overlever sommeren, minker nå med nær ti prosent per tiår. Om ikke trenden snus, vil det Arktiske hav være isfritt om sommeren før slutten av inneværende århundre.

Lengre isfrie perioder betyr lengre faste for isbjørnen. Et dystert forvarsel om hvilke utfordringer isbjørnen står foran rundt hele Arktis finner man i vestre Hudson Bay i Canada:
I verdens sørligste isbjørnbestand må bjørnene tilbringe minst fire måneder på land. Hele denne perioden spiser de ingenting, men lever på fett de har lagt seg opp om vinteren. Forskere støttet av WWF har vist at for hver uke sjøisen smelter tidligere om sommeren, har bjørnene 10 kilo mindre å tære på. De siste tre tiårene har den isfrie perioden startet tre uker tidligere. For binner betyr det at de er i dårligere kondisjon gjennom drektighetstida, og at de får færre unger. Bestanden i vestre Hudson Bay har gått ned med om lag 23 prosent på 17 år, til 935 individer i 2004. Området er det første hvor man har påvist at dårligere isforhold har ført til en lokal nedgang i isbjørnbestanden.