Tadsjikistan

Et lite vindpust får sivet i Tigrovaja Balka til å rasle. Langs bredden av den innskrumpede dammen har noen satt spor etter seg; noen med klør og myke poter. Sporene er brune mot hvit bakgrunn. Det hvite er ei skorpe av salt som ble liggende igjen da vannet fordampet. Det brune er tørket mudder.

Dette var situasjonen for få år siden. Nå er vanndammende fulle igjen takket være WWFs arbeid i området.

Kaspisk tiger
Før midten av forrige århundre kunne rovdyrspor i strandkanten her i Tigrovaja Balka vært store nok til å få fram skjelven også på varme dager. Den gangen var den vide elvesletta et av de viktigste leveområdene for den kaspiske tigeren, eller turantigeren som den også ble kalt. Denne tigerarten levde nord og vest for Himalaya, fra Kina til Kaukasus. Hard jakt gjennom århundrer, kombinert med hogst og oppdyrking av skogsområdene, gjorde at den kaspiske tigeren ble regelrett utryddet. I Tigrovaja Balka – tigerdalen – ble det siste individet sett på 1950-tallet.

Gullsjakal og marmorilder
Men fortsatt tasser det kjøttsultne skapninger rundt i kratt og sivskoger i reservatet, som ligger noen timers biltur sør for Tadsjikistans hovedstad Dushanbe, ned mot den afghanske grensen. Sporene langs dammen er det helst en gullsjakal som har satt. De små sjakalene deler jaktmarker med andre rovdyr som jungelkatt, marmorilder og – kanskje – den sjeldne stripehyenen. Alle er typiske arter på og rundt asiatiske stepper.

Verdens flinkeste ørkendyr?
Ørkener og tørre stepper er favorittområdene også til en annen av innvånerne i reservatet, den lille og lettbente persiagasellen. Denne arten – som tidligere var svært vanlig i Sentral-Asia, Midt-Østen og på den arabiske halvøy – har helt ekstreme tilpasninger til varme og tørke. Forskere i Saudi-Arabia fant ut at gasellen har evnen til å krympe organer som lever og hjerte. Dermed reduseres oksygenbehovet, og gasellen behøver ikke puste så mye – og slik reduseres også vanntapet fra pustingen. Gasellen kan også resirkulere noe av vannet fra sin egen urin… Ingen klovdyr i ørkenstrøk har lavere vanntap enn persiagasellen.

Krypskyting
Selv om persiagasellen tåler mye, har bestanden gått jevnt ned i de fleste delene av utbredelsesområdet de senere årene, og den er nå inne på den internasjonale rødlisten over truede arter.  I noen land er gasellen helt utryddet, i andre – som Tadsjikistan – har antallet sunket. Den viktigste forklaringen er krypskyting. For eksempel regner forskerne med at ulovlig jakt halverte den mongolske bestanden av persiagaseller i løpet av en treårsperiode etter årtusenskiftet. I Tigrovaja Balka driver WWF en avlsstasjon for persiagaseller som skal settes ut i det fri.

Tugaiskoger
Tigrovaja Balka er en stor elveslette ved møtepunktet hvor de to elvene Vaksh og Pianj renner sammen og danner Amu-Darja, den mektigste floden i sentral-Asia. Nedbøren er liten og elvene får mesteparten av vannet fra snøsmelting i høyden. I dette terrenget er det kort fra vann til ørken. Nær elva vokser siv og takrør. Rundt disse aller fuktigste områdene finner man tugaiskogene, tette løvskoger som vokser i et belte langs elvebreddene i hele regionen. Utenfor reservatet har hogst og nydyrking fått skogene til å krympe. Langs hele Amu-Darja er bare ti prosent av den opprinnelige tugaiskogen intakt.

Tørr våtmark
Men også inne i verneområdet merkes en av de største truslene mot både tugaiskoger og våtmarker: Vannstanden i elvene synker, og flommene uteblir. Årsaken er vannkraftreguleringer og kunstig vanning i jordbruket. Oppstrøms for verneområdet finnes både store dammer og jordbruksarealer med produksjon av bomull og andre tørste plantearter. Tidligere pleide kraftige vårflommer å fylle dammer og kroksjøer i hele Tigrovaja Balka. Nå er flommene mye mindre enn før. Også utenom flomsesongen merkes forskjellen ved at vannstanden inne i verneområdet synker. Kanaler gror igjen, og i dammene fordamper vannet, så breddene farges hvite av salt.

Redningsaksjon
  WF-Norge og norske myndigheter støtter arbeidet med å ta vare på Tigrovaja Balka. Arbeidet går blant annet ut på å sørge for at våtmarkene får vann. Gjengrodde kanaler åpnes, og jevnlig slippes det gjennom ekstra mye vann for å skape kunstige flommer. Samtidig skal forvaltningen av reservatet styrkes, og avlsstasjonen for persiagaseller skal rustes opp. Samarbeid mellom WWF og lokale organisasjoner skal bidra til å identifisere og spre erfaringer om bærekraftig bruk av naturressursene – som for eksempel dyrkingsmetoder som krever lite vann.

Dette prosjektet har vært en stor suksess. Dammene har fylt seg opp til sitt gamle nivå, til stor glede for hele økosystemet. Prosjektet fortsetter helt frem til 2012.