Ulverettssak 2006
I januar 2005 ble fem ulver skutt under lisensjakt i Hedmark. Nå må Statens representanter møte i retten og forsvare jaktvedtaket, etter stevning fra WWF, Naturvernforbundet og Foreningen Våre Rovdyr.
- Hvorfor rettssak?
- Vedtaket og ulvejakten
- Rettslig behandling til nå
- Avtalebrudd, lovbrudd, saksbehandlingsfeil
- Overvåkning av den skandinaviske ulvebestanden
- Utviklingen av ulvebestanden
- Status for ulvebestanden i 2001 og 2005
Ulv er en truet og fredet art i Norge. Det finnes bare ca. 15-20 helnorske ulver.
Hvorfor rettssak?
Ulv er en av de mest truede dyreartene i norsk natur. Norge har internasjonale og nasjonale forpliktelser til å sikre levedyktige ulvebestander. Likevel vedtok Direktoratet for naturforvaltning i januar 2005 at det skulle åpnes for lisensjakt på fem ulver i Hedmark. På tidspunktet før jakten var det kjent at den helnorske ulvebestanden var på 18-21 dyr. En felling av fem dyr innebar altså at rundt en fjerdedel av den helnorske bestanden skulle kunne tas ut.
23. til 27. oktober må Statens representanter møte i Oslo Tingrett og forsvare lisensjakten. Saksøkere er WWF-Norge, Norges Naturvernforbund og Foreningen Våre Rovdyr.
Detter er spørsmålene de tre organisasjonene ønsker å avklare:
23. til 27. oktober må Statens representanter møte i Oslo Tingrett og forsvare lisensjakten. Saksøkere er WWF-Norge, Norges Naturvernforbund og Foreningen Våre Rovdyr.
Detter er spørsmålene de tre organisasjonene ønsker å avklare:
- Er norske myndigheter i sin fulle rett til å fatte et vedtak som innebærer felling av fem dyr av en bestand på 18-21, når arten er direkte truet og norske myndigheter har forpliktet seg internasjonalt (Bernkonvensjonen) til å sikre artens overlevelse?
- Er det lovlig av myndighetene å unnlate å innhente oppdatert informasjon om tilstanden i den truede bestanden før de fatter vedtaket, slik at det fattes på mangelfullt faggrunnlag?
- Er det rimelig at norske myndigheter fatter et vedtak med store konsekvenser for en truet dyrebestand som vi deler med Sverige, uten å sikre koordinering og aksept fra svenske myndigheter?
- Norsk rovviltforvaltning skal bygge på oppdatert og objektiv fagkunnskap fra Direktoratet for naturforvaltning, og politiske vedtak må respektere det handlingsrom som defineres av fagvurderinger. Ble dette gjort i tilstrekkelig grad i denne saken?
Er virkelig Staten i sin fulle rett når den tillater felling av en fjerdedel av en av Norges mest truede dyrearter?
Saksøkers benk i ulverettssaken i Oslo tingrett. F.v: Tore Killingland (Norges Naturvernforbund), Tormod V. Burkey (Foreningen Våre Rovdyr), Rasmus Hansson (WWF) og advokat Hans Peder Hvide Bang.
Vedtaket og ulvejakten
Direktoratet for naturforvaltning traff den 6. januar 2005 et vedtak etter viltlovens § 12 jf. lisensforskriften § 3 om åpning for lisensjakt på til sammen fem ulv; tre ulv i Engerdal, Stor-Elvdal og Rendalen kommuner (Koppangflokken) og to ulv i Åmot, Elverum, Løten, Hamar og Ringsaker kommune (Løten-Hamar-paret). Tillatelsen ble gitt for et nærmere angitt område og tidsrom, samt på nærmere angitte vilkår. Vedtaket ble påklaget til Miljøverndepartementet, som 21. januar 2005 stadfestet direktoratets vedtak. Den 16.01.2005 ble tispa i Koppangflokken skutt. Hannen ble skutt den 23.01.2005. Den 21.01.2005 ble alfatispa i Gråfjellflokken skutt ved en feiltakelse. Dette var en reproduserende tispe som ikke var omfattet av tillatelsen. Likevel ble ikke jakten stoppet. Åsta-Løten-tispa ble felt den 29. januar, og den siste ulven, Åsta-Løten-hannen, ble skutt den 31. januar.
Canis lupus, Wolf in the snow
Rettslig behandling til nå
WWF har sammen med Norges Naturvernforbund og Foreningen Våre Rovdyr stevnet staten ved Miljøverndepartementet for retten, på bakgrunn av deres vedtak om lisensjakt på fem ulver i Hedmark vinteren 2005. Saken ble først avvist av Oslo Tingrett, deretter påkjært til Borgarting Lagmannsrett, som tok klagen til følge. Saken kommer opp på nytt i Oslo Tingrett siste uke i oktober 2006.
Vedtaket om lisensjakt ble først truffet av Direktoratet for naturforvaltning (DN) 06.01.2005. Vedtaket ble så påklaget av en rekke organisasjoner, bla. WWF og Norges Naturvernforbund. WWF klaget på DNs vedtak om lisensjakt på de fem ulvene den 07.01.2005. Organisasjonene ble ansett å ha rettslig interesse jf. forvaltningslovens § 28. Klagene ble oversendt fra DN til Miljøverndepartementet (MD) den 19.01.2005, der DN tilrådde at vedtaket ble opprettholdt. I MDs vedtak av 21.01.2005 ble DNs vedtak opprettholdt.
Den 25. januar 2005 begjærte WWF Norge, Norges Naturvernforbund og Foreningen Våre Rovdyr midlertidig forføyning for Oslo byfogdembete for å stoppe ulvejakten inntil spørsmålet om gyldigheten av fellingstillatelsen var rettskraftig avgjort. Den siste av de fem ulvene ble skutt 31. januar -05, og grunnlaget for denne begjæringen falt dermed bort. Den 8. februar 2005 anla WWF-Norge, Norges Naturvernforbund og Foreningen Våre Rovdyr sak mot staten ved Miljøverndepartementet vedrørende spørsmål om gyldigheten av departementets klagevedtak av 21. januar 2005. Saken ble henlagt av Oslo Tingrett (Kjennelse, Oslo Tingrett av 01.12.05). Saksøkerne påkjærte kjennelsen, og klagen ble behandlet av Lagmannsretten. Lagmannsretten tok klagen til følge (Kjennelse, Borgarting Lagmannsrett av 22.03.06). Saken kommer dermed opp på ny i Oslo Tingrett den 23.-28. oktober 2006.
Vedtaket om lisensjakt ble først truffet av Direktoratet for naturforvaltning (DN) 06.01.2005. Vedtaket ble så påklaget av en rekke organisasjoner, bla. WWF og Norges Naturvernforbund. WWF klaget på DNs vedtak om lisensjakt på de fem ulvene den 07.01.2005. Organisasjonene ble ansett å ha rettslig interesse jf. forvaltningslovens § 28. Klagene ble oversendt fra DN til Miljøverndepartementet (MD) den 19.01.2005, der DN tilrådde at vedtaket ble opprettholdt. I MDs vedtak av 21.01.2005 ble DNs vedtak opprettholdt.
Den 25. januar 2005 begjærte WWF Norge, Norges Naturvernforbund og Foreningen Våre Rovdyr midlertidig forføyning for Oslo byfogdembete for å stoppe ulvejakten inntil spørsmålet om gyldigheten av fellingstillatelsen var rettskraftig avgjort. Den siste av de fem ulvene ble skutt 31. januar -05, og grunnlaget for denne begjæringen falt dermed bort. Den 8. februar 2005 anla WWF-Norge, Norges Naturvernforbund og Foreningen Våre Rovdyr sak mot staten ved Miljøverndepartementet vedrørende spørsmål om gyldigheten av departementets klagevedtak av 21. januar 2005. Saken ble henlagt av Oslo Tingrett (Kjennelse, Oslo Tingrett av 01.12.05). Saksøkerne påkjærte kjennelsen, og klagen ble behandlet av Lagmannsretten. Lagmannsretten tok klagen til følge (Kjennelse, Borgarting Lagmannsrett av 22.03.06). Saken kommer dermed opp på ny i Oslo Tingrett den 23.-28. oktober 2006.
Avtalebrudd og saksbehandlingsfeil
WWF-Norge, Naturvernforbundet og Foreningen Våre Rovdyr mener at vedtaket om lisensjakt var i strid med viltloven tolket i lys av Bernkonvensjonen, men også at forvaltningen har begått saksbehandlingsfeil ved å unnlate å bruke utredningsplikten (forvaltningslovens § 17). Vi mener at det i forkant av vedtaket burde blitt innhentet oppdaterte opplysninger fra forskerne om den genetiske situasjonen hos de dyrene av bestanden som det ble besluttet felling for. Det burde også vært innhentet vurdering fra kvalifiserte fagfolk om de rent demografiske effektene av å ta ut fem individer av en allerede kritisk truet bestand.
Vi mener at fellingen av de fem ulvene har bidratt til dårligere forutsetning for langsiktig levedyktighet for den sørskandinaviske ulvebestanden, og at dette vedtaket dermed var i strid med viltlovens § 12 tolket i lys av Norges forpliktelser om å følge opp Bernkonvensjonen.
Vi mener dessuten at vår sak støttes av Grunnlovens § 110b, der forvalteransvaret er nedfelt. Dette innebærer at norske borgere skal etterlate et samfunn som er i minst like god stand som det vi selv overtok.
Føre vàr-prinsippet er nedfelt i forskjellig språkdrakt i en rekke internasjonale miljøvernavtaler, bl.a. biomangfoldkonvensjonen. Stortinget har vedtatt at økosystemtilnærming og føre vàr-prinsippet skal være ”grunnleggende forvaltningsprinsipper for alle myndighetsområder” (St.meld. nr. 42 (2000-2001) Biologisk mangfold. Sektoransvar og samordning). For artsvern innebærer føre vàr-prinsippet at det må dokumenteres at en art tåler uttak før uttak tillates, i stedet for at tiltak først iverksettes når det skjer eller er fare for en negativ bestandsutvikling (NOU 2004:28. Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold). Vi mener at heller ikke føre vàr-prinsippet ble godt nok ivaretatt i vedtaket om lisensjakt.
Vi mener at det å skyte fem av ca. 20 ulver truer bestandenes overlevelse i Norge, men også at å skyte fem av omkring 100 dyr er skadelig for den sørskandinaviske bestandens overlevelse på lang sikt. Et av de største problemene for den truede sørskandinaviske ulvebestanden, er at den er sterkt innavlet. Dette har blant annet medført reduserte valpekull. I en slik innavlet bestand er det svært viktig å ha oversikt over den genetiske situasjonen for de ulike dyr, slik at en sikrer at dyr som kan være verdifulle genetisk ikke blir tatt ut. Vi mener at dette ikke ble gjort i forkant av vedtaket til Direktoratet for naturforvaltning (DN). Til tross for at DN burde visst at dette var viktig å få undersøkt, innhentet de ingen slike opplysninger fra ulveforskere eller genetikere før de fattet vedtaket. Vi mener derfor at de har brutt forvaltningslovens utredningsplikt på dette punktet.
Under jakten ble i tillegg feil dyr skutt, og dette var et dyr som potensielt kunne være genetisk viktig for bestanden. Til tross for fellingen av feil dyr stoppet myndighetene ikke jakten. Dette mener vi også var sterkt kritikkverdig.
Sommeren før lisensjakten, den 19.07.04, søkte Stor-Elvdal kommune DN om felling av en ulv ved Koppangkjølen. DN avslo søknaden i vedtak av 20.07.04, med bakgrunn i viltlovens § 12 og tilhørende forskrifter. Den 17.09.04 søkte Rendalen kommune om fellingstillatelse på ulv i Rendalen. DN ga avslag også på denne søknaden i medhold av viltlovens § 12 og tilhørende rovviltforskriften. Vedtaket ble klaget in til Miljøverndepartementet (MD). MD omgjorde i dette tilfellet DNs vedtak og ga tillatelse til felling av en ulv, med henvisning til at dette ikke ville true bestandens overlevelse. I tiden fra disse avslagene ble gjort og fram til det ble åpnet for lisensjakt på fem ulver, var det ikke framkommet nye data om ulvebestanden som skulle tilsi at det kunne tas ut flere dyr. Tvert imot var det sterkere dokumentasjon om innavlsproblemet. Denne kunnskapen forelå ikke som publisert materiale, men var kjent hos forskerne. Likevel etterspurte ikke norske myndighetene noe oppdatert informasjon om dette fra forskerne før vedtaket. De tok heller ikke kontakt med svenske myndigheter for å diskutere et eventuelt uttak med dem, til tross for at det dreide seg om å skyte en fjerdedel av de norske individene av den truede bestand som Norge og Sverige har et fellesansvar for å ta vare på.
Vi mener at fellingen av de fem ulvene har bidratt til dårligere forutsetning for langsiktig levedyktighet for den sørskandinaviske ulvebestanden, og at dette vedtaket dermed var i strid med viltlovens § 12 tolket i lys av Norges forpliktelser om å følge opp Bernkonvensjonen.
Vi mener dessuten at vår sak støttes av Grunnlovens § 110b, der forvalteransvaret er nedfelt. Dette innebærer at norske borgere skal etterlate et samfunn som er i minst like god stand som det vi selv overtok.
Føre vàr-prinsippet er nedfelt i forskjellig språkdrakt i en rekke internasjonale miljøvernavtaler, bl.a. biomangfoldkonvensjonen. Stortinget har vedtatt at økosystemtilnærming og føre vàr-prinsippet skal være ”grunnleggende forvaltningsprinsipper for alle myndighetsområder” (St.meld. nr. 42 (2000-2001) Biologisk mangfold. Sektoransvar og samordning). For artsvern innebærer føre vàr-prinsippet at det må dokumenteres at en art tåler uttak før uttak tillates, i stedet for at tiltak først iverksettes når det skjer eller er fare for en negativ bestandsutvikling (NOU 2004:28. Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold). Vi mener at heller ikke føre vàr-prinsippet ble godt nok ivaretatt i vedtaket om lisensjakt.
Vi mener at det å skyte fem av ca. 20 ulver truer bestandenes overlevelse i Norge, men også at å skyte fem av omkring 100 dyr er skadelig for den sørskandinaviske bestandens overlevelse på lang sikt. Et av de største problemene for den truede sørskandinaviske ulvebestanden, er at den er sterkt innavlet. Dette har blant annet medført reduserte valpekull. I en slik innavlet bestand er det svært viktig å ha oversikt over den genetiske situasjonen for de ulike dyr, slik at en sikrer at dyr som kan være verdifulle genetisk ikke blir tatt ut. Vi mener at dette ikke ble gjort i forkant av vedtaket til Direktoratet for naturforvaltning (DN). Til tross for at DN burde visst at dette var viktig å få undersøkt, innhentet de ingen slike opplysninger fra ulveforskere eller genetikere før de fattet vedtaket. Vi mener derfor at de har brutt forvaltningslovens utredningsplikt på dette punktet.
Under jakten ble i tillegg feil dyr skutt, og dette var et dyr som potensielt kunne være genetisk viktig for bestanden. Til tross for fellingen av feil dyr stoppet myndighetene ikke jakten. Dette mener vi også var sterkt kritikkverdig.
Sommeren før lisensjakten, den 19.07.04, søkte Stor-Elvdal kommune DN om felling av en ulv ved Koppangkjølen. DN avslo søknaden i vedtak av 20.07.04, med bakgrunn i viltlovens § 12 og tilhørende forskrifter. Den 17.09.04 søkte Rendalen kommune om fellingstillatelse på ulv i Rendalen. DN ga avslag også på denne søknaden i medhold av viltlovens § 12 og tilhørende rovviltforskriften. Vedtaket ble klaget in til Miljøverndepartementet (MD). MD omgjorde i dette tilfellet DNs vedtak og ga tillatelse til felling av en ulv, med henvisning til at dette ikke ville true bestandens overlevelse. I tiden fra disse avslagene ble gjort og fram til det ble åpnet for lisensjakt på fem ulver, var det ikke framkommet nye data om ulvebestanden som skulle tilsi at det kunne tas ut flere dyr. Tvert imot var det sterkere dokumentasjon om innavlsproblemet. Denne kunnskapen forelå ikke som publisert materiale, men var kjent hos forskerne. Likevel etterspurte ikke norske myndighetene noe oppdatert informasjon om dette fra forskerne før vedtaket. De tok heller ikke kontakt med svenske myndigheter for å diskutere et eventuelt uttak med dem, til tross for at det dreide seg om å skyte en fjerdedel av de norske individene av den truede bestand som Norge og Sverige har et fellesansvar for å ta vare på.
Grunnlovens § 110 b
Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.
For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen.
Statens Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gjennemføre disse Grundsætninger.
For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen.
Statens Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gjennemføre disse Grundsætninger.
Overvåkning av den skandinaviske ulvebestanden
Det svensk-norske ulveforskningsprosjektet SKANDULV har merket og registret ulv i Norge og Sverige siden 2000. Bestandsovervåkingen av stasjonære ulver i Norge koordineres og kvalitetssikres av Høgskolen i Hedmark, mens ikke-stasjonære dyr registreres av Statens naturoppsyn (SNO). Ulveregistreringene er en del av det nasjonale overvåkingsprogrammet for store rovdyr i Norge ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Registreringer av familiegrupper, ulvepar, usikre par, stasjonære ulver og usikre ulver skjer på vinteren når det er sporsnø, i perioden oktober til februar. Årlige beregninger av bestandsstørrelsen gjøres på bakgrunn av disse vinterregistreringene. Da kan så godt som alle flokker og par fanges opp. I tillegg oppgis gjerne hvor stor andel stasjonære flokker og par utgjør av totalbestanden. I perioden 1991/92 til 2004/05 utgjorde denne andelen i gjennomsnitt 74 prosent. De siste fem åra har andelen ligget på mellom 72 og 85 prosent.
Når det finnes revirmarkerende par i et område i februar/mars, er det overveiende sannsynlig at yngling finner sted i området. Ulv kan få opp til 11 valper i kullet, men fire-seks er normalt. Siden bestandsstørrelse vurderes på grunnlag av peiling og sporing om vinteren (oktober til februar), blir de valpene som har overlevd fra de ble født på vårparten samme år og fram til vinteren, tatt med i bestandsmålet. De som eventuelt har dødd i perioden fra fødselen og fram til vinteren blir ikke med.
De vanligste dødsårsakene for ulv i Skandinavia er trafikk, skadefelling og illegal jakt. For de ulvene som har vært radiomerket er sykdom en hovedårsak. Nødverge og sykdom er også vesentlige årsaker til avgang hos skandinaviske ulver.
Registreringer av familiegrupper, ulvepar, usikre par, stasjonære ulver og usikre ulver skjer på vinteren når det er sporsnø, i perioden oktober til februar. Årlige beregninger av bestandsstørrelsen gjøres på bakgrunn av disse vinterregistreringene. Da kan så godt som alle flokker og par fanges opp. I tillegg oppgis gjerne hvor stor andel stasjonære flokker og par utgjør av totalbestanden. I perioden 1991/92 til 2004/05 utgjorde denne andelen i gjennomsnitt 74 prosent. De siste fem åra har andelen ligget på mellom 72 og 85 prosent.
Når det finnes revirmarkerende par i et område i februar/mars, er det overveiende sannsynlig at yngling finner sted i området. Ulv kan få opp til 11 valper i kullet, men fire-seks er normalt. Siden bestandsstørrelse vurderes på grunnlag av peiling og sporing om vinteren (oktober til februar), blir de valpene som har overlevd fra de ble født på vårparten samme år og fram til vinteren, tatt med i bestandsmålet. De som eventuelt har dødd i perioden fra fødselen og fram til vinteren blir ikke med.
De vanligste dødsårsakene for ulv i Skandinavia er trafikk, skadefelling og illegal jakt. For de ulvene som har vært radiomerket er sykdom en hovedårsak. Nødverge og sykdom er også vesentlige årsaker til avgang hos skandinaviske ulver.
Utviklingen av ulvebestanden
Første halvdel av det 19. århundre regnes som den siste store ulveperiode her i landet. Bestanden ble imidlertid svært redusert på grunn av intensiv jakt, og rundt 1880 ble det kun felt 20-30 dyr per år. I 1966 var ulven praktisk talt utryddet i både Norge og Sverige. I begynnelsen av 1980-åra startet imidlertid en reetablering av ulv. Fram til 1990/91 var årlig tilvekst i bestanden av ulv i Skandinavia liten, og bestanden holdt seg på under ti dyr. Våren 1991 var det for første gang i moderne tid mer enn én yngling. Etter dette har den gjennomsnittlige tilveksten i bestanden vært mellom 20 og 29 prosent per år. Perioden 2001/02 til 2002/03 utgjorde et brudd med utviklingen. Da avtok ulvebestanden for første gang siden 1989/90. Etter en kort stagnasjon begynte bestanden å vokse igjen.
I perioden 1983-2003 er det blitt dannet 31 ulike par i den skandinaviske ulvebestanden som også har ynglet. Dagens skandinaviske ulvebestand er liten, har liten genetisk variasjon og er isolert fra andre ulvebestander. Ulvene er i gjennomsnitt mer i slekt med hverandre enn for avkom fra helsøskenparringer. Dette har sannsynligvis medført en reduksjon i antall valper registrert i førstegangsreproduserende flokker i de seinere åra. Gjennomsnittlig flokkstørrelse har siden reetableringen vært 6+/- 1,6 ulv (3-11). Flokkstørrelsen vil normalt ikke være særlig stor fordi bestanden er under ekspansjon. Den skandinaviske ulven har uvanlig store revirer i forhold til næringstilgangen, og det er derfor plass til mange dyr i hver flokk.
I perioden 1983-2003 er det blitt dannet 31 ulike par i den skandinaviske ulvebestanden som også har ynglet. Dagens skandinaviske ulvebestand er liten, har liten genetisk variasjon og er isolert fra andre ulvebestander. Ulvene er i gjennomsnitt mer i slekt med hverandre enn for avkom fra helsøskenparringer. Dette har sannsynligvis medført en reduksjon i antall valper registrert i førstegangsreproduserende flokker i de seinere åra. Gjennomsnittlig flokkstørrelse har siden reetableringen vært 6+/- 1,6 ulv (3-11). Flokkstørrelsen vil normalt ikke være særlig stor fordi bestanden er under ekspansjon. Den skandinaviske ulven har uvanlig store revirer i forhold til næringstilgangen, og det er derfor plass til mange dyr i hver flokk.
Status for ulvebestanden i 2001 og 2005
2001:
Det ble totalt registrert mellom 87 og 97 ulver under vintersesongen 2000-01 (tidspunktet for forrige ulverettssak). Det ble registrert totalt 28 ulver i Norge i løpet av denne vinteren. Disse fordelte seg slik:
I tillegg hadde 12 ulver tilhold i grensetraktene (både Norge og Sverige), alle fra tre familiegrupper. Til sammen ble 10-11 valpekull registrert (født 2000), hvorav fire-fem ble født i allerede eksisterende flokker. Nye par reproduserte i seks tilfeller.
2005:
I vintersesongen 2004-05 (før ulvejakten i 2005) var det mellom 135 og 152 ulver i Skandinavia. Av disse var 22-24 registrert i Norge, fordelt som følger:
I tillegg hadde 24-26 ulver tilhold i både Norge og Sverige. Det ble registrert totalt 14 valpekull i 2004. Av det totale antall ulv registrert i løpet av vinteren, var 13 døde i løpet av vintersesongen.
Det ble totalt registrert mellom 87 og 97 ulver under vintersesongen 2000-01 (tidspunktet for forrige ulverettssak). Det ble registrert totalt 28 ulver i Norge i løpet av denne vinteren. Disse fordelte seg slik:
- 24 fordelte seg på tre familiegrupper
- to ulver var i et revirmarkerende par
- to andre ulver
I tillegg hadde 12 ulver tilhold i grensetraktene (både Norge og Sverige), alle fra tre familiegrupper. Til sammen ble 10-11 valpekull registrert (født 2000), hvorav fire-fem ble født i allerede eksisterende flokker. Nye par reproduserte i seks tilfeller.
2005:
I vintersesongen 2004-05 (før ulvejakten i 2005) var det mellom 135 og 152 ulver i Skandinavia. Av disse var 22-24 registrert i Norge, fordelt som følger:
- 11-12 fordelt på to familiegrupper
- seks i tre revirmarkerende par
- tre andre stasjonære ulver
- to-tre andre ulver
I tillegg hadde 24-26 ulver tilhold i både Norge og Sverige. Det ble registrert totalt 14 valpekull i 2004. Av det totale antall ulv registrert i løpet av vinteren, var 13 døde i løpet av vintersesongen.
