Spørsmål og svar om rovdyr

Rovdyra har en viktig rolle i økosystemet, og skal forvaltes som en verdifull del av norsk natur. Rovdyra tar ut syke og svake dyr av byttedyra, og bidrar slik til at det er de sterkeste dyra som får føre sine gener videre. Rovdyrbestander kan også bidra til at ikke hjortedyrbestandene blir for store, og har dermed også positiv effekt på arter som hjortedyra beiter på. I mange områder medfører for eksempel stort beitepress av elg dårlig furuforyngelse.

Norge har dessuten internasjonale forpliktelser til å sikre bærekraftige bestander av våre rovdyr. Vi er blant annet forpliktet til dette gjennom Bernkonvensjonen og Biomangfoldkonvensjonen. Gjennom en rekke Stortingsvedtak er det også stadfestet at Norge skal ta vare på sitt biologiske mangfold, herunder rovdyrbestandene. Flere av rovdyrartene er dessuten fredet, og har dermed rett til et spesielt vern. Fredningen kom som følge av at flere av de store rovdyra så og si var utryddet i Norge for noen tiår siden grunnet intensiv jakt siden midten av 1800-tallet.

En spørreundersøkelse om ”nordmenns syn på rovdyras plass i norsk natur” viser at hele 78-88 prosent av de spurte er helt eller delvis enig i at rovdyra har rett til å leve i norsk natur. 78 prosent sa seg helt enig i at ulven har rett til å eksistere i norsk natur, for jerv og bjørn var tallet henholdsvis 87 og 83 prosent, mens hele 88 prosent av de spurte mente at gaupa har rett til å eksistere i norsk natur. Få mente at rovdyrene burde fjernes helt. 9 prosent av de spurte på landsbasis mente ulven burde fjernes, 4 prosent mente bjørnen burde fjernes, og kun 2 prosent mente gaupa burde fjernes helt fra norsk natur. Selv i rovdyrkommuner er folk positivt innstilt til at vi skal ha rovdyr i Norge. En undersøkelse AC Nielsen har gjort for WWF viser at 61 prosent av de spurte ønsker at det finnes rovdyr i sin egen kommune.

Kilde: NINA Fagrapport 68, 2003

Det er imidlertid et fåtall personer som er økonomisk rammet ved rovdyrenes tilstedeværelse, og mye av motstanden kan forklares ved underliggende årsaker. Skogeierne hevder at rovdyrene fører til tap av inntekter fra jakt, både fordi det blir mindre vilt og mindre utleie av hytter og jaktrettigheter. Jegerne frykter tap av jakthunder, og landbruket hevder at det økonomiske grunnlaget for å drive med sauer forsvinner når rovdyrene forsyner seg av flokken. I tillegg bruker rovdyrmotstanderne frykten ved å ha rovdyr i nærmiljøet som et sterkt argument. Det er imidlertid ikke rovdyrene folk flest er imot, men myndighetenes forvaltning av dem. Mange uttrykker frustrasjon over forvaltningens manglende evne til kommunikasjon, dialog og fleksibilitet. Mange opplever en følelse av avmakt i forhold til myndighetenes forvaltning av rovdyrene. Dette henger sammen med andre mer allmenne samfunnsmessige maktforhold, som er med på å øke motstanden til dagens rovviltforvaltning. Økonomiske og kulturelle endringsprosesser har ført til en svekkelse av tradisjonell livsstil og svekket mye av landbrukets økonomiske betydning. Internasjonal konkurranse og sentralisering har ført til en generell pessimisme i landbruket. Mange opplever at de har liten grad av makt over egen situasjon. Dette kommer også til syne i rovdyrspørsmålet, hvor enkelte er frustrerte fordi de føler at de som er berørt selv ikke har noen styringsmekanismer. Rovdyrene har av enkelte grupper blitt gjort til et symbol på alt dette.

Kilde: NINA Fagrapport 70, 2003

Ofte blir konflikten fremstilt som en by- bygd konflikt, men dette skillet blir for enkelt. Slett ikke alle i utkantkommunene er negative til rovdyr, og de færreste vil ha rovdyra vekk. En spørreundersøkelse foretatt i 2000 om nordmenns holdninger til rovdyr, viser at hele 54 prosent av de som bor i rovviltkommuner er helt eller delvis enig i at ulven har rett til å leve i norsk natur. For bjørn og jerv var tallene henholdsvis 70 og 77 prosent, mens hele 82 prosent av de spurte i rovviltkommuner mener at gaupe har rett til å leve i norsk natur. Det betyr at det er flere som støtter rovdyrene på landsbasis enn i rovdyrkommuner, men at vi også i rovdyrkommuner ser en relativt bred oppslutning om de fire rovdyrene. Det er derimot en sammenheng mellom holdninger til rovdyr og en rekke andre faktorer, blant annet mellom holdninger til ulv og utdanning og alder. Støtten til fredning av ulv tiltar med utdanningsnivå og avtar med alder. Imidlertid er det mange i rovdyrkommunene som er mot myndighetenes forvaltning av rovdyrene og mener det er den som må endres.

Kilder:
NINA Oppdragsmelding 722, 2002
NINA Fagrapport 70, 2003
NINA Fagrapport 68, 2003

I forarbeidene til viltlovens § 27, jf Ot.prp. nr 9 (1980-81), står det: "det har alltid vært norsk rettsoppfatning at viltet selv ikke er gjenstand for eiendomsrett. Det er førsteretten til å disponere jakt- og fangstmuligheten innenfor rammen av gjeldende regler som tilhører grunneier" Med andre ord kan vi si at ingen eier viltet.

I forarbeidene til viltlovens § 1, jf Ot.prp. nr 9 (1980-81), heter det: "det er viktig å understreke at det å ta vare på dyrelivet i naturen, har forrang fremfor oppgavene med fordeling. I viltforvaltningen som i annen forvaltning av fornybare ressurser, er det overskuddet som kan fordeles, mens kapitalen, produksjonsevnen i naturen, skal bevares."

Viltloven § 3 slår fast at: "ved vedtak om jaktbarhet og jakttider etter § 9 skal det særlig legges vekt på at arten produserer et høstingsverdig overskudd og at den har ressursbetydning." Grunneieren har ikke krav eller rett på et visst utbytte fra viltet på eiendommen sin. Dersom sykdom, snøforhold, endrede trekkruter eller andre faktorer fører til at det blir mindre vilt i et område er dette naturlige svingninger grunneieren må ta med i beregningen. Rovdyr er en tilsvarende naturlig faktor. Noen få grunneiere kan altså oppleve å få lavere inntekt enn de kunne hatt uten rovdyr. En kompensasjonsordning for dette er under utprøving, foreløpig med godt resultat.

Et forskningsarbeid ved Landbrukshøyskolen på Ås har undersøkt hva ville ulver i Østfold valgte å gjøre når det nærmet seg mennesker. I 123 av 125 forsøk valgte ulven å stikke av når menneskene var 250 meter unna. Dette er lenge før man har nærkontakt med ulven. Ulver som oppsøker hus på oppdagelsesferd eller matsøk forsikrer seg alltid om at det ikke er mennesker i nærheten, og stikker dersom det skulle komme noen. Ulv er imidlertid meget tilpasningsdyktig og det hender at den mister sin naturlige skyhet i områder der den er fredet. Det er derfor viktig å sørge for at ulven opprettholder sin naturlige skyhet for folk. Skremmetiltak må derfor inngå som en viktig del av forebyggende tiltak.

Kilder:
Wam, H. Ulv og menneske – utfallet av 125 framprovoserte møter. 2003. Cand. scient oppgave. Norges Landbrukshøgskole.

Jakt på blant annet hare, rådyr, rødrev og gaupe utføres ofte ved hjelp av halsende hunder, det vil si jakt med løs hund. Dette er også vanlig ved elgjakt, hunden slippes løs og oppsøker elgen. Ulven ser på hunden som en artsfrend den kan leke med, som en konkurrent eller som et bytte, avhengig av rase og situasjon. Det har derfor hendt at enkelte hunder har blitt drept av ulv. Dette skjer særlig i reviret til etablerte ulveflokker, som ulv forsvarer aktivt mot det de oppfatter som andre ulver, og der de har tatt bytte som de vil forsvare. I Østfold er det funnet eksempler både på at hund er blitt drept uten at byttet er blitt rørt og eksempler på hunder som er blitt spist en del på rett etter at de var drept.

Det finnes foreløpig ingen fullstendig oversikt over hvor mange hunder som er drept av ulv i 2002, men i følge Norsk institutt for naturforskning (NINA) ble 35 hunder drept av ulv mellom 1995 og 2001. Det vil si at omtrent fem hunder ble tatt hvert år i denne perioden.

Kilder: www.ulv-ostfold.net og
Norsk institutt for naturforskning (NINA)

I følge NINA er det funnet kun ett enkelt tilfelle i Norge der et menneske synes å være drept av ulv, og det var i år 1800. Det er dokumentert flere bjørneangrep på mennesker i Nord-Amerika der menneskeliv har gått tapt, men bjørnen her i Skandinavia er lite farlig for mennesker. Det er registrert 7-8 skandinaviske tilfeller av bjørneangrep siste 20 år, hvorav de fleste har skjedd i Sverige i forbindelse med jakt, der bjørnen i de fleste tilfeller har vært skadeskutt. Siden 1800 vet vi om elleve mennesker som er drept av bjørn i Norge. Sist gang var i 1906. I mer enn 80 prosent av tilfellene overlever mennesket bjørneangrep. Dersom bjørnen var ute etter å drepe mennesker ville nok dødeligheten vært høyere; en bjørn kan uten problemer drepe en voksen elg. Man bør likevel vite hvordan man skal forholde seg i møte med bjørn for å unngå og komme opp i situasjoner hvor bjørnen kan bli aggressiv. Fire mennesker har blitt drept av isbjørn på 15 år (1971-1996). De elementære reglene ble ikke fulgt ved noen av tilfellene. Selv om isbjørnen kan være farlig, utgjør allikevel isbjørnen en liten fare sammenliknet med andre trusler i Svalbardnaturen. Jerv og gaupe har i liten grad påført mennesket noen skade, og er derfor i liten grad noen trussel for menneskets liv og helse. Vanligvis er rovdyrene sky og vil flykte hvis de oppdager mennesker i nærheten. Ulveangrep på mennesker er sjeldne, da majoriteten av ulv ikke ser på mennesket som et naturlig byttedyr. Det har forekommet angrep på mennesker, men dette er i hovedsak rabiessmittede ulver. Rabide ulver finnes ikke i Norge. WWF mener at det finnes svært lite saklig grunnlag for å være redd for rovdyr i Norge, men at frykten for rovdyr blir sterkt utnyttet av enkelte rovdyrmortstandere og organisasjoner som blant annet ønsker å fjerne ulven fra Norge.

Kilder:
NINA Oppdragsmelding 722, 2002
Direktoratet for naturforvaltning
http://friluftslivet.tbt.no/Artikler/isbjornen_beriker_svalbard.htm
Folkehelseinstituttet
http://www.vassfaret-bjornepark.no/

Folk som vokser opp i Norge i dag er ikke vant til å forholde seg til rovdyr, spesielt ulven som har vært utryddet i Norge i over 25 år. Undersøkelser viser at en stor del av Norges befolkning er redd for rovdyr, da spesielt for bjørn og ulv. I en spørreundersøkelse i et representativt utvalg av Norges befolkning høsten 2000 om ”nordmenns syn på rovdyras plass i norsk natur” ble de bedt om å ta stilling til spørsmålet: ” Å ha denne arten i skogen ville føre til at jeg ble mer urolig for min families sikkerhet utendørs”. 66 prosent var helt eller delvis enige i dette utsagnet. Undersøkelsene viser samtidig at det er en sammenheng mellom frykt for rovdyr og en rekke andre faktorer, blant annet økonomiske. De som får mye tap på grunn av rovdyr uttrykte oftere frykt eller uro for rovdyr enn de som ikke får tap. På sistnevnte spørsmål sa 78 prosent av dem som vil ha mye tap av rovdyr seg helt enige, mens tilsvarende for folk uten økonomiske tap var 37 prosent. Rovdyrfrykten blir sterkt legitimert av enkelte politikere og organisasjoner, til tross for den nesten totale mangelen på faktisk grunnlag, og dette blir sterkt utnyttet av landbruks- og skogeierorganisasjoner som ønsker å fjerne ulven. Undersøkelsene viser også at de som ikke bor i rovdyrkommuner generelt uttrykker mer frykt for rovdyr enn de som bor i rovdyrkommuner. Dette skyldes antakelig at sistnevnte har mer erfaring med disse dyrene og er mer en del av hverdagen. I Australia, med 20 millioner mennesker, finnes 20 av verdens giftigste slanger, dødelige maneter, livsfarlige fisk, snegler, blekksprut og edderkopper, samt krokodiller og hvithai. Mange av disse dyrene er vanlige i områder hvor folk ferdes daglig. Det australske dyrelivet er enormt mye farligere enn det norske. Likevel er folk i Australia mer opptatt av ikke å bli solbrente. De oppfører seg overfor de farlige dyrene sine som nordmenn gjør overfor biler og andre virkelig farlige ting; de lærer seg hva de bør passe seg for. Da går det stort sett bra.

Kilde: NINA Oppdragsmelding 722, 2002

I Norge dør det årlig mennesker av vepsestikk. Tusenvis av mennesker blir bitt av flått, en fryktet sykdomsoverfører. Rundt 5000 mennesker må til legebehandling på grunn av hundebitt. På verdensbasis regner man med at 1.5 millioner mennesker blir bitt av tamme hunder og 10-20 mennesker dør hvert år. Kun ett mennesket er drept av ulv i Norge, og det var i år 1800. Det er registrert 7-8 skandinaviske tilfeller av bjørneangrep siste 20 år, hvorav de fleste har skjedd i Sverige i forbindelse med jakt, der bjørnen i de fleste tilfeller har vært skadeskutt. I mer enn 80 prosent av tilfellene overlever mennesket bjørneangrep. Dersom bjørnen var ute etter å drepe mennesker ville nok dødeligheten vært høyere; en bjørn kan uten problemer drepe en voksen elg. Fire mennesker har blitt drept av isbjørn på 15 år (1971-1996). De elementære reglene ble ikke fulgt ved noen av tilfellene. Selv om isbjørnen kan være farlig, utgjør allikevel isbjørnen en liten fare sammenliknet med andre trusler i Svalbardnaturen. Det farligste dyret for mennesker er imidlertid mennesket selv. Menneskene har de siste tiår stått for omtrent 200 000 individuelle drap og cirka en million drap i krig per år.

Kilder:
Tidsskrift for Norsk Legeforening 2002:17
Folkehelseinstituttet
Direktoratet for naturforvaltning (NINA)
http://www.friluftslivet.no/ 
http://www.naturtips.no/ 

I følge en rapport fra NINA er det en sammenheng mellom frykt og i hvilken grad vi mestrer eller kontrollerer forhold rundt oss som er viktige for vårt eget liv. Blant annet er det en sammenheng mellom mangel på egenkontroll og rovdyrmotstand. Undersøkelser viser at rovdyraksepten avtok ved økt følelse av avmakt. Avmakt er en sentral faktor i utvikling av frykt for rovdyr, og hvis man ønsker å redusere folks frykt for store rovdyr, burde man i følge NINA se nærmere på hvordan folk oppfatter forvaltningen av rovdyrene. Lokal medvirkning kan være med på å øke folks innflytelse og kontroll og dermed bidra til å redusere frykten.
Å skyte rovdyrene er ikke et alternativ. I den norske, nasjonale undersøkelsen om syn på rovdyr ble det også spurt om frykt for andre arter. Det viste seg at 48 prosent av de spurte uttrykte frykt for veps og 81 prosent uttrykte frykt for hoggorm. Tilsvarende undersøkelse fra Nederland viste at 94 prosent var redd slanger, 85 prosent redd veps og 78 prosent var redd for rotter. Det er vel ingen som mener at hoggormen skal utryddes av den grunn?

Kilde: NINA Oppdragsmelding 722, 2002

Enkelte hevder at rovdyra er en trussel for folks livskvalitet ved at gleden ved å være ute i naturen forsvinner, og at foreldre er redde for barna sine når de er ute alene. Redselen for store rovdyr kan være med på å senke livskvaliteten for en del folk i rovdyrkommuner hvis frykten er sterk nok. Å være redd rovdyr i Norge er imidlertid noe det finnes svært lite saklig grunnlag for. Det viser seg også at det er svært få som selv uttrykker frykt for store rovdyr, men påpeker at det er andre som er redde. Det er imidlertid andre faktorer som påvirker livskvaliteten på landsbygda i dag. Økonomisk og kulturell modernisering har ført til store endringer, også på landsbygda. Ryggraden i de tradisjonelle jordbrukskommunene var tidligere jordbruk og ressursutnyttelse. Denne næringen har mistet mye av sin økonomiske betydning, og mange av de tradisjonelle arbeidsplassene er i dag overflødige. Mange opplever i tillegg dramatiske endringer i form av synkende befolkningstall og en stadig eldre befolkning. Dette legger igjen føringer for et synkende servicetilbud innen skole, barnehage og kulturtilbud. Mange på landsbygda føler i tillegg at de har liten innflytelse og at deres interesser blir overkjørt av storsamfunnet. Nasjonal og internasjonal forskning har pekt på at rovdyrkonflikten, hovedsakelig ulven, er blitt et negativt symbol på alle disse tendensene. Livskvalitet er et alvorlig begrep som omfatter de virkelig viktige tingene i tilværelsen. Selvfølgelig er det trist å miste en hund på grunn av ulv og store rovdyrskader på bufe er ille. Men dette handler ikke bare om rovdyr. Å skyte flere rovdyr vil derfor ikke løse konfliktene som egentlig dreier seg om mye mer enn ulv.

Kilde: NINA Fagrapport 68, 2003

Selvsagt må vi forvalte sammen med Sverige på grunn av felles bestander, men Norge må tallfeste hvor mange rovdyr vi skal ha. Hvis vi velger å forvalte en skandinavisk bestand, kan vi risikere at Norge er tomt for ulv noen år, for så å huse hele den skandinaviske bestanden. Vil vi ha det sånn? Vi trenger derfor grundige biologiske vurderinger av hvor store bestander Norge må ha får å ta nasjonalt ansvar for rovdyrene. Norge må i alle fall i noen områder ha naturlige rovdyrbestander der artene finnes i det antall det finnes naturlig mat og plass for, og fyller sin naturlige økologiske funksjon. Det betyr antakelig 800-1000 gaupe, 400-500 jerv, 100 bjørn (20 årlige ynglinger i Norge) og 10 etablerte ulveflokker (50-100 dyr).

Flytting av sau
Flytting av sau har god tapsreduserende effekt mot alle rovdyrarter, forutsatt at man har rovdyrfrie områder man kan flytte sauen til. Tiltaket er effektivt, men kan være komplisert å gjennomføre. Kompliserende faktorer kan være mer intensivt tilsyn i de nye beiteområdene de første årene, avtaler med nye grunneiere, kostnader grunnet ekstra frakt og sykdomsspredning mellom besetninger som tidligere ikke har vært i kontakt med hverandre.

Avkorting av beiteperioden i utmark
Forsinket slipp eller tidligere sanking av sau kan være et effektivt tiltak, særlig mot skader forårsaket av jerv og bjørn tidlig på høsten, og kongeørn tidlig på våren. Dette krever tilgjengelige og mindre rovdyrutsatte innmarks- og utmarksarealer. Dette tiltaket kan gjennomføres som akutt-tiltak når rovdyrskader melder seg, eller det kan gjennomføres årlig i områder med forutsigbare rovdyrskader i deler av sesongen.

Omstilling
I situasjoner hvor det er vanskelig å gjennomføre tapsforebyggende tiltak kan det være aktuelt å tilby omstillingsmidler til omlegging av driften til for eksempel annet husdyrhold. Tiltaket kan være aktuelt i særlig utsatte områder hvor det er få som driver med sau.

Rovdyrsikker inngjerding
Dette tiltaket er meget effektivt mot alle rovdyrarter forutsatt rett valt av gjerdetype, oppsettingsmåte og vedlikehold. Det sikreste og mest kostnadseffektive er elektriske gjerder, hvor fem strømtråder og strømstyrke opptil 10 000 volt kan være nødvendig. Elektriske gjerder er også den mest effektive måten å holde bjørner unna bikuber.

Gjeting
Gjetere kan gjennom hele døgnet styre flokkens områdebruk og holde dyrene under oppsikt. Daglig oppsikt med fri habitatbruk er ikke tilstrekkelig. Gjeting er et effektivt virkemiddel mot alle rovdyrarter. De norske sauerasene har imidlertid svak utviklet flokkadferd, noe som gjør gjetingen med krevende. Tiltaket kan gi redusert tilvekst grunnet større konsentrasjon av sau i tid og rom. Grunnet høyt lønnsnivå i Norge vil gjeting være et meget kostbart tiltak, og vil kreve omfattende økonomiske ressurser ved gjennomføring i stor skala.

Bruk av vokterhund
Vokterhunder er en gruppe store hunderaser som er avlet frem for å beskutte husdyr mot angrep fra rovvilt. Erfaringer fra utlandet viser at dette er et meget effektivt tiltak. Bruk av vokterhunder krever at sauene går i flokk, noe som gir redusert tilvekst og økt fare for sykdom. I Norge har vokterhund brukt i kombinasjon med gjeting, vokterhunder brukt alene med sauene på innmark og vokterhund brukt løs i følge med person som går systematisk tilsyn gitt tapsreduksjon. Tiltaket er dyrt og stiller store krav til kunnskap hos hundeholder. Feil bruk av vokterhund vil kunne oppleves som en trussel av andre brukere av utmarka.