Spørsmål og svar om rovdyr | WWF Norway

Spørsmål og svar om rovdyr



Hvorfor skal vi ha rovdyr i Norge?

Artene hører hjemme i Norge norsk natur, og de er en del av vår kulturarv.

Rovdyra har en viktig rolle i økosystemet, og skal forvaltes som en verdifull del av norsk natur. Rovdyra tar ut syke og svake dyr av byttedyra, og bidrar slik til at det er de sterkeste dyra som får føre sine gener videre. Rovdyrbestander kan også bidra til at ikke hjortedyrbestandene blir for store, og har dermed også positiv effekt på arter som hjortedyra beiter på. I mange områder fører for eksempel stort beitepress av elg til dårlig furuforyngelse. I tillegg hjelper de store rovdyra å holde mindre rovdyr, som rødrev og mårhund, i sjakk. Dette er til fordel for blant annet rype og andre fugler som hekker på bakken.

Norge har dessuten internasjonale forpliktelser til å sikre bærekraftige bestander av våre rovdyr. Vi er blant annet forpliktet til dette gjennom Bernkonvensjonen og Biomangfoldkonvensjonen. Gjennom en rekke Stortingsvedtak er det også stadfestet at Norge skal ta vare på sitt biologiske mangfold, herunder rovdyrbestandene. Alle de store rovdyrene i Norge er fredet og oppført på den nasjonale rødlista. Fredningen kom som følge av at flere av de store rovdyra så og si var utryddet i Norge for noen tiår siden, grunnet en målrettet utrydningskampanje siden midten av 1800-tallet.

 
	© WWF-Norge
Bli rovdyrfadder!
© WWF-Norge

Er folk flest i Norge for eller mot rovdyr?

Et flertall i den norske befolkningen er positivt innstilt til at vi skal ha rovdyr i norsk natur.
Datainnsamlingen ble gjennomført av TNS Gallup på vegne av Norsk institutt for naturforskning (NINA). Panelet som ble benyttet var et tilnærmet representativt utvalg av Norges befolkning over 15 år. Totalt 4002 personer besvarte undersøkelsen, hvorav 1002 personer med bosted i kommuner med fast bestand av store rovdyr, og 3000 fra et nasjonalt representativt utvalg fra resten av landet. Totalutvalget er stort, og gir særlig god dekning i områdene som har rovdyr i Norge.

To rapporter er gitt ut basert på panelundersøkelsen – «Om rovdyr på landet og i byen» og «Holdninger til store rovdyr i Norge og Sverige» hvor sistnevnte er en sammenstilling med en tilsvarende undersøkelse i Sverige. I spørreundersøkelsen ble kommuner med fast bestand av ulv, bjørn, jerv og/eller gaupe definert som rovdyrkommuner. 60 % av befolkningen (og halvparten i rovdyrkommuner) liker eller liker godt at det finnes ulv i Norge. Bare 17 % (32 % i rovdyrkommuner) misliker eller misliker sterkt at det finnes ulv i Norge.

Sammenlikner en dette resultatet med svarene fra det opprinnelige rovdyrområdet som også inkluderer Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark gir det en god indikasjon på at trenden er den samme. Et generelt funn fra undersøkelsen i 2010 og andre forskningsundersøkelser, er at personer i urbane områder, byer og større tettsteder er mer positive til rovdyr og ulv enn personer i mer grisgrendte strøk.

Resultatene av spørreundersøkelsen fra 2010 viser at et flertall i befolkningen er positive til at det finnes ulv i Norge, både når en ser på resultatene fra hele rovdyrområdet og for det nasjonale utvalget. I rovdyrområder er det 54,3 % som liker eller liker godt at det finnes ulv i Norge, 27 % misliker eller misliker sterkt at det finnes ulv i Norge og 18,7 % er nøytrale. I resten av landet er det 64,2 % som liker eller liker godt at det finnes ulv i Norge, 21,2 % som er nøytrale og 14,6 % som misliker at det finnes ulv i Norge.

Andelen i befolkningen som mener at bestanden av ulv er på et akseptabelt nivå er 45 %. I rovdyrområdene mener 40,4 % at bestanden er på et akseptabelt nivå. I det nasjonale utvalget er det mange som ønsker større bestander (35,8 %), noe som er langt flere enn andelen som ønsker at rovviltbestander skal reduseres (19,3 %). I rovdyrområdene er det en vesentlig større andel som ønsker å redusere bestanden (36,7 %) sammenliknet med de som ønsker å øke bestanden (22,9 %).

Resultatene fra panelundersøkelsen i det nasjonale utvalget viser at 46,6 % mener at bestandsmålet er akseptabelt, 38 % mener det bør økes, mens 15,4 % mener det bør reduseres. I rovdyrområdene er det 41 % som mener at bestandsmålet er akseptabelt, 31,7 % mener bestandsmålet bør reduseres, mens 27,3 % mener det bør økes.

Et knapt flertall i befolkningen sier at de ”kanskje" eller "helt sikkert" kan godta å ha ulv i nærheten av der de bor. Dette gjelder både for personer i rovdyrområder og for resten av landet. I rovdyrområder sier 51,7 % at de kan godta å ha ulv i nærheten av der de bor, mot 48,4 % som ikke kan godta det. For resten av landet sier 52,7 % at de kan godta ulv i nærheten av der de bor, mot 47,3 som ikke kan det.

Av de store rovdyrene er frykten størst for å møte bjørn (37,2 % av respondentene). 25,8 % av befolkningen i Norge oppgir å være redd for å møte ulv, noe som er på samme nivå med de som oppgir å være redde for orm (25,2 %). I rovdyrområdene oppgir flere å være redd for å møte ulv (32,8 %) og bjørn (45,4 %). Det er også flere i Oslo enn i mindre urbane områder som sier de er redde for å møte ulv og bjørn – til tross for at oslofolk generelt er mer positive til rovdyr enn andre.

Ulven i Østmarka
Vinteren 2013 etablerte et ulvepar seg i Østmarka, rett utenfor Oslo. For å undersøke hva folk som bor nær Østmarka (skogområdet mellom Oslo og Øyeren) mener om at ulven har etablert seg der, foretok NINA i 2013 en undersøkelse blant 900 personer i Oslo-bydelene Alna og Østensjø, som ligger inntil Østmarka, og 500 personer i kommunene Enebakk og Rælingen, som ligger på den andre siden.

Denne undersøkelsen viste at blant folk som bor rundt Østmarka, er det flere tilhengere enn motstandere av å ha ulv i marka. Oppslutningen om ulven er større i de to Oslo-bydelene enn i Enebakk og Rælingen: I Oslo-utvalget er 60 % fornøyd med å ha ulven i Østmarka, 21 % liker det ikke, mens 17 % er nøytrale. I Enebakk/Rælingen er det 45 % som liker å ha ulv i Østmarka, 40 % liker det ikke, mens 15 % er nøytrale.

Kilder:
Tangeland T, Skogen K, Krange O (2010) Om rovdyr på landet og i byen. Den urban-rurale dimensjonen i de norske rovviltkonfliktene. NINA Rapport 650.
Krange O, Tangeland T, Sandström C, Ericsson G (2012) Holdninger til store rovdyr i Norge og Sverige. En komparativ studie av holdninger til rovdyr og rovviltforvaltning. NINA Rapport 879.
Skogen K, Krange O (2013) Ulven i Østmarka. En velkommen innflytter? NINA Rapport 979.

KLD (2014) Faggrunnlag om bestandsmål for ulv og ulvesone.
 

Hva skyldes rovdyrmotstanden blant folk i Norge?

Det hevdes enkelte ganger at rovdyrene er med på å ødelegge det økonomiske grunnlaget for å bo på landsbygda.

Det er imidlertid et fåtall personer som er økonomisk rammet ved rovdyrenes tilstedeværelse, og mye av motstanden kan forklares ved underliggende årsaker.

Skogeierne hevder at rovdyrene fører til tap av inntekter fra jakt, både fordi det blir mindre vilt og mindre utleie av hytter og jaktrettigheter. Jegerne frykter tap av jakthunder, og landbruket hevder at det økonomiske grunnlaget for å drive med sauer forsvinner når rovdyrene forsyner seg av flokken. I tillegg bruker rovdyrmotstanderne frykten ved å ha rovdyr i nærmiljøet som et sterkt argument.

Det er imidlertid ikke rovdyrene folk flest er imot, men myndighetenes forvaltning av dem. Mange uttrykker frustrasjon over forvaltningens manglende evne til kommunikasjon, dialog og fleksibilitet. Mange opplever en følelse av avmakt i forhold til myndighetenes forvaltning av rovdyrene.

Dette henger sammen med andre mer allmenne samfunnsmessige maktforhold, som er med på å øke motstanden til dagens rovviltforvaltning. Økonomiske og kulturelle endringsprosesser har ført til en svekkelse av tradisjonell livsstil og svekket mye av landbrukets økonomiske betydning. Internasjonal konkurranse og sentralisering har ført til en generell pessimisme i landbruket. Mange opplever at de har liten grad av makt over egen situasjon. Dette kommer også til syne i rovdyrspørsmålet, hvor enkelte er frustrerte fordi de føler at de som er berørt selv ikke har noen styringsmekanismer. Rovdyrene har av enkelte grupper blitt gjort til et symbol på alt dette.


Kilde:
Skogen K, Haaland H, Krange O, Brainerd SM & Hustad H (2003) Utredninger i forbindelse med ny rovviltmelding. Lokale syn på rovvilt og rovviltforvaltning. En undersøkelse i fire kommuner: Aurskog-Høland, Lesja, Lierne og Porsange
r. NINA Fagrapport 70.

Er alle i utmarkskommuner og rovdyrkommuner mot rovdyr?

Nei! Folk flest har et mer nyansert bilde på rovdyra enn det som ofte framgår av det medieskapte bildet.
Resultatene av spørreundersøkelsen fra 2010 viser at et flertall i befolkningen er positive til at det finnes ulv i Norge, både når en ser på resultatene fra hele rovdyrområdet og for det
nasjonale utvalget. I rovdyrområdet er det 54,3 % som liker eller liker godt at det finnes ulv i Norge, 27 % misliker eller misliker sterkt at det finnes ulv i Norge og 18,7 % er
nøytrale. I resten av landet er det 64,2 % som liker eller liker godt at det finnes ulv i Norge, 52 21,2 % som er nøytrale og 14,6 % som misliker at det finnes ulv i Norge.

Det betyr at det er flere som støtter rovdyrene på landsbasis enn i rovdyrkommuner, men at vi også i rovdyrkommuner ser en relativt bred oppslutning om de fire rovdyrene. Det er derimot en sammenheng mellom holdninger til rovdyr og en rekke andre faktorer, blant annet mellom holdninger til ulv og utdanning og alder. Støtten til fredning av ulv tiltar med utdanningsnivå og avtar med alder. Imidlertid er det mange i rovdyrkommunene som er mot myndighetenes forvaltning av rovdyrene og mener det er den som må endres.
 

Kilder:
Linnell JDC, Bjerke T (2002) Frykten for ulven - En tverrfaglig utredning. NINA Oppdragsmelding 722.

Svarstad H (2003) Rovviltkonflikter i noen europeiske land. Utredninger i forbindelse med ny rovviltmelding. NINA Fagrapport 68.
Skogen K, Haaland H, Krange O, Brainerd SM & Hustad H (2003) Utredninger i forbindelse med ny rovviltmelding. Lokale syn på rovvilt og rovviltforvaltning. En undersøkelse i fire kommuner: Aurskog-Høland, Lesja, Lierne og Porsanger. NINA Fagrapport 70.

KLD (2014) Faggrunnlag om bestandsmål for ulv og ulvesone.

Er ulven norsk eller russisk?

Enkelte motstandere av ulv argumenterer med at ulven som finnes i Norge ikke er norsk, men russisk, og at vi derfor kan utrydde den fra norsk natur.
Ulver har ikke nasjonalitet, og ikke har de statsborgerskap i noe land heller. I likhet med andre arter kjenner ikke ulven landegrenser, men krysser landegrenser uten behov for å søke asyl.

Ulven som har reetablert seg i Skandinavia, er den samme arten ulv som ble så godt som utryddet i Norge og Skandinavia. Det fantes ingen spesifikk genetisk underart av ulv i Norge som ble utryddet for godt. Når ulven nå er i ferd med å reetablere seg er den like «norsk» eller «skandinavisk» som ulvebestanden var før den store utryddelsen startet i 1845.

Det er ønskelig at ulven går over landegrensene. Når ulver vandrer langt, hindrer det at delbestander av ulv isoleres og trues av innavl. Dette er et problem for ulven i Skandinavia i dag. Derfor er det bra for ulvebestanden hver gang en ulv fra Russland vandrer over noen landegrenser og etablerer seg i Norge eller Sverige.

Ulv hører hjemme i norsk natur, og er like norsk som elg og tiur. At det også finnes ulv i andre land, gir ikke norske politikere noen rett til å utrydde ulven.

Hvem eier viltet i Norge?

I forarbeidene til viltlovens § 27, jf Ot.prp. nr 9 (1980-81), står det: "Det har alltid vært norsk rettsoppfatning at viltet selv ikke er gjenstand for eiendomsrett. Det er førsteretten til å disponere jakt- og fangstmuligheten innenfor rammen av gjeldende regler som tilhører grunneier". Med andre ord kan vi si at ingen eier viltet.

I forarbeidene til viltlovens § 1, jf Ot.prp. nr 9 (1980-81), heter det: "Det er viktig å understreke at det å ta vare på dyrelivet i naturen, har forrang fremfor oppgavene med fordeling. I viltforvaltningen som i annen forvaltning av fornybare ressurser, er det overskuddet som kan fordeles, mens kapitalen, produksjonsevnen i naturen, skal bevares."


Viltloven § 3 slår fast at: "Ved vedtak om jaktbarhet og jakttider etter § 9 skal det særlig legges vekt på at arten produserer et høstingsverdig overskudd og at den har ressursbetydning." Grunneieren har ikke krav eller rett på et visst utbytte fra viltet på eiendommen sin. Dersom sykdom, snøforhold, endrede trekkruter eller andre faktorer fører til at det blir mindre vilt i et område er dette naturlige svingninger grunneieren må ta med i beregningen. Rovdyr er en tilsvarende naturlig faktor. Noen få grunneiere kan altså oppleve å få lavere inntekt enn de kunne hatt uten rovdyr.

Er det sant at ulven ikke er redd for mennesker?

Nei. Vanligvis frykter ulven mennesker og dukker sjelden opp nær folk eller boligområder.

En cand. scient-oppgave avlagt ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i 2002 tok for seg hva ville ulver i Østfold valgte å gjøre når mennesker nærmet seg. I 123 av 125 forsøk valgte ulven å stikke av når menneskene var 250 meter unna. Dette er lenge før man får nærkontakt med ulven.

Ulver som oppsøker hus på oppdagelsesferd eller matsøk forsikrer seg alltid om at det ikke er mennesker i nærheten, og stikker dersom det skulle komme noen. Ulv er imidlertid meget tilpasningsdyktig og det hender at den mister noe av sin naturlige skyhet i områder der den er fredet. I tillegg er unge dyr oftest mindre sky enn voksne, etablerte ulver. Det er derfor viktig å sørge for at ulven opprettholder sin naturlige skyhet for folk. Skremmetiltak må derfor inngå som en viktig del av forebyggende tiltak.


Kilder:
Wam HK (2002) Ulv og menneske – utfallet av 125 framprovoserte møter. Cand. scient oppgave. Norges Landbrukshøgskole.

Hvorfor dreper ulv jakthunder og hvor mange hunder drepes?

Jakt på blant annet hare, rådyr, rødrev og gaupe utføres ofte ved hjelp av halsende hunder, det vil si jakt med løs hund. Dette er også vanlig ved elgjakt, hunden slippes løs og oppsøker elgen. Ulven ser på hunden som en artsfrende den kan leke med, som en konkurrent eller som et bytte, avhengig av rase og situasjon. Det har derfor hendt at enkelte hunder har blitt drept av ulv. Dette skjer særlig i reviret til etablerte ulveflokker, som ulv forsvarer aktivt mot det de oppfatter som andre ulver, og der de har tatt bytte som de vil forsvare. I Østfold er det funnet eksempler både på at hund er blitt drept uten at byttet er blitt rørt og eksempler på hunder som er blitt spist en del på rett etter at de var drept.

Ifølge Norsk institutt for naturforskning (NINA) ble 35 hunder drept av ulv mellom 1995 og 2001, noe som utgjør omtrent fem hunder hvert år i denne perioden. Ifølge Rovbase ble i 2014 seks jakthunder registrert som drept av ulv.

Risikoen for at en hund skal angripes av ulv avhenger i stor grad av hvor mange dager hunden slippes på jakt i ett ulverevir. «Risken för att en hund som används för jakt i ett vargrevir skall bli skadad eller dödad är ungefär 1 på 9 000 jaktdagar om det i reviret finns en ensam varg eller ett revirmarkerande par. Släpper man hunden i ett revir med en familjegrupp av varg så ökar risken till det dubbla, det vill säga ungefär 1 på 5 000 jaktdagar» (Viltskadecenters hemsida). Det er ikke gjort tilsvarende vurderinger av risikoen for at hunder som ikke benyttes til jakt skal bli skadet eller drept av ulv.

Hvor mange hunder som blir angrepet av ulv avhenger av antallet jaktdager med hund innenfor reviret, antallet ulver i reviret og hvor tilbøyelig den enkelte ulven er for å angripe
hund. Den siste begrunnelsen er sannsynligvis den med minst betydning for risikoen. Litt mer enn halvparten av angrepne hunder i Sverige, angripes utenfor ulverevir.

Derimot er det mer areal som er utenfor ulverevir enn areal innenfor ulverevir, og Viltskadecenter har ikke funnet noen god måte ennå for å kvantifisere antallet jaktdager med hund utenfor ulverevir. Den relative risikoen innenfor og utenfor ulverevir er derfor ikke
direkte sammenlignbar. For den enkelte hund vil risikoen for å bli angrepet av ulv være større innenfor ulverevir enn utenfor, fordi det er mer ulv innenfor revir (J. Karlsson (Frank), pers. komm.).


Kilder:
Norsk institutt for naturforskning (NINA)
Rovbase

KLD (2014) Faggrunnlag om bestandsmål for ulv og ulvesone.

Er rovdyra farlige for mennesker?

I følge NINA er det funnet kun ett enkelt tilfelle i Norge der et menneske synes å være drept av ulv, og det var i år 1800. Det er dokumentert flere bjørneangrep på mennesker i Nord-Amerika der menneskeliv har gått tapt, men bjørnen her i Skandinavia er lite farlig for mennesker.

Det er registrert 7-8 skandinaviske tilfeller av bjørneangrep siste 20 år, hvorav de fleste har skjedd i Sverige i forbindelse med jakt, der bjørnen i de fleste tilfeller har vært skadeskutt. Siden 1800 vet vi om elleve mennesker som er drept av bjørn i Norge. Sist gang var i 1906. I mer enn 80 prosent av tilfellene overlever mennesket bjørneangrep. Dersom bjørnen var ute etter å drepe mennesker ville nok dødeligheten vært høyere; en bjørn kan uten problemer drepe en voksen elg.

Man bør likevel vite hvordan man skal forholde seg i møte med bjørn for å unngå og komme opp i situasjoner hvor bjørnen kan bli aggressiv. Fem mennesker har blitt drept av isbjørn på Svalbard siden 1971, men i de fleste av disse tilfellene hadde de involverte ikke fulgt alle forhåndsregler for isbjørnsikring. Selv om isbjørnen kan være farlig, utgjør allikevel isbjørnen en liten fare sammenliknet med andre trusler i Svalbardnaturen.

Jerv og gaupe har i liten grad påført mennesket noen skade, og er derfor i liten grad noen trussel for menneskets liv og helse. Vanligvis er rovdyrene sky og vil flykte hvis de oppdager mennesker i nærheten. Ulveangrep på mennesker er sjeldne, da majoriteten av ulv ikke ser på mennesket som et naturlig byttedyr. Det har forekommet angrep på mennesker, men dette er i hovedsak rabiessmittede ulver. Rabides finnes ikke i Norge.

WWF mener at det finnes svært lite faglig grunnlag for å være redd for rovdyr i Norge, men at frykten for rovdyr blir sterkt utnyttet av enkelte rovdyrmotstandere og organisasjoner som blant annet ønsker å fjerne ulven fra Norge.

Kilder:
Linnell JDC, Bjerke T (2002) Frykten for ulven - En tverrfaglig utredning. NINA Oppdragsmelding 722.
Folkehelseinstituttet - om rabies

Hvorfor er folk i Norge redde for rovdyr og særlig for ulv?

Folk som vokser opp i Norge i dag er ikke vant til å forholde seg til rovdyr, spesielt ulven som var så godt som utryddet i Norge i en 30-årsperiode. Undersøkelser viser at en stor del av Norges befolkning er redd for rovdyr, da spesielt for bjørn og ulv.

I en spørreundersøkelse med et representativt utvalg av Norges befolkning høsten 2000 om ”nordmenns syn på rovdyras plass i norsk natur” ble de bedt om å ta stilling til spørsmålet: ” Å ha denne arten i skogen ville føre til at jeg ble mer urolig for min families sikkerhet utendørs”. 66 % var helt eller delvis enige i dette utsagnet. Undersøkelsene viser samtidig at det er en sammenheng mellom frykt for rovdyr og en rekke andre faktorer, blant annet økonomiske. De som får mye tap på grunn av rovdyr uttrykte oftere frykt eller uro for rovdyr enn de som ikke får tap. På sistnevnte spørsmål sa 78 % av dem som vil ha mye tap av rovdyr seg helt enige, mens tilsvarende for folk uten økonomiske tap var 37 %.

Rovdyrfrykten blir legitimert av enkelte politikere og organisasjoner, til tross for den nesten totale mangelen på faktisk grunnlag, og dette blir sterkt utnyttet av landbruks- og skogeierorganisasjoner som ønsker å fjerne ulven. Undersøkelsene viser også at de som ikke bor i rovdyrkommuner generelt uttrykker mer frykt for rovdyr enn de som bor i rovdyrkommuner. Dette skyldes antakelig at sistnevnte har mer erfaring med disse dyrene og er mer en del av hverdagen.

I Australia, med 20 millioner mennesker, finnes 20 av verdens giftigste slanger, dødelige maneter, livsfarlige fisk, snegler, blekksprut og edderkopper, samt krokodiller og hvithai. Mange av disse dyrene er vanlige i områder hvor folk ferdes daglig. Det australske dyrelivet er enormt mye farligere enn det norske. Likevel er folk i Australia mer opptatt av ikke å bli solbrente. De oppfører seg overfor de farlige dyrene sine som nordmenn gjør overfor biler og andre virkelig farlige ting; de lærer seg hva de bør passe seg for. Da går det stort sett bra.


Kilde:
Linnell JDC, Bjerke T (2002) Frykten for ulven - En tverrfaglig utredning. NINA Oppdragsmelding 722.

Hvilket dyr er farligst for mennesker i Norge?

I Norge dør det i snitt årlig noen få mennesker av vepsestikk. Tusenvis av mennesker blir bitt av flått, en fryktet sykdomsoverfører. Rundt 5000 mennesker må til legebehandling på grunn av hundebitt. På verdensbasis regner man med at 1,5 millioner mennesker blir bitt av tamme hunder og at 10-20 mennesker dør hvert år.

Kun ett menneske er dokumentert drept av ulv i Norge i nyere tid, og det var i år 1800. Det er registrert 7-8 skandinaviske tilfeller av bjørneangrep siste 20 år, hvorav de fleste har skjedd i Sverige i forbindelse med jakt, der bjørnen i flere tilfeller har vært skadeskutt. I mer enn 80 prosent av tilfellene overlever mennesket bjørneangrep. Dersom bjørnen var ute etter å drepe mennesker ville nok dødeligheten vært høyere; en bjørn kan uten problemer drepe en voksen elg.

Fem mennesker har blitt drept av isbjørn på Svalbard siden 1971. I de fleste tilfellene ble ikke vanlige foholdsregler tatt. Selv om isbjørnen kan være farlig, utgjør allikevel isbjørnen en liten fare sammenliknet med andre trusler i Svalbardnaturen.

Det farligste dyret for mennesker er imidlertid mennesket selv. Menneskene har de siste tiår stått for omtrent 200 000 individuelle drap og cirka en million drap i krig per år.


Kilder:
Tidsskrift for Norsk Legeforening 2002:17
Folkehelseinstituttet
- om flått og flåttbårne sykdommer
- om veps
- om hoggorm

Hva kan gjøres for at folk skal bli mindre redde for rovdyr i Norge?

Avlive myter! Hvis man har tilstrekkelig kunnskap om rovdyrene og vet hvordan man skal forholde seg i et eventuelt møte med et rovdyr, vil folk føle seg tryggere og kunne unngå situasjoner der rovdyrene kan bli aggressive.

I følge en rapport fra NINA er det en sammenheng mellom frykt og i hvilken grad vi mestrer eller kontrollerer forhold rundt oss som er viktige for vårt eget liv. Blant annet er det en sammenheng mellom mangel på egenkontroll og rovdyrmotstand. Undersøkelser viser at rovdyraksepten avtok ved økt følelse av avmakt. Avmakt er en sentral faktor i utvikling av frykt for rovdyr, og hvis man ønsker å redusere folks frykt for store rovdyr, burde man i følge NINA se nærmere på hvordan folk oppfatter forvaltningen av rovdyrene. Lokal medvirkning kan være med på å øke folks innflytelse og kontroll og dermed bidra til å redusere frykten.

Å skyte rovdyrene er ikke et alternativ. I den norske, nasjonale undersøkelsen om syn på rovdyr ble det også spurt om frykt for andre arter. Det viste seg at 48 prosent av de spurte uttrykte frykt for veps og 81 prosent uttrykte frykt for hoggorm. En tilsvarende undersøkelse fra Nederland viste at 94 prosent var redd slanger, 85 prosent redd veps og 78 prosent var redd for rotter. Det er vel ingen som mener at hoggormen skal utryddes av den grunn?

Kilde:
Linnell JDC, Bjerke T (2002) Frykten for ulven - En tverrfaglig utredning. NINA Oppdragsmelding 722.

Er rovdyra en trussel for folks livskvalitet?

Enkelte hevder at rovdyra er en trussel for folks livskvalitet ved at gleden ved å være ute i naturen forsvinner, og at foreldre er redde for barna sine når de er ute alene. Redselen for store rovdyr kan være med på å senke livskvaliteten for en del folk i rovdyrkommuner hvis frykten er sterk nok.

Å være redd rovdyr i Norge er imidlertid noe det finnes svært lite saklig grunnlag for. Det viser seg også at det er svært få som selv uttrykker frykt for store rovdyr, men påpeker at det er andre som er redde.

Det er imidlertid andre faktorer som påvirker livskvaliteten på landsbygda i dag. Økonomisk og kulturell modernisering har ført til store endringer, også på landsbygda. Ryggraden i de tradisjonelle jordbrukskommunene var tidligere jordbruk og ressursutnyttelse. Denne næringen har mistet mye av sin økonomiske betydning, og mange av de tradisjonelle arbeidsplassene er i dag overflødige. Mange opplever i tillegg dramatiske endringer i form av synkende befolkningstall og en stadig eldre befolkning. Dette legger igjen føringer for et synkende servicetilbud innen skole, barnehage og kulturtilbud. Mange på landsbygda føler i tillegg at de har liten innflytelse og at deres interesser blir overkjørt av storsamfunnet.

Nasjonal og internasjonal forskning har pekt på at rovdyrkonflikten, hovedsakelig ulven, er blitt et negativt symbol på alle disse tendensene. Livskvalitet er et alvorlig begrep som omfatter de virkelig viktige tingene i tilværelsen. Selvfølgelig er det trist å miste en hund på grunn av ulv og store rovdyrskader på bufe er ille. Men dette handler ikke bare om rovdyr. Å skyte flere rovdyr vil derfor ikke løse konfliktene som egentlig dreier seg om mye mer enn ulv.

Kilde:
Svarstad H (2003) Rovviltkonflikter i noen europeiske land. Utredninger i forbindelse med ny rovviltmelding. NINA Fagrapport 68.

Hvor mange gauper, jerv, bjørn og ulv mener WWF at vi bør ha i Norge?

Norge må ta eget ansvar for rovdyr som alle andre arter.
Selvsagt må vi forvalte sammen med Sverige på grunn av felles bestander, men Norge må tallfeste hvor mange rovdyr vi skal ha. Hvis vi velger å forvalte en skandinavisk bestand, kan vi risikere at Norge er tomt for ulv noen år, for så å huse hele den skandinaviske bestanden. Vil vi ha det sånn?

Vi trenger derfor grundige biologiske vurderinger av hvor store bestander Norge må ha får å ta nasjonalt ansvar for rovdyrene. Norge må i alle fall i noen områder ha naturlige rovdyrbestander der artene finnes i det antall det finnes naturlig mat og plass for, og fyller sin naturlige økologiske funksjon. Det betyr antakelig 1000 gauper, 500 jerv, 300-400 bjørner (20 årlige ynglinger i Norge) og 15-20 etablerte ulveflokker (150-200 dyr).

Hva mener WWF at norsk landbruk skal gjøre for å redusere rovdyrskade?

WWF mener at landbruket bør iverksette forebyggende tiltak har vist seg å fungere bra for å redusere rovdyrskade på bufe. Det er flere slike tiltak som har vist seg å fungere. Samtidig er det viktig med mer forskning på hvilke tiltak som fungerer best hvor.

Flytting av sau
Flytting av sau har god tapsreduserende effekt mot alle rovdyrarter, forutsatt at man har rovdyrfrie områder man kan flytte sauen til. Tiltaket er effektivt, men kan være komplisert å gjennomføre. Kompliserende faktorer kan være mer intensivt tilsyn i de nye beiteområdene de første årene, avtaler med nye grunneiere, kostnader grunnet ekstra frakt og sykdomsspredning mellom besetninger som tidligere ikke har vært i kontakt med hverandre.


Avkorting av beiteperioden i utmark
Forsinket slipp eller tidligere sanking av sau kan være et effektivt tiltak, særlig mot skader forårsaket av jerv og bjørn tidlig på høsten, og kongeørn tidlig på våren. Dette krever tilgjengelige og mindre rovdyrutsatte innmarks- og utmarksarealer. Dette tiltaket kan gjennomføres som akutt-tiltak når rovdyrskader melder seg, eller det kan gjennomføres årlig i områder med forutsigbare rovdyrskader i deler av sesongen.


Omstilling
I situasjoner hvor det er vanskelig å gjennomføre tapsforebyggende tiltak kan det være aktuelt å tilby omstillingsmidler til omlegging av driften til for eksempel annet husdyrhold. Tiltaket kan være aktuelt i særlig utsatte områder hvor det er få som driver med sau.


Rovdyrsikker inngjerding
Dette tiltaket er meget effektivt mot alle rovdyrarter forutsatt rett valg av gjerdetype, oppsettingsmåte og vedlikehold. Det sikreste og mest kostnadseffektive er elektriske gjerder, hvor fem strømtråder og strømstyrke opptil 10 000 volt kan være nødvendig. Elektriske gjerder er også den mest effektive måten å holde bjørner unna bikuber.


Gjeting
Gjetere kan gjennom hele døgnet styre flokkens områdebruk og holde dyrene under oppsikt. Daglig oppsikt med fri habitatbruk er ikke tilstrekkelig. Gjeting er et effektivt virkemiddel mot alle rovdyrarter. De norske sauerasene har imidlertid svakt utviklet flokkadferd, noe som gjør gjetingen mer krevende. Tiltaket kan gi redusert tilvekst grunnet større konsentrasjon av sau i tid og rom. Grunnet høyt lønnsnivå i Norge vil gjeting være et meget kostbart tiltak, og vil kreve omfattende økonomiske ressurser ved gjennomføring i stor skala.


Bruk av vokterhund
Vokterhunder er en gruppe store hunderaser som er avlet frem for å beskutte husdyr mot angrep fra rovvilt. Erfaringer fra utlandet viser at dette er et meget effektivt tiltak. Bruk av vokterhunder krever at sauene går i flokk, noe som gir redusert tilvekst og økt fare for sykdom. I Norge har vokterhund brukt i kombinasjon med gjeting, vokterhunder brukt alene med sauene på innmark og vokterhund brukt løs i følge med person som går systematisk tilsyn gitt tapsreduksjon. Tiltaket er dyrt og stiller store krav til kunnskap hos hundeholder. Feil bruk av vokterhund vil kunne oppleves som en trussel av andre brukere av utmarka.