WWF Norway - Rovvilt og husdyr-ja takk begge deler
 / ©: WWF-Norge/Roger Brendhagen

Rovdyr og beitedyr

Rovdyr og sau? Ja, takk begge deler

WWF jobber for en fremtid hvor både rovdyr og husdyrnæring kan leve i og av naturen. En slik fremtid kommer ikke uten ansvarsbevisst forvaltning og politisk vilje.

En av hovedårsakene til rovdyrkonflikten i Norge er tapet av sau på utmarksbeite. WWF mener at næringer som bruker naturen, må bruke den på en måte som ikke truer ville arter. Penger og innsats må gå til tiltak som stimulerer til nye løsninger og begrenser skade.

Norsk rovviltforvaltning skal sikre Stortingets todelte målsetting, nemlig at både rovdyr og husdyr skal sikres plass i utmarken. Denne målsettingen mener WWF ikke er mulig å oppfylle før dagens erstatningssystem endres. Det er ikke før husdyrtapene er på normaltapsnivå, samtidig som at rovdyrbestandene er livskraftige, at rovviltforvaltningen er vellykket.


WWFs krav til erstatningsordning for husdyr
Rovviltforliket presiserer at i prioriterte rovviltområder skal saueproduksjon på utmarksbeite tilpasses gjennom forebyggende tiltak og omstilling, med utgangspunkt i forekomst av rovvilt i beiteområdet. WWF understreker at en slik forvaltning også må følges opp i praksis. At erstatningsmyndigheten i dag ikke kan sette krav til brukeren om gjennomføring av forebyggende tiltak i områder med dokumentert rovviltforekomst, er en stor svakhet ved dagens system og bidrar til å opprettholde de høye tapstallene og manglende engasjement for nytenkning i forhold til forebyggende tiltak.

1. WWF mener at det må stilles større krav til dyreeier/foretak og mener at dette må etableres så raskt som mulig.

2. Erstatningsbeløpet må være lavere enn slakteprisen. Så lenge erstatningsbeløpet er høyere enn slaktebeløpet finnes det lite økonomisk insentiv til å holde husdyrene i live gjennom beitesesongen. En slik ordning bidrar ikke til tapsreduserende tiltak og sikrer heller ikke dyrevelferden.

3. Normaltapet må oppdateres og være et reelt referansetall. Slik situasjonen er i dag, hvor det både er tvil om hvorvidt normaltapstallene fra 70- og 80-tallet gjenspeiler dagens normaltap, samtidig som andre tapsårsaker ikke systematisk registreres, bidrar dette til at man ikke får identifisert faktiske tapsårsaker.

4. En ny erstatningsordning må gi insentiv til å holde saueraser med en god flokk- og antipredatoratferd, slik som gammelnorsk sau, spesielt i prioriterte rovviltområder. WWF etterlyser økt fokus på anvendelsen av ulike saueraser i Norge, og at valg i større grad bør falle på saueraser tilpasset norsk natur.

4. Andre tapsårsaker må registreres systematisk. Tapstallene i fylker uten rovviltforekomst har også økt siden 1970- og 1980-tallet, og det er like viktig å adressere disse tapsårsakene for å redusere tapstall. Flåttbårne sykdommer er økende både i antall og utbredelse, og det er samtidig dokumentert områdevise store utfordringer med alveld. Påkjørsler, drukning og andre ulykker bidrar også til tap. En sammenstilling av slik kunnskap og informasjon, og dertil avbøtende tiltak, vil kunne bidra til reduserte tapstall.

5. Tap til rødrev må dokumenteres og registreres. WWF mener at slike tap må dokumenteres på nasjonalt nivå og registreres i databasen, på lik linje med tap til andre rovdyr.

WWF ønsker både rovdyr og sau i utmarken. Det er menneskets oppgave å sikre begges overlevelse gjennom forebyggende tiltak og langsiktig tankegang.

Hvert år.....

  • deler ca. 900 rovdyr utmarken med 2 millioner sau
  • dør ca. 130 000 sau på utmarken: 70 % av ukjente årsaker, 30 % av rovdyr
  • skytes det rundt 250 rovdyr som skadeforebyggende tiltak
  • betales det omlag 60-80 millioner kroner for død sau