Bjørn
Brunbjørn, Ursus arctos
For bare 150 år siden fantes det 4 - 5.000 bjørner i Skandinavia, og to tredeler av disse levde i Norge. Skuddpremier på bjørnen førte nesten til utryddelse på 1930-tallet, men på grunn av fredning i Sverige økte bestanden igjen. I Norge er det i dag likevel ikke mer enn rundt 50 dyr, og bestanden er helt avhengig av den svenske stammen.
Utbredelse
Brunbjørnen er en av åtte bjørnearter i verden. Man finner den i Europa, Eurasia og Nord-Amerika, selv om den opprinnelig utviklet seg i Asia. For tusen år siden levde brunbjørnen i hele Europa, også i Storbritannia. På grunn av oppsplitting av leveområdene og jakt, har antallet minket kraftig, og arten er blitt stadig mer oppdelt i adskilte, små eller store grupper. Når man legger alle de enkeltstående bestandene sammen, regner arten i Europa i dag rundt 14.000 individer. Legger man til bestandene av brunbjørn i Russland vest for Ural, er det totale antallet rundt 50.000.
Mange underarter
Det finnes 11 underarter av brunbjørn; blant disse er kodiakbjørn, grizzlybjørn, østsibirsk bjørn og gobibjørnen i Mongolia som det i dag bare er rundt 30 individer igjen av. Bjørnen i Norge tilhører den europeiske brunbjørnrasen. Forskerne mener vi har mellom 25 og 55 bjørner i landet (per 1995). Det totale antallet varierer fordi de fleste norske bjørnene lever i grensetraktene til nabolandene våre og holder seg på begge sider av riksgrensene. Bjørnene i Finnmark tilhører en norsk/finsk/russisk bestand, mens de i den øvrige delen av landet er en del av en felles skandinavisk bestand. Til sammen er det rundt 1.000 bjørner i den skandinaviske bestanden.
Bjørnen er en alteter
Vår nordeuropeiske brunbjørn er en mellomstor bjørnetype. Den kan bli inntil 2,5 meter lang og veier mellom 100 og 300 kilo; en voksen binne veier omtrent halvparten så mye som en fullvoksen hannbjørn. Vekten på en bjørn varierer veldig gjennom året. Gjennom sommerhalvåret kan den så godt som doble vekten, mens den i løpet av et halv år i hi om vinteren, uten mat og drikke, nærmest kan tape det samme. Bjørnen er en alteter. Hva den spiser, avhenger av tilgang og mengde og varierer derfor gjennom sesongen. Om våren når den kommer ut av hiet, graver den ut maur fra tuer og stokker, finner fjorårsbær og kadavre av selvdøde hjortedyr, og under gunstige snøforhold kan bjørnen selv drepe voksen elg og rein. Om sommeren spiser bjørnen hovedsaklig urter og maur, men den tar også en del elgkalver i løpet av kalvenes første leveuker. Bær dominerer føden om høsten, og da kan den spise store mengder. Bær inneholder mye sukker og er derfor viktig for å legge opp fettreserver til vintersøvnen. I områder med mye husdyr på beite, vil bjørnen også utnytte disse. Enkelte bjørner kan av og til drepe langt flere sauer enn de kan spise. Ofte utnytter de bare de fettrike partiene av sauen som jur og brystparti.
Vintersøvn
Bjørnen ligger i hi hele vinterhalvåret, fra oktober/november til mars/april/mai. De eldre hannbjørnene kommer først ut, ungbjørner og binner med unger sist. I hiperioden lever de kun av å tære på fettlageret de har spart opp i løpet av sommeren. Bjørnen ligger ikke i dvale; den sover vintersøvn. Kroppstemperaturen og hjerterytmen er bare senket et par hakk under søvnperioden. Hiet består vanligvis av en utgravd maurtue, men en jordhaug, vindfallsrot eller steinblokk kan også gjøre nytten. Noen lager bare en seng av grener og mose og lar seg snø ned. Bjørnen graver vanligvis nytt hi hver høst.
Bjørneungene vokser fort
Det er under hiperioden, i januar måned, at ungene fødes. De måler da bare 25 centimeter og veier ikke mer enn 500 gram. Når de forlater hiet i mai, har de vokst til omtrent fem kilo, og etter høstens bærsesong veier de rundt 30 kilo. Binnene er utvokst når de når kjønnsmodning ved fem års alderen. Hannbjørnene fortsetter å vokse til de er rundt 10 år.
Forsinket fosterutvikling
Bjørnen er en av flere pattedyr som har forsinket fosterutvikling. Det vil si at egget som befruktes i mai/juni, ikke utvikler seg og vokser før langt ut på høsten. For bjørnene kan dette være en mekanisme for å regulere antall unger binnen synes hun har "råd" til å få, avhengig av hvor mye hun har spist seg opp i løpet av sommeren. Binnene får normalt sitt første ungekull når de er mellom tre og seks år gamle. Kullstørrelsen er på en til fire unger; det vanligste er mellom to og tre. Binnen holder seg sammen med ungene til disse er ett eller to år, noe som vil si at hun får nye unger hvert andre eller tredje år. Bjørnen kan bli ganske gammel. Den eldste frittlevende bjørnen som er registrert i Skandinavia, var 32 år. Bjørn i fangenskap er blitt hele 47 å
Holder seg alene
Parringstiden i mai/juni er den eneste tiden på året da binner og hannbjørner møtes. Resten av året forsøker de å unngå hverandre. En av årsakene er at det ikke er nok mat til at flere bjørner kan gå sammen. En annen grunn er at binnene med unger ønsker å holde ungene sine borte fra hannbjørnene. Møtes de, kan hannbjørnen drepe ungene. Binnen kommer da raskere i brunst igjen, og hannen får mulighet til å parre seg. På denne måten vil han få flere sjanser til å spre genene sine.
Hjemmeområde
En bjørnebinne med små unger vil vanligvis oppholde seg innenfor et relativt lite område, men ellers vandrer bjørnen over store områder og kan forflytte seg et par mil om dagen. Hjemmeområdet for en binne er på rundt 500 kvadratkilometer, mens etablerte hannbjørner har områder på det tredoble. Unge hannbjørner som ikke har etablert noe fast hjemmeområde ennå, kan vandre over enorme områder, særlig i brunsttiden på forsommeren. I motsetning til hannene, pleier binnene å etablere seg i eller ved morens hjemmeområde. Geografisk spredning av en ynglende bjørnebestand skjer derfor sakte.
Forvaltning
I Norge har bjørnen vært totalfredet siden 1973. Det er bare lov å felle bjørn i nødverge eller hvis den gjør betydelige skader på bufe eller tamrein.
Det er på nasjonalt hold bestemt at fem til seks ynglende binner skal kunne etablere seg i hver av fem kjerneområder langs Norges grense, slik at vi her kan få levedyktige bestander av bjørn. Disse kjerneområdene ligger i Hedmark, Nord-Trøndelag/Nordland, Troms og Anarjohka og Pasvik i Finmark. Det legges vekt på et nært samarbeid med nabolandene i forvaltningen av brunbjørnen, siden bestanden vår holder til på begge sider av riksgrensen. Når vi har fått etablert ynglende bestander av bjørn i kjerneområdene, vil det åpnes for lisensjakt på streifende hannbjørner utenfor disse områdene.
Hvor farlig er bjørnen
Bjørnen kan drepe sau, elg og rein. Når den får teften av menneske, vil den imidlertid stort sett forsvinne så fort den kan. Vår skandinaviske brunbjørn regnes som den mest fredelige av brunbjørnene. Vi kjenner til syv tilfeller i Skandinavia i løpet av de siste 20 årene der mennesker er skadet av bjørn. Fem av disse skjedde i forbindelse med bjørnejakt i Sverige der bjørnen var skadeskutt. I perioden 1750 - 1962 er det registrert 27 dødsfall og 48 skader forvoldt av bjørn i Norge og Sverige. Over halvparten av disse tilfellene (57 prosent) gjaldt angrep fra skadet eller direkte provosert bjørn. Siste dødsfall skjedde i 1906. En undersøkelse utført i det Skandinaviske Bjørneprosjektet viste at av 114 møter mellom brunbjørn og personell i prosjektet, var det vanligste utfallet at bjørnen forlot stedet. Ingen angrep skjedde, men skinnangrep forekom i fem tilfeller (4 prosent). Bjørner ved kadaver eller binner med unger kan opptre aggressivt for å forsvare maten eller ungene. I 1998 ble en finne drept av en binne, antagelig fordi han kom mellom ungene og binnen.
Hva gjør WWF Norge
WWF-Norge er aktiv i arbeidet med å sikre levedyktige bestander av alle de store rovdyrene i landet, bjørnen inkludert. I den forbindelse drives informasjonsvirksomhet og støtte til alternative næringstiltak i rovdyr-sau konflikten. WWF mener at myndighetene i langt større grad må stimulere til forebyggende tiltak for å redusere konflikten med husdyrnæringen. Internasjonal erfaring viser at det er mulig. WWF stiller seg skeptisk til bruken av fellingstillatelser og ser på dette som en alt for kortsiktig løsning på sau-bjørn problematikken. WWF er positiv til ideen om kjerneområder for bjørnen, men mener dagens forvaltning ikke følger tilstrekkelig opp om denne politikken. Vedtaket om å etablere skytefelt for Forsvaret i Gråfjellet i Hedmark, det største av kjerneområdene, bygger opp om dette.
WWF er pådriver for å få brunbjørnen klassifisert som direkte truet på den norske rødlisten for truede arter som utarbeides av Direktoratet for Naturforvaltning. I dag står bjørnen klassifisert som sårbar til tross for at det ikke finnes en eneste reproduktiv bestand i landet.
Bjørnefamilien
Den skandinaviske brunbjørnen er et av mange medlemmer i bjørnefamilien. Under følger eksempler på andre arter.
Isbjørn, Ursus maritimus
Med sine opp til 700 kilo for en voksen hannbjørn, er isbjørnen den største av bjørnene. Den skilte lag fra brunbjørnen for omkring 300.000 år siden, men disse er fortsatt så nær beslektet at de kan få fruktbart avkom sammen. Isbjørnen er imidlertid knyttet til havområdene rundt hele Nordpolen og lever for det meste av sel. Bare binner som føder unger i løpet av vinteren, ligger i hi. Det finnes totalt rundt 25.000 isbjørner. Arten ble fredet i 1973, men inuitene har fortsatt rett til å jakte.
Amerikansk svartbjørn, Ursus americanus
Denne middels store bjørnen (en hannbjørn veier 60 - 140 kilo) lever i skogene i Nord-Amerika. Med sine rundt 500.000 individer er den i dag ikke en truet art. Amerikansk svartbjørn kan være rødbrun eller svart. I British Colombia finnes det noen individer som er hvite.
Asiatisk svartbjørn, Ursus thibetanus
Den asiatisk svartbjørnen er nær beslektet med den amerikanske, og de to er omtrent like store. Den asiatiske svartbjørnen finnes i nær sagt all slags skog i Sørøst-Asia, men utbredelsen har minket i løpet av det siste århundre og er i dag sterkt oppsplittet
Leppebjørn, Melursus ursinus
Denne bjørnen finnes i India, Nepal og Sri Lanka. Antagelig finnes det minst 10.000 leppebjørner, men usikkerheten er stor. Leppebjørnen er truet av illegal jakt og oppsplitting av leveområder. Den har ingen fortenner i overmunnen, noe som gjør den spesialisert til å suge ut termitter fra termittuene. Den spiser også mye frukt og andre planter. Leppebjørnen er omtrent like stor som svartbjørnen.
Malayabjørn, Helarctos malayanus
Malayabjørnen, eller Solbjørnen som den også kalles, er den minste av bjørnene med sine 27 - 65 kilo. Den har kortere pels enn de andre og er den eneste som lever i de tropiske regnskogene i Sørøst-Asia. Man vet veldig lite om hvor den finnes, hvordan den lever og hvor mange det er igjen av arten.
Brillebjørn, Tremarctos ornatus
Brillebjørnen er den eneste bjørnearten som lever i Sør-Amerika. Som voksen veier den 100 - 175 kilo. Det er den lyse pelsen rundt øynene, som har gitt brillebjørnen navnet. Totalt teller bestanden minst 18.000 individer, men antallet synker raskt på grunn av jakt for blant annet kjøttet og pelsen
Stor panda, Ailuropoda melanoleuca
Denne rundt 100 kilos pandaen har spesialisert seg på bambus som føde. Den finnes i fjellskogen i Vest-Kina og Tibet, og med omkring 1.000 individer igjen i det fri, er den store pandaen en av verdens mest truede pattedyr. Dyrene lever nemlig i flere isolerte bestander som hver for seg antagelig er for små til å være levedyktige over lengre tid. Det har vært uenighet blant forskerne om den store pandaen tilhører bjørnefamilien, halvbjørnfamilien eller en egen familie (Ailuropodidae). Nyere forskning av arvestoffet gir imidlertid arten nå sikrere tilknytning til bjørnefamilien.
Referanser
Direktoratet for naturforvaltning. 1999. Bjørn, jerv, ulv og gaupe -vårt ansvar. 15 s. Sandegren, F. & Swenson, J.E. 1997. Björnen. Viltet, ekologin och människan. Svenska Jägareförbundet. 70 s.
Swenson, J.E. m.fl. 1996. Er den skandinaviske bjørnen farlig? Oppdragsmelding 404. Norsk institutt for naturforskning. Trondheim. 26 s.
St.meld. 35 (1996-97). Om rovviltforvaltning. 131 s.
WWF Species Status Report. 1999. Wanted Alive! Bears in the wild. 44 s.