Naturmangfoldloven

Bærekraftig bruk av all natur
Naturmangfoldloven erstatter naturvernloven fra 1970. Den gamle loven omfatter bare vern av natur og har ikke et lovfestet krav om at truede og sårbare arter skal beskyttes mot skadelig aktivitet. Den nye naturmangfoldloven er langt mer vidtrekkende. Den omfatter naturen både innenfor og utenfor verneområdene og alle sektorer som forvalter eller påvirker natur. Nå er ikke fokuset bare vern, men også bærekraftig bruk.

WWF har arbeidet med loven siden det første lovforslaget ble lagt fram i 2004 og spilt en avgjørende rolle ved å opprettholde et politisk press for en så god lov som mulig. Dette har vært motarbeidet av flere tunge sektorinteresser. WWF har vært med på å gi debatten om den viktigste loven for norsk natur politisk tyngde og faglig forankring.

De store utfordringene ligger nå i å følge opp loven. WWF kommer i tiden framover til å arbeide hardt for å markere naturmangfoldloven som et betydningsfullt styringsdokument som alle sektorer og næringer må innrette sin virksomhet etter.

Gode miljøprinsipper slås fast
Naturmangfoldloven legger til grunn viktige miljørettslige prinsipper som skal gjelde for alle sektorer og bidra til å sikre bærekraftig bruk av naturen. Det innføres bl.a. krav om kunnskapsinnhenting før beslutninger fattes, økosystemtilnærming, føre-var-prinsipp og generell aktsomhetsplikt. I tillegg slås det fast forvaltningsmål for arter og naturtyper som skal sikre langsiktig overlevelse innenfor det naturlige utbredelsesområdet.

Arter og leveområder ses i sammenheng
Etter naturmangfoldloven får nå truede arter en sterkere beskyttelse. Nye regler for ”prioriterte arter” moderniserer artsfredningen. Selv om hubroen er fredet og dermed forbudt å skyte, har det tidligere vært fullt lovlig å ødelegge hekkeområdet. Nå skal arten og dens leveområde sees i sammenheng. Muligheten til å etablere økologiske funksjonsområder for arter er et nytt og viktig virkemiddel ved den nye loven. I tillegg kan det innføres forbud mot uttak og ødeleggelse av en prioritert art, og det kan stilles krav om å kartlegge konsekvensene av planlagte inngrep i artens funksjonsområder.

Utvalgte naturtyper får beskyttelse
Utvalgte naturtyper blir et helt nytt og viktig grep som konkretiserer målet om bærekraftig bruk. Nå må kommunene ta hensyn til sjeldne og truede naturtyper ved utbygginger, ved bruk og i den generelle arealplanleggingen.

For både prioriterte arter og utvalgte naturtyper skal det utarbeides handlingsplaner, og egne tilskuddsordninger skal bidra til å sikre nødvendige tiltak. Disse reglene vil for øvrig først få betydning når arter og naturtyper er valgt ut.

Fremmede arter får trangere kår
Regler for innførsel og utsetting av fremmede arter er helt nytt i norsk naturlovgivning. Det er svært viktig med bedre kontroll av dette siden fremmede organismer kan invadere store områder og utrydde det stedegne naturmangfoldet. Landlevende planter er imidlertid unntatt fra kravet om tillatelse til å innføre organismer. Dette er svært kritikkverdig siden spesielt hageplanter og fremmede treslag er noe av hovedproblemet.

Områdevernet styrkes
Reglene for å verne områder (nasjonalparker, landskapsvernområder og naturreservater) blir også modernisert og styrket. Det skal etableres klare mål for vernet, det skal lages forvaltningsplaner, og midlene til skjøtsel og forvaltning øker. I tillegg opprettes det en ny vernekategori for rene marine verneområder. Endring i erstatningsreglene og saksbehandlingen skal også bedre forutsigbarheten for grunneiere og lokalsamfunn.

Hav er også natur!
Ett av de virkelig store slagene i arbeidet med naturmangfoldloven har stått om norske havområder, det vil si lovens virkeområde. Naturvernloven fra 1970 gjelder bare inntil 12 nautiske mil ut fra kysten og dekker ikke olje- og gassnæringens virksomhet til havs. I forslaget til ny naturmangfoldlov fra 2004 ble imidlertid hele norsk økonomisk sone tatt med, et avgjørende løft som skulle gi korallrev og tareskog, samt tusenvis av arter, en langt bedre beskyttelse.

Men forslaget har vært gjenstand for betraktelig utvanning. Grunnprinsippene i loven blir gjeldende til havs, men lovens viktigste virkemidler for å bevare arter og naturtyper skal ikke gjelde utenfor 12 nautiske mil fra land. WWF mener dette er naturfaglig helt meningsløst. Myndighetene har prioritert oljenæringens kamp for å slippe til i Norges mest verdifulle havnatur.

WWF kommer til å arbeide for å få tettet dette hullet. Det er ikke akseptabelt at arter og naturtyper under vann skal ha en dårligere beskyttelse enn over vann. Norge forvalter ca to tredjedeler av Europas havareal, og i disse områdene finner vi noe av verdens mest verdifulle havnatur. Derfor har Norge et særskilt ansvar for bærekraftig forvaltning av disse verdiene.