Habitatdirektivet (naturvern i EU-landene)

EUs naturvernregelverk (habitatdirektivet og fugledirektivet) skal sikre en minimumsoppfølging i EU-landene av internasjonale konvensjoner om bevaring av naturmangfold - Bern-konvensjonen og FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Dette er konvensjoner Norge også har skrevet under.

Norge ligger på mange områder etter EU-landene i arbeidet med å sikre den mest truede naturen. En hovedårsak er at Norge ikke følger EUs naturvernregelverk. Habitatdirektivet er et minimumsregelverk
EUs naturvernregelverk er minimumsregelverk. Det vil si at regelverket forplikter landene til et felles minimumsnivå når det gjelder vern av truet natur. EUs naturvernregelverk er altså noe som supplerer og ikke erstatter nasjonal lovgiving. Hvert land står fritt til å gå lenger enn minimumsstandardene.

Habitatdirektivet som overnasjonalt styringsverktøy

Direktivet gir EU-kommisjonen rett til å overvåke om landene overholder sine internasjonale forpliktelser om å sikre beskyttelse av naturmangfold, slik disse er presisert i habitatdirektivet. EF-domstolen kan iverksette sanksjoner som dagbøter mot land som blir dømt for ikke å overholde direktivet. Denne mekanismen har ved flere anledninger vist seg virkningsfull.

I EU har habitatdirektivet til tross for en rekke problemer og forsinkelser knyttet til gjennomføringen, vist seg som et effektivt verktøy til å sikre at land blir bedre til å etterleve internasjonale forpliktelser om beskytte biologisk mangfold. Dette gjelder ikke bare land med korte naturverntradisjoner. Også foregangsland som Sverige har vært nødt til å stramme opp naturvernet i tråd med direktivets krav.

I EU-15 er 18 prosent i dag vernet som Natura 2000-områder. De nye EU-landene er nå i ferd med å gjennomføre direktivet. I EUs ”ville øst” ligger land som Slovakia og Slovenia opp til å gi opp mot 30 prosent av arealet Natura 2000-status. EU arbeider nå med å utvide Natura 2000 med marine områder.

Det er mange eksempler på at prinsippene i EUs naturvernlovgiving ikke gjennomføres godt nok i mange EU-land. WWF foretok i 2006 en stikkprøve av status for 19 beskyttede arter og 8 naturtyper. Undersøkelsen viste at tilstanden ikke var tilfredsstillende for 60 prosent av disse og at gjennomføringen av lovgivingen må styrkes i mange land. (http://www.wwf.no/core/200606/12.asp)

I EUs nye medlemsland er det særlig mange konflikter mellom veibygging i tråd med EU-planer om et ”tverreuropeisk transportnettverk” (TransEuropean Networks of Transport) og habitatdirektivets krav om beskyttelse av truet natur. Dette beskriver WWF inngående i rapporten ”Norske EØS-milliarder: Til bærekraft – eller naturrasering?” (2005). (http://www.wwf.no/pdf/NorskeEOSmilliarder1.pdf)

Samtidig er det også klart at den økonomiske politikken som føres i EU og verden for øvrig, medfører et stadig større press på naturen og et fortsatt tap av naturmangfold. EUs naturvernlovgiving er ikke alene nok til å demme opp for dette i EU-landene. Lovgivingen må suppleres med integrering av miljøhensyn på andre politikkområder samt nasjonale initiativ og regelverk, hvis tapet av naturmangfold skal stanses i Europa. (Les om WWFs arbeid i Brussel for å påvirke EU i bærekraftig retning: www.panda.org/epo)