Hva er tjæresand?

Rundt hvert sandkorn er den en hinne med vann, og utenpå der en et tynt lag med bitumen, som utgjør 1-20 prosent av tjæresanden. I romtemperatur er stoffet hardt som asfalt, og det kreves ekstremt mye energi og vann for å dampe tjæresanden opp av bakken og gjøre det om til et brukbart sluttprodukt.

Verdens største forekomster av tjæresand finnes i Canadas enorme villmarksområder. Reservene her utgjør totalt ca. 150 milliarder fat, tilsvarende omtrent to tredeler av Saudi-Arabias oljereserver.

Canadas tjæresandbelte strekker seg over et område på størrelse med Norge sør for Sognefjorden. Man tror at tjæresanden er et resultat av at lett råolje fra sørlige Alberta beveget seg nordover og østover med de samme geologiske kreftene som skapte fjellkjeden Rocky Mountains. Over tid ble den lette råoljen ved hjelp av vann og bakterier omskapt til bitumen, som er et langt tyngre fossilprodukt som krever store energiressurser å utvinne.

Tjæresandreserver finnes også på Madagaskar, i Venezuela og Kongo.

Tjæresanden som ligger lengst opp i dagen, graves ut ved å skrelle av jordsmonnet. De dypere lagene utvinnes ved å varme opp tjæresanden ved hjelp av store mengder damp, og deretter suge den opp av bakken. Her blir to sett med rør plassert i tjæresandfeltet som typisk ligger mellom 200 og 800 meter under overflaten. Det ene røret sender damp ned til tjæresanden for å løse den opp til flytende form, mens det andre røret samler opp den flytende oljen og pumper den til overflaten. Begge formene er svært areal-, vann-, og energikrevende. Enorme skogområder graves opp eller stykkes opp av seismikklinjer, rørgater, veier og annen infrastruktur.

Frem til i dag har åpne dagbrudd vært mest vanlig, mens omtrent 80 prosent av gjenværende reserver må utvinnes under bakken.

Der tjæresandutvinningen foregår blir barskoger og våtmarker fullstendig forvandlet. De visuelle konsekvensene av å utvinne dypere lag av tjæresand er mindre dramatisk enn åpne dagbrudd, men den totale miljøbelastningen med veier, rørgater, brønnstasjoner og seismikkgater i den boreale barskogen er ødeleggende for økosystemet, og over et mye større område. Det er blant annet påvist en dramatisk nedgang i bestandene av amerikanske reinsdyr.

Statoils reserver ligger langt under bakken og kan derfor ikke graves opp direkte. Teknikken som i stedet benyttes er en form for underjordisk dampvasking. Store mengder damp (forhold mellom damp og olje ”Steam-to-oil” er 3:1) sprøytes ned i bakken og smelter bitumen til en svart sirup som suges opp til overflaten. Teknikken kalles gjerne SAGD (Steam Assisted Gravity Drainage Operations). Til denne prosessen kreves store mengder vann (minst 3 fat vann per fat bitumen) som varmes til dampfase ved brenning av naturgass. )