Norge er et klimapolitisk annerledesland

Partisekretær Raymond Johansen er indignert over at Arbeiderpartiet anklages for å svikte i klimakampen. Han går hardt ut mot «moralister» som vil ha utslippskutt i Norge. Men det Johansen synes er moralistisk, er faktisk pragmatisk.

Moral ikke er irrelevant når global oppvarming har kurs mot katastrofe, skriver leder Arild Skedsmo for WWFs klima- og energiavdeling i dette debattinnlegget. Innlegget er også publisert på nyemeninger.no:

For å hindre at den globale oppvarmingen øker mer enn 2 grader, må globale klimagassutslipp ned minst 80 prosent innen 2050. I dag har verden ifølge Det internasjonale energibyrået kurs mot katastrofale 6 graders økt oppvarming. Nesten alle lands utslipp øker. Norges også. Det er stor avstand mellom klimapolitikken de fleste land fører i dag, og politikken de må føre hvis vi skal løse klimaproblemet. Norske innenlandske utslipp utgjør omtrent 0,2% av de globale. Altså er det i prinsippet mulig å kutte globale klimagassutslipp tilstrekkelig selv om Norge ikke kutter sine. Raymond Johansen, Sigbjørn Johnsen og andre synes å mene alvorlig at dette er Norges løsning. Altså at utslippskuttene bør skje andre steder. Vi ber Johansen, som i Dagens Næringsliv 11. januar er indignert over at Ap blir beskyldt for å svikte i klimakampen, oppklare følgende:

Verden får ingen effektiv global avtale om utslippskutt før tidligst 2020. Hadde vi hatt en slik avtale med et tak på globale utslipp ville det vært litt hold i argumentet om at det gir mer klimaeffekt å kjøpe «billige» utslippskutt utenlands, enn «dyre» kutt innenlands. Uten en global avtale har vi mindre sikkerhet for at norske kjøp av utslippskutt i utlandet vil gi lavere utslipp globalt, og ikke bare utlignes av mer utslipp andre steder.

Alle rike land burde kunne gjøre som oss; kjøpe «sine» kutt ute, og kutte lite hjemme, hvis Johansens «kutte ute»-strategi er fornuftig. Men ingen andre kan gjøre som Johansen og Norge. Rike land må kutte sine utslipp dramatisk fordi de fortsatt står for halvparten av utslippene. Utslippsveksten i de store økonomiene må snus, mens den må bremses i de fattigste landene. Det er ikke nok utslipp å kutte i fattige land til at vestlige utslippsnivå kan opprettholdes, og noe utslippsvekst vil følge med økt velstand.

Store utslippskutt tar tid å gjennomføre. De krever store tiltak. Skal lyntog få ned klimautslipp fra trafikk om femten år må det vedtas og bevilges nå. Hvis vi i stedet bruker pengene på billige kutt i Kongo har Norge like høye utslipp om femten år som idag. Og i mellomtiden er lyntog og andre tiltak blitt mye dyrere.

U-land fnyser av vestlige lands krav i klimaforhandlingene. Raymond Johansen bør prøve å forklare en kinesisk forhandlingsleder hvorfor Kinas utslipp bør ned, men ikke Norges. Nordmenn slipper ut mye mer per hode enn kinesere, og har et mye større historisk klimaansvar. En norsk klimapolitikk som har store ambisjoner på verdens vegne, men som ignorerer denne symbolikken, vil oppnå lite.

Men moralist vil jo ingen være, selv om moral ikke er irrelevant når global oppvarming har kurs mot katastrofe. Derfor roser vi Stoltenberg-regjeringen for internasjonale tiltak for tropeskog og fornybar energi. Vi støtter Johansens kollektivsatsing på Østlandet. Selv om det er veldig langt fra nok som nasjonalt klimatiltak. Og de svære utslippene fra norsk olje og gassproduksjon og -eksport nevner vi knapt. Vi kan jo heller betale andre land for å la være å bruke kullet sitt.