Ifølge WWF er det seks nøkkelpunkter som man må nå en enighet om i løpet av toppmøtet i København:
- Rike land må som en gruppe sette kraftige, bindende reduksjonsmål for utslipp tilsvarende 40 % reduksjon fra 1990-nivå innen 2020. Mesteparten av disse reduksjonene bør foretas innenlands.
- Midler må skaffes og teknologisk samarbeid må bli etablert for å kunne støtte innføringen av lavkarbonøkonomi i utviklingsland.
- Med behovsbasert støtte bør utviklingsland forplikte seg til 30 % lavere utslipp enn de har i dag innen 2020.
- Utviklingslandenes tiltak bør omfatte stansing av skogødeleggelse og utslippene som er forbundet med dette.
- Rike land må tilby støtte for å hjelpe de mest sårbare landene, samfunnene og økosystemene og finansiere deres tilpasningsarbeid. Det er disse landene som blir hardest rammet av klimaendringene.
- Alle land må bli enige om at globale drivhusgassutslipp må være minst 80 % lavere enn 1990-nivået innen 2050.
Enighet om disse punktene vil sikre at vi når toppunktet for utslipp av drivhusgasser i løpet av det neste tiåret, og deretter ser en drastisk nedgang – en betingelse for å kunne avverge farlige klimaendringer.
Noen vil anse tiltakene for å være kostbare. Og det vil kreve tillit mellom landene, da de forplikter seg til omfattende utslippskutt og store overføringer av penger og teknologi fra rike til fattige land.
Men det er tvingende nødvendig.
Det vil bli basert på 'forurenser-betaler'-prinsippet, på de historisk høye utslippene fra industrialiserte land og på rike lands kapasitet til å hjelpe fattige land. Og vi vil alle ha nytte av denne delingen av byrder mellom Nord og Sør.
De vitenskapelige faktaene er allerede kjent. Etter nesten to tiår med nøling representerer København vår sjanse til å samle den politiske viljen slik at vi får en bindende, global klimaavtale.
