Klimaforhandlinger
Folk, samfunn og økosystemer har rett til et livsgrunnlag, men trues i dag av klimaendringer. Hvert år før jul møtes verdens ledere på klimatoppmøter for å forhandle om gode klimaløsninger. I 2012 skal møtet foregå i Doha i Qatar. Da fortsetter arbeidet med å spikre en ambisiøs, bindende avtale som omfatter alle land.
I følge forskerne må vi holde den globale oppvarmingen under 2°C for å hindre katastrofale klimaendringer og skremmende konsekvenser for vann- og matforsyning, biologisk mangfold, folks helse, med mer. For å unngå dette, må vi innen 2050 kutte utslippene av klimagasser med minst 80 % i forhold til 1990-nivå. Vi ligger allerede langt bak skjemaet for å oppnå dette.
Mye av utfordringen ligger i at nesten 200 svært ulike land skal bli enige om hvem som skal gjøre hva og hvor mye, hvem sitt ansvar tiltakene er og ikke minst hvem som skal betale.
UNFCCC og Kyotoprotokollen
FNs Klimakonvensjon (UNFCCC) fra 1992 skal begrense de globale utslippene av klimagasser for å forhindre farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Dette skal i tillegg skje tidsnok til at økosystemer kan tilpasse seg, til å sikre at verdens matvareproduksjon ikke trues, og til å gjøre bærekraftig økonomisk utvikling mulig.
Konvensjonen sier lite om hvor stor innsats som må til, eller hvordan arbeidet skal fordeles, finansieres og følges opp. Derfor har vi Kyotoprotokollen som setter konkrete begrensninger for utslipp, for perioden 2008-2012. De fleste industrialiserte land, med unntak av USA, har forpliktelser, mens utviklingslandene ikke har det.
Kyoto-protokollens mål om utslippsreduksjoner er dessverre langt fra tilstrekkelig til å forhindre farlige menneskeskapte klimaendringer. Verdens land har derfor i to tiår forsøkt å forhandle fram en ny, bindende avtale, med forpliktelser som står i forhold til den enorme utfordringen vi står ovenfor. En slik avtale må omfatte de største utslippslandene - som USA - og utviklingsland med store utslipp som India, Kina, Brasil og Sør-Afrika.
WWF mener en ny global klimaavtale må inneholde enighet om følgende punkter:
Noen vil anse tiltakene for å være for dyre, men vi vet at det vil bli enda dyrere å ta regningen når skadene først har skjedd. Det vil i tillegg kreve tillit mellom landene, siden de forplikter seg til omfattende utslippskutt og store overføringer av penger og teknologi fra rike til fattige land.
Tiltakene er imidlertid tvingende nødvendig og tiden er knapp, mener WWF. De vitenskapelige faktaene er allerede kjent. I 2011 ble det avgjort at en ny avtale skal bestemmes innen 2015 og så trå i kraft i 2020. Om dette er tidsnok gjenstår å se. Problemet blir bare større og løsningene dyrere jo lenger vi venter.
Mye av utfordringen ligger i at nesten 200 svært ulike land skal bli enige om hvem som skal gjøre hva og hvor mye, hvem sitt ansvar tiltakene er og ikke minst hvem som skal betale.
UNFCCC og Kyotoprotokollen
FNs Klimakonvensjon (UNFCCC) fra 1992 skal begrense de globale utslippene av klimagasser for å forhindre farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Dette skal i tillegg skje tidsnok til at økosystemer kan tilpasse seg, til å sikre at verdens matvareproduksjon ikke trues, og til å gjøre bærekraftig økonomisk utvikling mulig.
Konvensjonen sier lite om hvor stor innsats som må til, eller hvordan arbeidet skal fordeles, finansieres og følges opp. Derfor har vi Kyotoprotokollen som setter konkrete begrensninger for utslipp, for perioden 2008-2012. De fleste industrialiserte land, med unntak av USA, har forpliktelser, mens utviklingslandene ikke har det.
Kyoto-protokollens mål om utslippsreduksjoner er dessverre langt fra tilstrekkelig til å forhindre farlige menneskeskapte klimaendringer. Verdens land har derfor i to tiår forsøkt å forhandle fram en ny, bindende avtale, med forpliktelser som står i forhold til den enorme utfordringen vi står ovenfor. En slik avtale må omfatte de største utslippslandene - som USA - og utviklingsland med store utslipp som India, Kina, Brasil og Sør-Afrika.
WWF mener en ny global klimaavtale må inneholde enighet om følgende punkter:
- Rike land må sette ambisiøse, bindende mål for utslippsreduksjon innen år 2020 som tilsvarer 40 % reduksjon sammenlignet med 1990. Mesteparten av disse reduksjonene bør foretas innenlands.
- Penger må skaffes til veie og teknologisamarbeid etableres for å støtte innføringen av lavkarbonøkonomi i utviklingsland.
- Med behovsbasert støtte bør utviklingsland forplikte seg til 30 % lavere utslipp innen 2020 i forhold til det de har i dag.
- Utviklingslandenes tiltak bør omfatte stans av skogødeleggelse og utslippene dette fører med seg.
- Rike land har lovet 100 milliarder dollar per år from til år 2020 øremerket til klimatiltakt i sårbare og fattige land. Dette må de levere på.
- Alle land må bli enige om at globale klimagassutslipp innen 2050 må være minst 80 % lavere enn 1990-nivået.
Noen vil anse tiltakene for å være for dyre, men vi vet at det vil bli enda dyrere å ta regningen når skadene først har skjedd. Det vil i tillegg kreve tillit mellom landene, siden de forplikter seg til omfattende utslippskutt og store overføringer av penger og teknologi fra rike til fattige land.
Tiltakene er imidlertid tvingende nødvendig og tiden er knapp, mener WWF. De vitenskapelige faktaene er allerede kjent. I 2011 ble det avgjort at en ny avtale skal bestemmes innen 2015 og så trå i kraft i 2020. Om dette er tidsnok gjenstår å se. Problemet blir bare større og løsningene dyrere jo lenger vi venter.
Fakta og tall
- USA og Kina har de største utslippene av klimagasser.
- Irreversible klimaendringer kan fortsatt unngås hvis den globale snittemperaturen stiger med mindre enn 2°C over førindustrielt nivå.
- Verden har allerede blitt 0.74°C varmere de siste hundre årene.
- De 10 varmeste årene i denne perioden har alle vært etter 1990.
- Mengden av sjøis i Arktis har falt til det laveste nivået som er registrert.
- WWF anslår at 2/3 av verdens isbjørnbestand vil være forsvunnet innen 2050.