Ny tid med grønn energi

Med grønne sertifikater kan Norge få et stabilt og langsiktig rammeverk for fornybar energiproduksjon. Avtalen mellom Norge og Sverige er ett skritt i riktig retning, men viktige elementer mangler fortsatt, mener WWF.

8. desember undertegnet olje- og energiminister Terje Riis Johansen og hans svenske motpart Maud Olofsson en protokoll om hvordan et marked for grønne sertifikater i Norge og Sverige skal se ut. Samtidig sendte Olje- og energidepartementet et lovforslag om grønne sertifikater på høring. Samtalene om et felles norsk-svensk sertifikatmarked har pågått lenge og prosessen har vært preget av usikkerhet.

Nå ser det allikevel ut til at Norge kan klare å nå fristen om å vedta en ny lov innen 1. januar 2012.

Ikke fullstendig
Dersom det norsk-svenske sertifikatsystemet blir vedtatt, vil Norge få et stabilt og langsiktig rammeverk for fornybar energiproduksjon. Dette er noe både miljøvernorganisasjonene og industrien har ønsket lenge.

–Dette er ett skritt i riktig retning. Men dersom de grønne sertifikatene skal fungere for å redusere norske utslipp effektivt, må flere elementer på plass, sier Arild Skedsmo som er leder for WWFs klimaavdeling.

WWF mener Norges politikk på disse to områdene må styrkes dersom avtalen med grønne sertifikater skal gi full effekt:

•    Økt overføringskapasitet ut av landet for å unngå at det eneste resultatet blir lavere strømpris og høyere energiforbruk innenlands. Tilstrekkelig høy strømpris er avgjørende for å få gjennomført tiltak som effektiviserer energibruken.

•    Klimatiltak som sikrer omlegging fra fossil energibruk til fornybar energibruk. Det vil først og fremst gjelde elektrifisering av petroleumssektoren (bruk av strøm i stedet for gass på plattformene) og transportsektoren (elektriske -og hybridbiler, samt lyntog)

I tillegg mener WWF at Norge må bidra til teknologiutvikling og kommersialisering av nye, fornybare energiteknologier.

–Sertifikatsystemet, i den form det nå er foreslått, motiverer ikke til dette. Enten må lovforslaget endres slik at løsninger som i dag er dyre kan premieres ekstra, eller så må det legges til rette for ekstra subsidier til slik teknologi, for eksempel gjennom Enova, sier Skedsmo.

Hvor skal strømmen brukes?
Norge produserer allerede den strømmen vi trenger innenlands, og vi eksporterer noe til andre land. Masse ny, fornybar energi vil derfor føre til lavere strømpriser og høyere forbruk i Norge. Lave strømpriser gjør det mindre attraktivt å gjennomføre det aller billigste klimatiltaket, nemlig energieffektivisering.

For at all denne nye strømmen skal komme Norge og klimamålene til gode, er det viktig at det samtidig bygges ut ny infrastruktur som kan styrke overføringskapasiteten mellom Norge og andre europeiske land. I overenskomsten om et felles sertifikatsystem, har de to ministrene understreket behovet for bedre overføringskapasitet, men kun mellom Norge og Sverige. WWF mener det er viktig at overføringskapasiteten styrkes også mellom Norge og andre land slik at den norske, fornybare strømmen kan brukes til å fase ut fossile energikilder i Europa. Dette vil styrke Norges posisjon som en viktig internasjonal kraftleverandør samtidig som det vil bidra til raskere CO2-reduksjoner og oppfyllelse av klimamålene.  

Det billigste først
Det er norske og svenske myndigheter som bestemmer hvor mye fornybar strøm som skal produseres i dette markedet, slik at mengden sertifikater er endelig. De avgjør også hvor mange sertifikater hver strømleverandør plikter å kjøpe, slik at etterspørselen også er endelig. Sertifikatene som strømprodusentene får tildelt, kan selges fritt til strømleverandører i Norge og Sverige slik at disse leverandørene kan oppfylle sertifikatforpliktelsene sine.

De fornybare energiprosjektene som er billige å bygge ut kan selge sertifikatene sine billigere enn de prosjektene som er dyrere. Dermed oppstår det et marked hvor etterspørselen etter lavkostnadsprosjekter vil føre til at disse bygges ut først. I Norge vil dette bety at vannkraftprosjekter vil bli bygget først, mens i Sverige vil det bli bygget mer vind og biomasse.   

Ikke bare vannkraft!
Det viktigste prinsippet som skiller sertifikatsystemet i Norge og Sverige fra sertifikatsystemer i andre land er at det skal være teknologinøytralt. Dette betyr at alle de som bygger ut fornybar energi vil få like mange sertifikater for strømmen de produserer, uavhengig av hvilken type fornybar energi de produserer. Vannkraftprosjekter og vindkraftprisjekter vil derfor få helt lik støtte, til tross for at vindkraft er betydelig dyrere å bygge ut enn vannkraft. Dette betyr i praksis at Norge vil bygge ut ressursene sekvensielt, alt ettersom hvor dyre de er.

Dette synes fornuftig, men utfordringen med et slikt system er at de dyrere teknologiene som vindkraft eller bølgekraft må vente i mange år før de blir lønnsomme å bygge ut i Norge. For selskapene som ønsker å bygge ut, betyr dette at det lønner seg å dra til andre land å bygge ut prosjekter der hvor dyre teknologier får flere sertifikater enn de billige. For Norge betyr dette at vi ikke får utviklet grønne arbeidsplasser og grønn industrikompetanse, og at vi taper i den internasjonale konkurransen om å tiltrekke oss investeringer.

Parallell utbygging
WWF mener det vil være mer hensiktsmessig å legge til rette for parallelle utbyggingsprosesser av ulike teknologier. Det kan gjøres ved å gi noen bransjer flere sertifikater eller tilleggsincentiver enn andre. I et slikt system vil Norge kunne bruke sin teknologikompetanse og kompetanse fra offshoresektoren til å bygge ut nye fornybare energikilder, som for eksempel havvind. Da vil vi samtidig oppnå raskere CO2-reduksjoner og skape nye arbeidsplasser i en grønn industri for fremtiden.
I avtalen som nå er foreslått, er det understreket at tilleggsincentiver til noen bransjer ikke skal være mulig. WWF mener dette er svært uheldig og undergraver muligheten til å bruke grønne sertifikater som ett av flere nødvendige virkemidler for å drive frem fornybar energiteknologi.