Torskeoppdrett

Oppdrett av torsk er en relativ ny næring, og har vært i stor vekst de siste årene. Konsekvensene for det marine miljøet er dårlig kartlagt, og det er enighet om at torskeoppdrett kan ha alvorlige konsekvenser for fjordøkosystemet generelt og spesielt kystbestandene. Trusselen forsterkes av at fiskeanleggene blir flere og større. Sammenlignet med laks, er det flere forhold som tilsier at utfordringene vil bli større med torskeoppdrett.

Utfordringene:

• utnyttelse av fôrressurser - det økende behovet for marint råstoff til fiskefôr
• genetisk innblanding av oppdrettsfisk med ville populasjoner
• sykdom og spredning av sykdomsfremkallende organismer til vill fisk
• effekter av næringsstoffer og andre typer utslipp, inklusive forstyrrelser på lokale fiskebestander og annen fauna - forurensing fra anleggene
• endring i sjøtemperaturen som følge av klimaendringer.

Miljøeffekter av torskeoppdrett lokalt og globalt:

Fôr
Fôrindustrien står overfor en stor utfordring i det å skaffe nok råvarer av høy kvalitet til oppdrett av fisk. I dag forbruker næringen et sted mellom 1.5 - 4 ganger så mye marint råstoff som den produserer, varierende fra art, sesong, fôrfaktor m.m. Alle de viktigste fiskeartene som går til fiskefôr er allerede fullt utnyttet eller i nedgang – og dessuten svært viktige i sine økosystem. Norsk oppdrettsnæring bidrar til press på ville fiskebestander ved å være en stor forbruker av særlig fiskeolje. Norsk oppdrett forbruker i dag ca 2.5 millioner tonn villfisk til fiskefôr for å produsere ca 800.000 tonn laks, ørret og torsk årlig. Norge har det største økologiske fotavtrykk for forbruk av fiskeressurser i verden på grunn av oppdrettsnæringens bruk av villfisk til fôr.

Fiskefôr – ta miljøansvar

• Krev fiskefôr fra bærekraftige kilder, godt forvaltede fiskerier, helst sertifiserte
• Krev full sporbarhet og vit hva du fôrer med
• Åpenhet rundt råvarebruk og fôrberegninger
• Fiskeri- og kystdepartementet og Fiskeridirektoratet må skaffe troverdig informasjon om hvilke fiskearter og hvor mye som faktisk forbrukes i Norge
• Delta i fiskeridebatten for å bedre fiskeriforvaltningen både i Europa og globalt.

Rømming - introduksjon av rømt oppdrettsfisk i norske vassdrag og fjordområder
Genetisk påvirkning på ville bestander er en av de viktigste miljøutfordringene ved oppdrett. Torsk er en lettrømt art og har en rømmingssannsynlighet som er høyere enn laks. Selv om størrelsen på torskeoppdrett ennå er liten i forhold til lakseoppdrett, er det allerede rapportert om store rømmingsepisoder; i 2006 ble det rapportert rømming av 288 784 torsk, 70 215 i 2007, og 227 567 i 2008. Kysttorsk har gyte- og oppvekst områder i de samme områdene som oppdrettsanleggene ligger. Under normale forhold blir torsk kjønnsmoden etter to år i oppdrett, og genetisk påvirkning kan da skje enten ved at torsk rømmer, eller at befruktede egg slipper ut av merdene. I tillegg knytter det seg usikkerhet til om oppdrettsfisken vil utgjøre en økende trussel på villfisken i framtida, som følge av avl og foredling av oppdrettsfisken.

I dag er det store forskjeller mellom nordøstarktisk torsk og kysttorsk, regionale forskjeller, også fjorder innen hver region skiller seg ut. Oppdrettstorsk vil ha en annen genetisk sammensetning etter flere år med avl sammenlignet med villtorsk i fjordsystemet. Dette gjør at bestanden er mer sårbar for påvirkninger. Ifølge Havforskningsinstituttet er de norske torskestammene inndelt i flere genetisk differensierte, lokale bestander. Det er grunn til å anta at de genetiske forskjellene skyldes tilpasninger til forskjellige miljøforhold. Betydelig innblanding av oppdrettstorsk kan bryte ned disse tilpasningene og gjør at bestanden er mer sårbare for påvirkninger. Avhengig av de ulike torskestammenes levevis, og ikke minst hvorvidt de er naturlig forekommende langs kysten, vil konsekvensene rømt fisk har på de ulike bestandene være noe forskjellige.

Parasitt og sykdomsoverføring til ville fiskebestander
Oppdrettsanlegg er ideelle spredningsområder for sykdommer og parasitter. Høy tetthet av fisk i et oppdrettsanlegg vil øke prevalensen (prosentvis andel fisk som er infisert), og dersom det rømmer fisk fra et infisert anlegg vil dette representere et økt smittepress mot den ville fisken i området. Noen sykdommer eller parasitter er artspesifikke, og vil kun true den ville fisken av samme art som den som rømmer. Marin fisk har en rekke parasitter, torsken har 107. Kommersielt torskeoppdrett er i oppstartfasen og det er for tidlig å si hvilke parasitt arter som vil utgjøre et problem fremover. I torskeoppdrett er det spesielt to arter som kan lage problemer, torskelus (Caligus curtus) og skottelus (Caligus elangatus). Torskelus finner man på torsk og andre torskefisk (lange, lyr, sei og brosme), mens skottelus er en generalist som man har funnet på mer enn 80 fiskearter fra ulike familier. Forekomst, økologi og atferd hos torskelus og skottelus er lite undersøkt, og det er vanskelig å si hva som kan skje fremover. I tillegg medfører oppdrett og flytting av levende torsk smittefare, også for ville bestander.

Utsatt kjønnsmodning og steril fisk
Forskning har så langt vist at lysstyring i merdene kan utsette kjønnsmodning av oppdrettstorsk, men ikke stoppe den helt. Det vil ikke forhindre gyting hos rømt torsk. Ved at torsk lett rømmer fra oppdrettsmerdene kan det bli behov for alternative teknikker for å hindre kjønnsmodning og gyting hos oppdrettstorsk. F.eks produksjon av steril torsk - såkalt triploidisering. Det innebærer at fisken har tre kromosomsett, to fra mor og ett fra far. Triploid hunnfisk er normalt helt steril. Den produseres normalt ved at man utsetter eggene for et trykksjokk like etter befruktning. Triploid laks ser ut til å være mindre robust enn vanlig laks og kan under spesielle miljøforhold utvikle mer deformiteter og vokse dårligere enn normal laks.

Forurensing
Utslipp av organisk stoff, næringsalter og fremmedstoffer fra oppdrett av torsk kan ha en rekke ulike effekter på det omliggende miljø og på vannkvaliteten i merdene. Det gjelder spesielt utslipp av nitrogen som vil bli større fra torskeoppdrett fordi torskefôret har høyere innhold av protein og fordi torsken forbrenner mer protein. Hvis torskeoppdrett lokaliseres i andre typer områder enn de som anvendes til lakseoppdrett kan påvirkningene bli større. Torskeoppdrett vil kunne ha en uheldig virkning på sårbare arter og habitater, og i likhet med lakseoppdrett må man sikre seg mot dette ved en fornuftig lokalisering. Gyteplasser og oppvekstområder for fisk og annen fauna må unngås og det bør sikres forsvarlig avstand til sårbare habitater som korallrev.

Klimaendringer
Klimaendringer som fører til høyere temperatur i sjøen vil medføre utfordringer når det gjelder lokalisering av torskeoppdrett. På grunn av økt risiko for sykdom og andre velferdsproblemer, kan en økning i sjøtemperaturen i Sør Norge føre til et økt press lengre nord i landet. Dette vil igjen kreve en strengere forvaltning, særlig i de områder hvor torsken har sine naturlige gytefelt. Økte mengder CO₂ i havet fører til en nedgang i pH, og effekten av dette for lokalisering og muligheter for oppdrett bør undersøkes.

Dette vil WWF med torskeoppdrett:

• Det er behov for et strengere regelverk når det gjelder torskeoppdrett.
• Miljøhensyn må få økt prioritert i forvaltningen av oppdrettsnæringen. Regjeringen må ta stilling til forbruket av marint råstoff i fiskefôr å se dette opp mot meldingen om sjøfuglbestander som er i sterk reduksjon som følge av matmangel og dårlig fiskeriforvaltning av viktige fiskebestander som i hovedsak brukes som fiskefôr. Oppdrettsnæringa må jobbe for bedre fiskeriforvaltning, bedre utnyttelse av fôret og alternative råstoffer.
• Innføring av torskeoppdrettsfri sone i Vesterålen, Lofoten og det tilhørende Vestfjord-området.
• Innføring av torskeoppdrettsfrie områder der de viktigste torskebestandene gyter. Dette gjelder Vestfjorden, Skjerstadfjorden, Balsfjorden og Trondheimsfjorden. I disse områdene bør det ikke tillates nyetableringer eller utvidelser til oppdrett av torsk. Ved ny kunnskap bør det vurderes om andre områder bør få tilsvarende begrensninger. Eksisterende oppdrett i de nevnte områdene bør få strenge restriksjoner eller fjernes helt.
• Det er viktig å få kunnskap om normalsituasjonen i havet og i oppdrettsanlegg før torskeoppdrett brer seg, slik at det blir mulig å måle eventuelle effekter av torskeoppdrett.
• Strengere krav til hvem som får tilrive og mer kontroll for å verne den sårbare kysttorsken dersom torskeoppdrettsnæringen vokser.
• Økt overvåkning av fjorder der det i dag er intensiv oppdrettsvirksomhet.
• Rømt fisk er biologisk forurensing og lovverket må endres slik at det blir forbudt med rømt oppdrettsfisk, på lik linje med utslipp av kjemikalier etter forurensningsloven.
• Videreføre og utvide arbeidet med å beskrive genetisk struktur hos kysttorsk.

Hva forventer WWF fra havbruksnæringen fremover?

• Større oppdrettsfrie områder basert på faglige tilrådninger
• Null visjonen oppfylt – og konkret nedgang i %vis oppdrettfisk i gytebestandene
• Krav om bruk av best mulig tilgjengelig teknologi
• Føre -var prinsippet brukes aktivt i forvaltningen
• Full sporbarhet fra råvåre til ferdig produkt
• Minst 20% av norsk oppdrettsnæring er miljøsertifisert (ASC)
• Redusert energiforbruk i drift og produksjon
• Endret transportmønster fra trailer til skip eller bane
• Kartlegging av opprinnelig miljøstatus
• Opprettholde naturlig miljøtilstand.