Parasitter og sjukdommer
Laks skadet av lus
Lakselus dreper villfisk
Lakselus (Lepophteirus salmonis) er en saltvannsparasitt som finnes naturlig i sjøen. Den har laksefisk som vert, og spiser av fiskens hud. Et påslag på rundt ti parasitter på en fisk er dødlig. Parasitten overføres fra oppdrettsanlegg til villfisk, fordi lusa har evnen til å overleve uten vert i flere dager. Oppdrettsanlegg er ideelle spredningsområder for sykdommer og parasitter. Høy tetthet av fisk i et oppdrettsanlegg vil øke prevalensen (prosentvis andel fisk som er infisert), og dersom det rømmer fisk fra et infisert anlegg vil dette representere et økt smittepress mot den ville fisken i området. Noen sykdommer eller parasitter er artspesifikke, og vil kun true den ville fisken av samme art som den som rømmer.
Det er påvist at lakselus kan være den desidert største dødsårsaken hos ung, utvandrende villaks. ”Oppblomstringer” av lakseluslarver kan infisere den ville laksesmolten når den vandrer forbi anleggene gjennom fjordene og ut i havet. Lakselus er en fiskesykdom som lett spres fra oppdrettsanlegg til villaks og sjøørret og lusa kan transporteres over store avstander. Særlig har det vært store problemer med lakselusa på Vestlandet, og i en rapport fra 2004 viser Havforskningsinsituttet til at luseprobemer i oppdrettsnæringa sannsynligvis har bidratt til den sterke tilbakegangen av både villaks og sjøørret i flere vassdrag og fjordområder i regionen.
Lakselus er ikke i første omgang et problem for lakseoppdrett, men for villaksen. En resistent lakselus kan bli en katastrofe for villaksstammene. Store mengder lakselus og resistens er et tegn på at dagens forvaltningsregime ikke er godt nok. Og utviklingen mot større enheter gjør situasjonen ekstra sårbar. Nå haster det med å komme med tiltak som kan hindre resistensutvikling og sikre lave nivåer av lakselus i fjordene. På lik linje med null visjonen for rømming må myndighetene også utarbeide en null-visjon for lakselussmitte. En voksende oppdrettsnæring vil bety et voksende problem med lakselus.
Det er påvist at lakselus kan være den desidert største dødsårsaken hos ung, utvandrende villaks. ”Oppblomstringer” av lakseluslarver kan infisere den ville laksesmolten når den vandrer forbi anleggene gjennom fjordene og ut i havet. Lakselus er en fiskesykdom som lett spres fra oppdrettsanlegg til villaks og sjøørret og lusa kan transporteres over store avstander. Særlig har det vært store problemer med lakselusa på Vestlandet, og i en rapport fra 2004 viser Havforskningsinsituttet til at luseprobemer i oppdrettsnæringa sannsynligvis har bidratt til den sterke tilbakegangen av både villaks og sjøørret i flere vassdrag og fjordområder i regionen.
Lakselus er ikke i første omgang et problem for lakseoppdrett, men for villaksen. En resistent lakselus kan bli en katastrofe for villaksstammene. Store mengder lakselus og resistens er et tegn på at dagens forvaltningsregime ikke er godt nok. Og utviklingen mot større enheter gjør situasjonen ekstra sårbar. Nå haster det med å komme med tiltak som kan hindre resistensutvikling og sikre lave nivåer av lakselus i fjordene. På lik linje med null visjonen for rømming må myndighetene også utarbeide en null-visjon for lakselussmitte. En voksende oppdrettsnæring vil bety et voksende problem med lakselus.
