Hoggorm
Typisk mat for en hoggorm
Matfatet til hoggormen består som oftest av smågnagere men den sper også på med spissmus, frosk, firfirsler og fugleunger. Hoggorm har for eksempel blitt observert på vei inn i fuglekasser. Gresshopper, snegler og meitemark kan også finne veien ned i gapet på en sulten hoggormunge. Når hoggormen har lokalisert et bytte hogger den til og sprøyter inn giften. En mus dør i løpet av noen få minutter etter bittet. Da kan musa ha stukket seg vekk, men hoggormen følger duftsporene som musa avsetter ved hjelp av den følsomme tungen. Hoggormen jakter kun når det er varmt nok og i kjørlige perioder kan den innstille all jakt og heller holde seg lite aktiv til temperaturen øker igjen. Hoggormen kan overleve lange sulteperioder.
Typiske hoggormsteder
Hoggormen er vekselvarm. Det betyr at den ikke klarer å opprettholde en konstant kroppstemperatur slik som pattedyr, fugl og oss mennesker. Kroppstemperaturen til hoggormen, som hos andre krypdyr og amfibier, er avhengig av omgivelsestemperaturen. Hoggormen velger områder der den har tilgang på soleksponerte steder der den kan varme seg opp. Derfor er det oftest om våren vi ser flest ormer fordi de kommer ut i åpent terreng for å sole seg. Men hoggormen trenger også tilgang på gjemmesteder der den kan finne skjul og beskyttelse. Tilgangen på byttedyr er også viktig. Ofte finner man hoggormer på solfylte flekker og åpne områder på lyng- og gresskledde flater. Ofte kan man finne hoggorm nær myrer, fuktige enger eller steinrøyser. Hannen er vanligvis grå med et klart mørkt sikksakkbånd på ryggen. Hunnen er oftest brun og betydelig større enn hannen. Vanligvis blir en hoggorm ca. 65 cm, men rekorden i Norge er på 86 cm. Noen ganger kan man komme over helt svarte hoggormer og da er det vanskelig å se det mørke sikksakkbåndet. I Norge finnes hoggormen de fleste steder i Sør- og Midt Norge fra havet og opp til snaufjellet.Formering hos hoggorm
Parringstiden er i april-mai og mange hanner kappes om hunnene i tidvis kraftige slagsmål. Selve parringen foregår i flere timer. Hoggorm-hunnen får sitt første kull når hun blir fire år og deretter får hun som oftest kull annethvert år. Drektighetstiden er på 2-4 måneder. Kullstørrelsen varierer oftest mellom 6 og 11 men kan komme opp i 21 i ekstreme tilfeller. Å føde unger er en så stor belastning for ormen at hunnen kun klarer å produsere to-tre kull før hun dør i 6-8 års alderen.Dødelighet hos hoggorm
Omtrent halvparten av ungene til hoggormen dør det første leveåret og bare 10 prosent overlever til de er kjønnsmodne. Hos voksne ligger dødeligheten på opptil 20 prosent. Det er også mange andre dyr som jakter hoggorm. Kråkefugler, forskjellige våker, rødrev og noen av mårdyrene kan finne på å ha hoggorm på matfatet i perioder. Både sommer som vinter er det oftest mattilgangen som skaper den største dødeligheten for hoggormen. Men den aller største dødeligheten skjer i løpet av vinterhalvåret.Den kalde årstiden
Når vinteren nærmer seg begynner hoggormen å bevege seg mot overvintringsstedene. Faller temperaturen under 13 grader, velger hoggormen å gå under bakken for å komme vekk fra kulda. Hoggormen kan overvintre så dypt som 2 meter under bakken. Dette avhenger av hvor hard og kald vinteren er. De kan overvintre enkeltvis, men opptil 800 hoggormer er funnet på samme overvintringssted. Er det lite tilgang på gode plasser å overvintre, må flere benytte samme sted. Når hoggormen er vel på plass i bolet er det bare å vente på den varme vårsola igjen.Er hoggormen for oss mennesker?
Ryktet Nordens eneste giftslange har fått er ikke fortjent. Selv om det er en giftslage forårsaker bitt fra hoggorm svært sjelden dødsfall. Men et bitt kan være svært ubehagelig og man bør alltid oppsøke lege hvis man blir bitt. Noen mennesker kan få allergiske reaksjoner på hoggormgiften og man bør derfor være på vakt. Dødsfall er derimot svært sjelden i Norge. Barn er ofte mer sårbare for giften enn det voksne mennesker er. Symptomer på bitt med gift kan være smerte, hevelse og rødme rundt bittstedet. Alvorlige tilfeller kan gi reaksjoner som hevelser over hele kroppen, oppkast, kvalme, magesmerter, hjerte-bank, sjokk, svimmelhet og bevisstløshet. Det er myte at hoggormunger har mer gift enn de voksne individene. En voksen orm har 25-30 mg gift mens ungene har betydelig mindre.Giften til hoggormen er nødvendig for at den skal kunne skaffe seg byttedyr. Brukes giften opp på å forsvare seg mot farer, som for eksempel et menneske som tramper innover i skogen, må ormen bruke tid på å utvikle ny gift. Ofte tar det inntil flere uker før lageret av gift er fylt opp igjen. Skulle et bytte komme forbi i denne perioden, vil hoggormen gå glipp av et sjeldent måltid. Derfor venter hoggormen til det siste før den bruker giften til forsvar. Ofte kan den bite uten å sprøyte inn gift for å spare den til jakten på byttedyr. I omtrent 30 prosent av tilfellene blir ikke gift sprøytet inn og slike bitt er ikke farlige.
