Jerv | WWF Norway


 
	© Wild Wonders of Europe /Staffan Widstrand / WWF

Jerv

  • Vitenskapelig navn

    Gulo gulo

  • Leveområder

    Nord-Europa, Nordøst-Asia og Nord-Amerika

  • Størrelse

    Opp til 1 m

  • Vekt

    8-20 kg

  • Populasjon i Norge 2016

    350 voksne individer (50 jervekull)

  • Tilstand i Norge

    Norsk rødliste: Sterkt truet (EN)

  • Tilstand internasjonalt

    IUCN Rødliste: Livskraftig (LC)

 
	© WWF-Norge
© WWF-Norge
Jerven er en norsk ansvarsart, der mer enn 25 prosent av den europeiske bestanden finnes i Norge. Til tross for dette har vi en jervebestand som er sterkt truet på den norske rødlisten.

Jervens liv

Jerven lever nesten hele sitt liv alene, med unntak av i parringstiden om våren og sommeren. Jerven blir kjønnsmoden når den er 15-16 måneder gammel, men bare halvparten av de unge hunnene blir drektige det første året de har mulighet til å pare seg. Hannens aktivitetsområde overlapper ofte flere hunners aktivitetsområde, så det er trolig at en hann parer seg med flere hunner. Under paringstiden holder gjerne hunnen og hannen sammen i to-tre dager.

Jerven har såkalt forsinket implantasjon. Det betyr at det befruktede egget blir liggende uutviklet i livmoren, og utviklingen starter ikke før opptil seks månender senere. Drektighetstiden fra egget begynner å utvikle seg og fram til fødselen skjer, er bare 30-40 dager. Ungene fødes i perioden 15. februar til 15. mars, og hunnen føder to til tre, men av og til fire unger. Tidspunket for fødselen henger sammen med når forholdene ligger best til rette for tilgang til rein.

Hunnen føder ungene i et hi hun har gravd ut i snøen ved ei steinur eller under en vindfelt gran eller furu. Hiet består av et nettverk av ganger som kan være opptil 60 meter lange. Når ungene blir født, veier de bare 100 gram, er om lag 13 cm lange og kritthvite. Men de skifter snart farge til brunt. De dier moren i omtrent to måneder før de begynner å spise fast føde. Allerede i midten av mai veier de tre kilo og begynner å leke utenfor hiet.

Mot slutten av mai og i begynnelsen av juni forlater moren og ungene hiet og begynner å ferdes rundt i leveområdet til moren. I november veier ungene nesten like mye som en voksen jerv, og de forlater så moren. Den første perioden etter at ungene har forlatt moren er den mest kritiske fasen i løpet av en jervs liv, og mange overlever ikke det første leveåret.

 
	© Wild Wonders of Europe /Widstrand / WWF
© Wild Wonders of Europe /Widstrand / WWF

Habitat og utbredelse

I Norge lever jerven i høyfjellet og i den øverste delen av fjellskogen. I Nord-amerika er den mer som et skogsdyr å regne. Jerv er tynt utbredt over hele den nordlige halvkulen. De landene som har en fast jervebestand, er Norge, Sverige, Finland, Russland, USA og Canada. Bestanden er imidlertid liten. Jerven er en såkalt ansvarsart for Norden fordi en stor del av den europeiske bestanden finnes nettopp her.

Utbredelsen av jerv i Norge er delt i to: En bestand har tilhold i fjellheimen i Sør-Norge, mens en annen bestand holder til i Nord-Norge og er en fellesbestand med Sverige, Finland og Russland. De to bestandene i Norge er nesten helt atskilt.

Jerv
Gulo gulo
verdtåbevare 
	© Jeff Cain
© Jeff Cain

Kjennetegn

Jerven er det største dyret i mårfamilien. Den kan bli inntil en meter lang fra snute til halerot og veier 8-20 kilo. Hannene blir tyngst.

Jerven er tettbygd og kan minne litt om en bjørn. Den har et lite hode, små øyne, små ører og brede poter som bærer godt på snøen. Fargen på pelsen er mørk brun, nesten svart, men en lysere stripe på sidene. Noen dyr har lysere brillelignende markeringer i pannen.

Jerven avsetter tre og tre spor i snøen som ligger skrått på linje. Dette fordi den oftest galopperer og setter den ene bakfoten i sporet til en av framføttene. Jerven kan også bykse, og da avsettes sporene parvis.

 
	© Jamen Percy
© Jamen Percy

Kosthold

Hovedføden for jerven er reinsdyr, og jerven var opprinnelig utbredt i alle områder hvor  det fantes rein. I tillegg til rein spiser jerven også smågnagere, rev, hare, hønsefugl og sau. Jerven har god nytte av smågnagere som føde, og den får fram flest unger i gode smågnagerår.

Selv om hovedføden er rein, er ikke jerven noen dyktig jeger. Med sin gode luktesans er den i stand til å spore opp åtsler og slakteavfall, også når dette ligger under snø eller stein. Med sine kraftige kjever og tenner er jerven i stand til å knuse store bein og spise frosset kjøtt.

Dersom jerven jakter selv, angriper den ved å prøve å komme seg opp på ryggen til byttet og så bite seg fast. Under jakt har jerven en fordel ved at den er sålegjenger. De store fotsålene bærer dyret oppå løs snø, og under bestemte snøforhold gir dette den et fortrinn sammenlignet med klovdyr som da tråkker gjennom snølaget.

 
	© Fotograf: Bjørn Tore Bjørsvik
Bildet er tatt under kontrollerte forhold.
© Fotograf: Bjørn Tore Bjørsvik

Trusler

Jerven er vanskelig å jakte på. For å kunne oppfylle det politisk fastsatte målet om antall ynglinger per år, blir hiuttak brukt aktivt av myndighetene. Ved hiuttak graver man seg inn til hiet og avliver enten både moren og ungene, eller bare ungene.

I 2015-sesongen ble 102 jerv drept; 50 i lisensjakten og 52 gjennom miljømyndighetenes ekstraordinære tiltak. De ekstraordinære tiltakene inkluderer 27 jervevalper drept i hiuttak, sammen med 8 jervetisper. I tillegg ble 17 jerv skutt, mange av dem fra helikopter. Les mer om hiuttak og jervejakten i 2015 her.

I 2016 ble sju hi gravd ut av myndighetene, og 13 jervevalper drept i hiuttak, sammen med fem jervetisper. I tillegg ble ytterligere 19 jerv skutt av myndighetene som «ekstraordinære tiltak». I siste lisensjaktperiode, 10. september-15. februar, ble 56 jerv skutt.

WWF mener dette er en fullstendig uforsvarlig forvaltning av et dyr som er sterkt truet, særlig med unødvendig brutale metoder som hiuttak. Vi mener det bør være plass til enda flere jerver, slik at bestanden er sunn og levedyktig.
Gulo gulo
jerv
verdtåbevare 
	© Erik Mandre
© Erik Mandre
WWF jobber for at det skal være en plass til rovdyr, så vel som mennesker og beitedyr i naturen. Som rovdyrfadder gir du rovdyrene en stemme, og du bidrar til arbeidet for å bevare dem i norsk natur.
Støtt arbeidet for våre norske rovdyr – bli rovdyrfadder!