Villaks
Den atlantiske villaksen
Laks har i årtusener fascinert menneske med sitt dobbeltliv i både elv og sjø, og med sin fantastiske evne til å forsere fosser og ville stryk. Selv i dag vet ikke vitenskapen hvordan laksen er i stand til å finne tilbake til elven den er født og oppvokst i.
Tilbakegangen i laksebestander i Norge og resten av Nord-Atlanteren er svært alarmerende. Verdens bestander av vill atlantisk laks er redusert med mer enn 82 % de siste 30 årene. Villaksen er utryddet i 11 land, og det er i dag kun Norge, Island, Irland og Skottland som regnes for å ha levedyktige bestander av atlantisk laks.
Norge, som er verdens største enkeltforvalter av Atlantisk laks, har allerede utryddet laksen i 60 vassdrag, og er i ferd med å utrydde den i ytterligere 200. Om lag 45 norske laksebestander er utryddet, og en tredjedel av de 401 gjenværende bestandene er truet eller sårbare. Det totale antallet laksevassdrag, iberegnet de hvor bestandene er tapt, ligger på rundt 450.
I norske vassdrag gyter nær halvparten av den atlantiske villaksen som er igjen i verden, og har gjennom lang tid blitt truet gjennom reguleringer og oppdemninger.
Genetisk innblanding av oppdrettsfisk i de ville bestandene er den negative faktoren man frykter mest når det gjelder rømt laks fra oppdrettsanlegg. I tillegg er spredning av parasitter og sykdommer en stor trussel mot de ville bestandene. Kystsonen utsettes også for et sterkt press fra ulike aktører, og det er et stadig økende antall konflikter knyttet til eksisterende og planlagte oppdrettslokaliteter. Det er utdelt flere hundre konsesjoner for oppdrett av marine arter og også konsesjoner for havbeite.
Les mer om tilstanden for norske laksebestander
Norge, som er verdens største enkeltforvalter av Atlantisk laks, har allerede utryddet laksen i 60 vassdrag, og er i ferd med å utrydde den i ytterligere 200. Om lag 45 norske laksebestander er utryddet, og en tredjedel av de 401 gjenværende bestandene er truet eller sårbare. Det totale antallet laksevassdrag, iberegnet de hvor bestandene er tapt, ligger på rundt 450.
I norske vassdrag gyter nær halvparten av den atlantiske villaksen som er igjen i verden, og har gjennom lang tid blitt truet gjennom reguleringer og oppdemninger.
Genetisk innblanding av oppdrettsfisk i de ville bestandene er den negative faktoren man frykter mest når det gjelder rømt laks fra oppdrettsanlegg. I tillegg er spredning av parasitter og sykdommer en stor trussel mot de ville bestandene. Kystsonen utsettes også for et sterkt press fra ulike aktører, og det er et stadig økende antall konflikter knyttet til eksisterende og planlagte oppdrettslokaliteter. Det er utdelt flere hundre konsesjoner for oppdrett av marine arter og også konsesjoner for havbeite.
Les mer om tilstanden for norske laksebestander
laks
Fra elva - ut i havet - og hjemover igjen
Laksen er en såkalt anadrom fiskeart, hvilket betyr at den gyter i ferskvann, men tilbringer lange perioder av livet sitt i havet.
Gytingen skjer om høsten, og eggene er nedgravd i elvegrusen frem til de klekkes i april – mai, året etter. Etter 2 til 5 år gjennomgår den unge laksen en modningsprosess som gjør den i stand til å overleve I saltvann. Dette kalles smoltifisering, og den saltvannsklare fisken kalles smolt. Smolt fra norske elver forlater fjordene og følger kyststrømmene ut i Norskehavet og Barentshavet. Merkeforsøk indikerer at laksen vandrer over store områder, og at laks fra flere land samles i Norskehavet. Etter at laksen har oppholdt seg i havet i en til tre sesonger begynner kjønnsmodningen, og vandringen tilbake til fødeelva starter tidlig på våren. Tidspunktet for når laksen går opp i elva avhenger ofte av vannføringen. Hvordan laksen finner tilbake er fortsatt en av vitenskapens store mysterier, men teoriene foreslår en kombinasjon av lukt og magnetfelt som hjelper laksen til å finne riktig elv. Fordi laksen finner tilbake til sin egen elv, har det utviklet seg forskjellige stammer av villaks, hvor hver er tilpasset livet i sin elv
Laksefiske i Norge
Laksefisket har gjennomgått store endringer. Opprinnelig var laksen en del av naturalhusholdet og ble fanget i vassdragene og i nærliggende fjord- og kystområder. Midt på 1800-tallet utviklet sportsfisket i elvene seg og ga betydelige leieinntekter og arbeidsplasser, samtidig som næringsfisket flyttet ut i fjordene. Kilenota ble den viktigste fangstredskapen frem til 1960-årene. Da kom havgående fartøyer, nye typer garn og ny kunnskap om laksens oppvekstområder. Laksefisket i sjøen økte og også antall sportsfiskere i elvene.
Fra slutten av 1970-tallet har bestandene gått katastrofalt tilbake, og en rekke begrensninger i fisket er innført; Fra 1978 ble alt annet fiske enn stangfiske med få unntak forbudt i elvene og drivgarnsfisket opphørte i 1989. I dag er kilenotfiske lovlig i noen utvalgte elver og fjorder, ellers er stangfiske eneste lovlige fiskemåte.
Fra slutten av 1970-tallet har bestandene gått katastrofalt tilbake, og en rekke begrensninger i fisket er innført; Fra 1978 ble alt annet fiske enn stangfiske med få unntak forbudt i elvene og drivgarnsfisket opphørte i 1989. I dag er kilenotfiske lovlig i noen utvalgte elver og fjorder, ellers er stangfiske eneste lovlige fiskemåte.
Tilbakegangen i laksebestandene
Tilbakegangen i laksebestander i Norge og resten av Nord Atlanteren er svært alarmerende. Bestanden av Atlantisk villaks er redusert med 82% de siste 30 årene. Laksen er totalt utryddet i seks land og står i fare for å forsvinne i ytterligere elleve. Norge, som er verdens største enkeltforvalter av Atlantisk laks, har allerede utryddet laksen i 60 vassdrag, og er i ferd med å utrydde den i ytterligere 200.
De norske laksevassdragene er utsatt for mange negative menneskeskapte påvirkningsfaktorer. I dag er parasitten Gyrodactylus salaris den viktigste årsaken til fiskedød. I tillegg er vassdragsforsuringer, fiskesykdommer og fysiske inngrep i vassdragene en trussel mot villaksen. En annen trussel er rømt oppdrettslaks som gyter sammen med villaksen, og også lakselusa dreper store mengder utvandrende smolt hvert år. Dette er særlig et problem i områder med mye lakseoppdrett.
De norske laksevassdragene er utsatt for mange negative menneskeskapte påvirkningsfaktorer. I dag er parasitten Gyrodactylus salaris den viktigste årsaken til fiskedød. I tillegg er vassdragsforsuringer, fiskesykdommer og fysiske inngrep i vassdragene en trussel mot villaksen. En annen trussel er rømt oppdrettslaks som gyter sammen med villaksen, og også lakselusa dreper store mengder utvandrende smolt hvert år. Dette er særlig et problem i områder med mye lakseoppdrett.
Kontaktpersoner:
-
Rasmus Hansson
Secretary General
WWF Norway,
Oslo+47 90686313