Villrein

Populærnavn:	Villrein/rein/reinsdyr/caribou (Amerika)
Vitenskapelig navn:	Rangifer tarandus
Habitat:	På snaufjellet og i bjørkebeltet, og noen steder i furuskog.
Utbredelse:	Nordlige Nord-Amerika, på Grønland og fra Nord-Europa til det østlige Asia.
Status:	Norsk rødliste: Bør overvåkes IUCNs rødliste: LR/cd (Lower Risk, Conservation Dependent)
Bestands- størrelse:

Reinsdyret er et hjortedyr, men i motsetning til de andre hjortedyrene, har begge kjønn gevir hos reinen. Reinen er 1,2-2,2 meter lang og kan veie mellom 120 og 300 kilo. Reinen har tykk pels som beskytter mot kulda. Pelsen varierer i farge. Mens den amerikanske reinen normalt har en brunlig pels med mørkere bein, er den eurasiske reinen mer gråaktig. Svalbardreien er mindre enn fastlandsreinen. Reinen er godt tilpasset et liv i kulde. Den tette, tykke pelsen isolerer effektivt mot vind og kaldt vann, og det store geviret og klovene brukes til å grave i snøen etter mat med.

Mens bukkene mister sitt gevir i løpet av vinteren eller våren, beholder simlene sitt gevir til kalven fødes i mai. Dette er en tilpasning for å sikre hunnene bedre konkurranseevne når de konkurrerer om sparsomme matressurser på våren. De drektige hunnene trenger da mest næring.

Vi finner reinen i det nordlige Nord-Amerika, på Grønland og fra Nord-Europa til det østlige Asia. I Norge lever reinen på snaufjellet og i bjørkebeltet, og noen steder i furuskog.

Det er vanlig å skille mellom ulike underarter av reinen i Skandinavia: 

• Fjellrein (Rangifer tarandus tarandus)
• Skogsrein (Rangifer tarandus fennicus)
• Svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus)

Fjellreinen er den opprinnelige villreinen. Opp gjennom tidene har en rekke arktiske samfunn vært avhengige av reinsdyrenes kjøtt, skinn og melk. Det finnes omtrent to millioner halvnomadiske reinsdyr i det arktiske området. De domestiserte reinene kalles tamrein. Den tamreinene vi har i dag, er stort sett en blandingstype av opprinnelig vill fjellrein og svensk eller finsk skogsrein. De fleste villreinflokker i Norge er i noen grad en blanding av villrein og tamrein av ulik herkomst. Den mest opprinnelige ville fjellreinen i Fennoskandia i dag finner vi i Snøhetta, Rondane og Knutshø på Dovrefjell. I Sør-Norge finnes ellers villrein fra Ryfylke til Gauldalen og på begge sider av Langfjella. Svalbardreinen lever i det arktiske miljøet på Svalbard.

I Sverige finnes bare tamrein. I Finland finnes vill skogsrein. Tamrein er satt ut på Sør-Georgia og på Island.

Om vinteren utgjør lav fra bakken eller trær mellom 40 og 80 prosent av føden. Resten er tørt gras og buskvekster. Om sommeren spiser reinen urter, gras, dvergbusker og noe lav. Om vinteren kan det være vankelig å få tak i maten, da det meste av laven er dekket med et tykt snølag. Reinen har imidlertid spesielle tilpasninger som gjøre at den klarer å få tak i denne maten. Klovene er gode å grave med, og den bruker også geviret til hjelp.

Reinen er et dagaktivt dyr som lever i store flokker. De vandrer mye og langt. De gjør årstidsvandringer mellom sommer- og vinterbeiteområder. Dette gjør det mulig å finne den beste maten til enhver tid. I høyfjellet i Sør-Norge er sommerbeitene best der det snør mest om vinteren. Men om vinteren er de beste beitene (lavforekomster) i de områdene der det er mindre snømengder og mindre nedising. Dette har villreinen innrettet seg etter, og dette er bakgrunn for vandringene. Dessverre er det i dag en rekke hindringer for at villreinen kan gjennomføre slike vandringer. Menneskelige inngrep i fjellet (som for eksempel veier og kraftledninger) virker som barrierer for villreinen, og gjør at de blir isolert i mindre områder.

Fjellreinen er i aller høyeste grad et sosialt dyr. Den lever sammen med artsfrender hele livet. Det er en stor fordel for fjellreinen å leve i store flokker fordi de holder seg i åpne områder. Å være i en stor flokk gjør reinen dermed mindre utsatt for å bli tatt av rovdyr. Ved å være i en flokk kan fjellreinen også dra nytte av kunnskaper i flokken om mattilgang og landskapet. Skogsreinen holder sammen i mindre flokker, mens Svalbardreinen lever et nokså enslig liv. Den har ikke samme behov for å være en del av en flokk, da den ikke er utsatt for å bli tatt av store rovdyr.

Reinen er i stor grad tilpasset røffe livsbetingelsene i snørike nordområder. Da den store landisen over Norge trakk seg tilbake for 10-15 000 år siden, var reinen det første landdyret som fulgte etter isen. Reinen dannet dermed grunnlaget for den første bosetning i landet vårt. Denne bosetningen var opprinnelsen til den nordiske jegerkulturen som har holdt seg til våre dager.

Villreinen kommuniserer ved hjelp av lyd, lukt og signaler. Den viktigste trusselatferden er knyttet til gevir og kroppsstørrelse. Dette er viktig ved konkurranse om mat, liggeplasser og maker, samt ved gjeting av simler i brunsten.

Voksne simler blir vanligvis drektige hver høst fra de er halvannet år til de er 12-14 år gamle. Bukkene blir også kjønnsmodne når de er halvannet år, men de må gjerne vente i mange år før de får pare seg. En bukk kan regne med å få delta i paringen bare fra ett til fire år i løpet av livet. Dette er gjerne når de er 4-9 år gamle. Da samler de flere simler i et harem og prøver å gjete dem for å få paret seg med flest mulig. En fullvoksen bukk har et stort gevir og langt hvitt skjegg. Dette utstyret gjør inntrykk på hunnene og skal skremme bort andre rivaliserende hanner. Det kan gå hardt for seg i brunstkamper mellom bukkene. Kamper mellom bukker varer helt til den ene snur bakparten til og viser at den trekker seg. Paringstiden er slitsomme tider for bukkene. De slutter ofte helt å spise og lever kun på fettreserver.

Hunnene føder en kalv i mai etter at hun har gått drektig i 210-240 dager (ca. 8,5 måneder). Før simlene kalver, finner de fram til velegnede kalvingsområder. De kan for eksempel svømme ut til øyer (ved kysten) eller vandre langt av gårde til mindre rovdyrutsatte områder (høyfjell), gjerne i kupert og vanskelig tilgjengelig terreng. Simlene ankommer kalvingsområdene tidlig i mai, og kalvinger er som regel rundt 12. mai. Reinen kan bli 18 år gammel. Bukkene blir ikke så gamle som simlene.

Alle villreinstammer på fastlandet i Norge er påvirket av menneskelig påvirkning og naturinngrep. Dette omfatter veiutbygginger, vassdragsutbygginger, hyttebygging, turisme, skytefelt, høyspentledninger osv. Alle slike inngrep er med på å fragmentere villreinens store leveområder. En vei som krysser fjellet kan være nok til at reinen ikke kommer seg mellom sine naturlige vinter- og sommerbeitingsområder. I løpet av 1900-tallet har villreinene mistet hele 50 prosent av sine vinterbeiteområder i Sør-Norge. Dette kan medføre stor grad av slitasje og overbeite i de områder der de blir isolert, noe som igjen vil medføre dårligere kondisjon hos dyra og mindre overlevelse. Jakt på villrein blir i dag brukt som et aktivt forvaltningsverktøy for å hindre at bestandene blir for store i forhold til beitetilgangen.