Jerv

Jerven er det største mårdyret i vår fauna. Den kan bli inntil en meter lang (snute til halerot) og veier vanligvis 10-12 kilo. Hannene blir tyngst, og kan veie opp mot 30 kilo. Halen er 17-26 centimeter lang. Jerven er tettbygd og bjørnelignende. Den har et lite hode, små øyne, små ører og brede poter som bærer godt på snøen. Fargen på pelsen er mørk brun, nesten svart, men en lysere stripe på sidene. Noen dyr har lysere brillelignende markeringer i pannen.

Jerven avsetter tre og tre spor i snøen som ligger skrått på linje. Dette fordi den oftest galopperer og setter den ene bakfoten i sporet til en av framføttene. Jerven kan også bykse, og da avsettes sporene parvis.

Hos oss lever jerven i høyfjellet og i den øverste delen av fjellskogen. I Amerika er den mer som et skogsdyr å regne. Jerv er tynt utbredt over hele den nordlige halvkulen. De landene som har en fast jervebestand, er Norge, Sverige, Finland, Russland, USA og Canada. Bestanden er imidlerid liten. Jerven er en såkalt ansvarsart for Norden fordi en stor del av bestanden finnes nettopp her.

Utbredelsen av jerv i Norge er delt i to: En bestand har tilhold i fjellheimen i Sør-Norge, mens en annen bestand holder til i Nord-Norge og er en fellesbestand med Sverige, Finland og Russland. De to bestandene i Norge er nesten helt atskilt.

Bestandsstørrelsen for jerv i Norge ble i perioden 1995-1997 beregnet til minimum 220 individer. Tilsvarende tall for perioden 2003 – 2005 var på minimum 330 individer. Bestandssituasjonen var relativt stabil i Nord-Norge i perioden, mens det har vært en klar økning i bestandsstørrelse og -utbredelse i Sør-Norge de senere år.

Hovedføden for jerven er reinsdyr, og jerven var opprinnelig utbredt i alle områder hvor  det fantes rein. I tillegg til rein spiser jerven også smågnagere, rev, hare, hønsefugl og sau. Jerven har god nytte av smågnagere som føde, og den får fram flest unger i gode smågnagerår. Selv om hovedføden er rein, er det sjelden den dreper reinen selv. Som regel spiser den rein som har dødd av andre årsaker. Jerven har god luktesans til å spore åtsler også under dype snølag. Med sine kraftige kjever og tenner er jerven i stand til å knuse store bein og spise frosset kjøtt.

Dersom jerven jakter selv, angriper den ved å prøve å komme seg opp på ryggen til byttet og så bite seg fast. Jerven har en fordel ved at den er sålegjenger under jakta. De store fotsålene bærer lett oppå løs snø under jakta. Dette gjør at den har et fortrinn i forhold til klovdyr som faller gjennom.

Jerven lever nesten hele livet for seg selv. Paringstiden om åren og sommeren er den eneste tiden da hann- og hunnjerv omgås. En kan også se flere dyr sammen om en ser en mor med unger.

Jerven blir kjønnsmoden når den er 15-16 måneder gammel, men bare halvparten av de unge hunnene blir drektige det første året de har mulighet til å pare seg. Hannens aktivitetsområde overlapper ofte flere hunners aktivitetsområde, så det er trolig at en hann parer seg med flere hunner. Under paringstiden holder gjerne hunnen og hannen sammen i to-tre dager. Jerven har såkalt forsinket implantasjon. Det betyr at det befruktede egget blir liggende uutviklet i livmoren, og utviklingen starter ikke før opptil seks månender senere. Drektighetstiden fra egget begynner å utvikle seg og fram til fødselen skjer, er bare 30-40 dager. Ungene fødes i perioden 15. februar til 15. mars, og hunne føder to til tre, men av og til fire unger. Tidspunket for fødselen henger sammen med når forholdene ligger best til rette for tilgang til rein.

Hunnen føder ungene i et hi hun har gravd ut i snøen ved ei steinur eller under en vindfelt gran eller furu. Hiet består av et nettverk av ganger som kan være opptil 60 meter lange. Når ungene blir født, veier de bare 100 gram, er om lag 13 cm lange og kritthvite. Men de skifter snart farge til brunt. De dier moren i omtrent to måneder før de begynner å spise fast føde. Allerede i midten av mai veier de tre kilo og begynner å leke utenfor hiet. Mot slutten av mai og i begynnelsen av juni forlater moren og ungene hiet og begynner å ferdes rundt o leveområdet til moren. I november veier ungene nesten like mye som en voksen jerv, og de forlater så moren. Den første perioden etter at ungene har forlatt moren er den mest kritiske fasen i løpet av en jervs liv. Mange klarer seg ikke alene og dør.