Fjellrev

Populærnavn:	Fjellrev/polarrev/arctic fox
Vitenskapelig navn:	Alopex lagopus
Habitat:	Arktisk tundra, høyfjell og drivis
Utbredelse:	Arktiske strøk i Europa, Asia og Amerika, Grønland, Island, Svalbard og andre arktiske øyer
Status:	Kritisk truet (CR) på norsk rødliste 2006. Bernkonvensjonens liste II
Bestands- størrelse:	Omlag 50 i Norge (unntatt Svalbard), ca. 120 i Skandinavia totalt.

Fjellrevens viktigste utbredelsesområde er de arktiske, trebare tundraområdene i Europa, Asia, Nord-Amerika og arktiske øyer nord for 57. breddegrad. Den er altså utbredd over hele den nordlige halvkule. Derfor heter den da også polarrev (arctic fox på engelsk) i størstedelen av leveområdet. Navnet fjellrev er egentlig bare dekkende for forekomsten i høyfjellsområder over tregrensen, for eksempel i de fennoskandiske fjellstrøk.

Fjellreven var en av de først pattedyrene som vandret inn i Fennoskandia etter istiden, og helt fram til slutten av 1800-tallet var det en betydelig bestand av fjellrev i Norge og Fennoskandia. Rundt 1900 falt bestanden dramatisk over hele Fennoskandia, og den ble fredet i Sverige, Norge og Finland, henholdsvis i 1928, 1930 og 1940. Det er bred enighet om at jakt og fangst var årsaken til den opprinnelige nedgangen i fjellrevbestanden. Til tross for fredning har likevel ikke fjellrevbestanden tatt seg opp igjen. Fjellreven i Norge har  tradisjonelt hatt tilhold fra Finnmarks kyststrøk i nord til Hardangervidda i sør, men situasjonen for fjellreven i Sør-Norge er i dag uviss. Fjellrevens sørlige utbredelse er trolig begrenset av konkurranse med rødreven. Debatten rundt hvordan vi kan ta vare på fjellreven i det norske høyfjellet, er i dag konsentrert om å finne årsakene til at den aldri tok seg opp igjen.

På verdensbasis er over 95% av alle fjellrever hvitrever. Den blå varianten er stort sett å finne på øyer, særlig Grønland og Island, men observasjoner av valpekull i Norge tyder på en blå andel på 25-50%. Fjellreven er godt tilpasset arktisk klima og har dermed små ekstremiteter, det vil blant annet si korte bein og små, avrundete ører. Av størrelse er den noe mindre enn sin slektning rødreven. Den har litt kortere bein og inntrykket av at den er kortbeint forsterkes særlig i vinterpels. Den har også en mer ”lut” holdning enn rødreven ved at den holder hodet noe lavere når den beveger seg. Sommerpelsen virker glattere og tynnere enn hos rødreven, mens vinterpelsen derimot er tettere og mer lubben og får fjellreven til å virke noe større enn i sommerdrakt. En voksen fjellrev veier fra 2,5 til 8 kg. Hannene er gjennomgående noe større enn tispene. Kroppslengden er inntil 65 cm, halen inntil 35 cm. Fjellreven på Svalbard er noe mindre enn den på fastlandet. I vill tilstand er levetiden normalt 3-5 år.

Fjellreven løper oftest i kort galopp, som gir den en svært karakteristisk humpende løpesett. Sporene ligner ellers rødrevens. Skrittlengden i trav er ca 50 cm, mens rødrevens er ca 80 cm.

Fjellreven er opportunist i matveien og spiser så vel åtsler og søppel som smågnagere, hare og fugl. Smågnagere, spesielt lemen, utgjør en stor del av føden for fjellreven på fastlandet, men sammensetningen av føden varierer med hva som er tilgjengelig. Smågnagere utgjør en viktig del av føden året rundt, mens andelen av reinkadavre i føden øker om vinteren. På Svalbard lever fjellreven hovedsakelig av reinkalver, rype, sjøfugl og fugleegg om sommeren, og inngår dermed både i marine og terrestre næringskjeder. Vinterstid er næringstilgangen svært begrenset, og fjellreven er da henvist til døde rein, ryper og mat den har hamstret før vinteren satte inn.

Fjellreven er monogam, og paret kan holde sammen hele livet. I Sør-Norge er hiene i hovedsak gravd ut i løsmasser, mens hiene stort sett legges i fjellsprekker og under steinblokker på Svalbard. Samme hi kan brukes i en årrekke, og fjellrevparet bruker hiet året rundt. Gamle hi har gjerne mange innganger. Sammenlignet med andre hundedyr har fjellreven store kull der gjennomsnittstørrelsen er 6-8 valper, men opptil 23 unger er observert. Både kullstørrelsen og ungenes overlevelse avhenger av tilgangen på føde, og smågnagerbestanden har trolig stor betydning for fjellrevens reproduksjon.

En fjellrevbestand består av dels stedfaste dyr og dels «flytere» uten noe fast tilholdssted. På fastlandet varierer bestanden kraftig i takt med svingningene i smågnagerbestanden. Antallet stedfaste dyr er imidlertid mer konstant fordi stedfaste dyr som dør ofte erstattes av flytere i bestanden. Dødeligheten hos fjellrev er høy både hos unger og voksne dyr, og fjellrevens generasjonstid er tilnærmet lik perioden mellom toppene i smågnagersyklusene, som inntreffer ca hvert 4. år. Normalt får fjellreven i Fennoskandia valper bare i år med god næringstilgang, hvilket vil si at fjellreven, med en forventet levetid fra 3 til 5 år, normalt opplever bare ett år med reproduksjon. På Svalbard derimot, der fjellreven ikke er avhengig av smågnagere som føde, er det liten variasjon i ungeproduksjon mellom år. Størstedelen av bestanden består dessuten av ikke-territorielle dyr som vandrer over store områder. Fjellrev blir observert på isen flere hundre kilometer fra land, og det er mulig at det foregår utveksling av individer mellom Svalbard, Grønland og russiske områder.

Fjellreven er ingen truet art internasjonalt, men i Norge er fjellreven ett av våre to kritisk truede pattedyr ved siden av ulv. Selv om fjellreven har vært totalfredet siden 1928 i Sverige og 1930 i Norge, har ikke bestanden økt siden fredningstidspunktet. Årsakene til dette synes komplekse og kompliserte, men noen faktorer er det likevel bred enighet om. Diskusjonen går i hovedsak på i hvilken grad man skal vektlegge de ulike faktorene.

1. Fjellrevbestanden var nede på et veldig lavt nivå før fredningen trådte i kraft og de få dyrene som var igjen var spredt over store områder. På generelt grunnlag vet man, med erfaring fra andre arter, at populasjoner har en grense for hvor små de kan bli. Overskrides denne fungerer ikke forventede populasjonsdynamiske mekanismer og videre nedgang i bestanden kan bli svært vanskelig å forhindre. Her er det fra forskningens side mye ugjort og prosessene forståes ikke fullt ut.
2. Klimaendringer har blant annet ført til at tregrensen har krøpet oppover og innsnevret arealet fjellreven foretrekker, samtidig som rødreven har fått utvidet sitt. Rødreven er en direkte konkurrent til fjellreven og med sin større og tyngre kropp fordriver den lett sin mindre slektning fra gode områder. Dette gjelder områder med god mattilgang og kanskje viktigst; egnede hiplasser. Rødreven tar også livet av fjellrev dersom sjansen byr seg, særlig valpene er utsatt.
3. Fjellreven er hos oss helt avhengig av gode smågnagerår for å reprodusere og disse har i stor grad uteblitt de seneste 20 årene. Den generelle tilgangen på smågnagere har derfor blitt mindre, og dette har hatt en negativ effekt på fjellrevens livsgrunnlag. Andre smågnagerspesialister i fjellet, som for eksempel snøugle, har også vist markant nedgang.
4. Store rovdyr som ulv og jerv hadde tidligere tilhold i fjellrevens habitat. Disse la igjen byttedyrrester som fjellreven kunne utnytte, særlig på vinteren da mattilgangen ellers er liten. Ulven har ikke vært tilstede i fjellrevens rike på over hundre år og jerven har hatt markant tilbakegang siden fjellreven ble fredet i 1930. Ulven tok dessuten oftere rødrev enn fjellrev, og med ulvens bortgang har rødreven fått bedre ekspansjonsmuligheter i fjellet.