Brunbjørn

På fastlandet er brunbjørn det største rovdyret vi har. Den er sterkt truet av utryddelse i Norge.

Pelsen kan variere fra lysebrun til svart, men er vanligvis mørkebrun. Bjørnen har lange dekkhår med hvite spisser. Hunner og hanner er omtrent like lange, men hannene kan veie dobbelt så mye som hunnene.

Brunbjørn er den nest vanligste bjørnearten i verden og har det største utbredelsesområdet. Totalbestanden av svartbjørn er større. Arten kan deles inn i en rekke underarter, deriblant grizzlybjørn.

Brunbjørn er nært beslektet med isbjørn, og DNA-analyser har vist at disse artene ble separert så nylig som mellom 300.000 og 500.000 år siden.

De ulike underartene av brunbjørn kan variere i størrelse, der de største individene fra nordvestre Nord-Amerika kan veie opp mot 750 kilo. I den skandinaviske bestanden veier hunnene vanligvis 60-200 kilo og hannene 100-300 kilo.

Brunbjørnen finnes i Nord-Amerika, Nord-Europa og i Asia. Den lever i steppelandskap, i ørken, i skog og i fjell. Brunbjørnen trenger store naturområder med lite menneskelig aktivitet.

I Norge levde det tidligere brunbjørn så og si over hele landet. De største bestandene fantes på Nordvestlandet, i Telemark og Agder. På midten av 1800-tallet fantes det omlag 3.000 bjørner i Norge.

Innføring av skuddpremier fra og med 1845 førte til at det ble jaktet hardt på bjørn, og i 1850-60 ble det skutt 200 - 300 bjørn per år. Skuddpremieordningen varte fram til 1932. Da ble det ulovlig å jakte på bjørnen mens den ligger i hi.

Før andre verdenskrig var brunbjørnen så godt som utryddet her til lands.

I 1973 ble bjørnen totalfredet i Norge. Brunbjørnene i Norge lever i grensetraktene mot Sverige, Finland og Russland, og utgjør slik ytterkanten av en fennoskandisk bestand.

Bestanden i Norge er fortsatt for lav til å være livskraftig på sikt.

En bjørn kan bli opptil 30 år gammel. De lever det meste av livet alene, bortsett fra i parringstiden og når binna har unger.

Bjørnene vandrer mye og langt. En voksen hann kan gå 25 kilometer på ett døgn. Eldre hanner driver på denne måten "oppsyn" med reviret sitt.

Unge hanner kan vandre langt for å finne eget revir; en hannbjørn som ble påvist i Selbu i Sør-Trøndelag sommeren 2009, ble høsten etter registrert i Tokke i Telemark.

En binne går drektig i 9 uker, og får vanligvis 2-3 unger. En hannbjørn som møter en hunnbjørn med unger, kan drepe ungene for å få hunnen i brunst igjen og pare seg med henne.

Bjørneungene kan gå sammen med binna 1-2 år, og binna kan derfor ikke føde nye unger oftere enn hvert andre eller tredje år.

Når bjørneungene er store nok til å klare seg selv vil de unge binnene ofte etablere seg i nærheten av moren, mens de hannbjørnene finner egne territorier.

Brunbjørnen er en alteter, men lever hovedsaklig av plantebasert kost. Hele 95 prosent av kostholdet består av røtter, gress, løk, rotknoller, bær og nøtter. Brunbjørnen spiser også hjortedyr, sau, tamrein, fisk, insekter og åtsler.

Bjørnens kost varierer gjennom året. Om våren når bjørnen kommer ut av hiet, er maur en viktig del av dietten, i tillegg til fjorårsbær og åtsel. Hvis muligheten byr seg vil den også jakte elg, men den er da avhengig av skaresnø.

I mai-juni er elgkalver er særlig utsatt - bjørnen bruker sin gode luktesans til å spore opp kalver som ligger i lyng og gress. Om sommeren er i tillegg urter og maur en dominerende del av føden.

Når høsten kommer, lever bjørnen hovedsaklig av larver av veps og humler i tillegg til bær. Dette er næringsrik mat, som kommer godt med når fettreservene skal bygges opp foran den lange vintersøvnen.

Hver høst graver bjørnen seg et hi. Den tilbringer hele vinteren i vintersøvn.

Hiet er som regel i en utgravd maurtue, under en trerot eller i en jordbakke. Det å ligge i hi er en strategi bjørnen har for å overleve vinteren, da det er lite mat og tøffe forhold ute i naturen.

Under vintersøvnen senkes hjertefrekvensen og kroppstemperaturen reduseres til ca. 33 grader. Den verken tisser eller bæsjer gjennom hele vinteren!

I snitt mister bjørnene mellom 22 og 40 prosent av kroppsvekten sin mens de ligger i hi. Bjørnen må spare på energien siden den verken spiser eller drikker mens den sover. Den lever kun på fettreservenene som den opparbeidet seg om høsten.

Når den våkner om våren, er bjørnen tynn og omtåket. Da begynner den raskt å lete etter mat, og etter noen dager er den som regel tilbake i form.

Det største hinderet mot at bestanden i Norge skal vokse, er for stor jakt på svensk side av grensen.

Skal den norske bjørnebestanden øke, er vi helt avhengige av at flere binner (hunnbjørner) finner veien fra Sverige og over til Norge.