WWFs forventninger til 2011

Selv med moderate fremskrivinger av befolkningsvekst, forbruk og klimaendringer vil vi innen 2030 trenge to planeters produktive kapasitet for å dekke våre behov. Norge er blant de 20 verste landene, med et økologisk fotavtrykk som langt overgår jordens tåleevne.

Regjeringen må sørge for at det koster å ødelegge natur og lønner seg å ta vare på den, og satse på tiltak som har positiv effekt både på klima, biologisk mangfold og nye, meningsfylte arbeidsplasser.

Regjeringens hovedprioriteringer for 2011 bør være investeringer i å ta vare på naturmangfoldet i Norge og i utviklingsland, oppfylle klimaforliket og legge om norsk næringspolitikk og utviklingspolitikk til å drive fram fornybar energi og bærekraftig teknologi.

Klimainnsats på nivå med klimautfordringene
WWF stiller store spørsmålstegn ved den vedvarende oljetørsten i norsk politikk. Utvinning av tjæresand i Canada, nye letetillatelser i sårbare områder i Norskehavet og desperat oljetørst i Lofoten, Vesterålen og Arktis er ikke forenlig med den klimapolitikken vi trenger.

Klimautslippene fra oljesektoren skal i følge statsbudsjettet øke med tre millioner tonn fram mot 2020. Samme år har Stortinget vedtatt at utslippene skulle vært redusert med 15-17 millioner tonn. Investeringene i oljesektoren anslås til 133 milliarder kroner i 2010 og tallet skal ifølge Regjeringen øke de neste to årene. Til sammenligning skryter regjeringen av kun 40 millioner kroner til havvind og 50 ekstra millioner kroner til Energifondet. Økningen av klimautslipp fra oljesektoren gjør det tilnærmet umulig å nå de målene et bredt flertall på Stortinget har vedtatt. Kvotekjøp og gode tiltak over bistandsbudsjettet kan ikke gjøre opp for økende utslipp her hjemme.  Nå må norsk klimapolitikk aktiviseres med store nasjonale utslippskutt, utfasing av oljealderen og en omlegging til satsning på grønn, fornybar energi. Vi trenger en klimalov som kan sørge for at klimaløftene blir holdt.

Time-out for oljebransjen
For å nå klimamålene må vi la store deler av mulige olje- og gassforekomster ligge urørt. Norge har et klimaansvar og en klimamålsetting som vanskelig kan kombineres med en massiv utbygging av petroleumsvirksomhet i Barentshavet. De mest sårbare og verdifulle områdene må skjermes mot oljeboring. Barentshavet - Lofoten er et av verdens mest verdifulle og unike havområder, med store fiskebestander, sjøfuglkolonier, sjeldne hvalarter og verdens største kaldtvannskorallrev. Det er også et av verdens mest produktive havområder, som i årtusener har gitt grunnlag for bosetting og næringsutvikling langs kysten. 2011 må bli året der regjeringen sikrer disse havområdene for fremtiden, og stanser petroleumsvirksomhet i de sårbare og verdifulle områdene. Vi må ta en tenkepause i oljeletingen i Arktis til å få nok biologiske kunnskaper om området, til å få sammenheng mellom petroleumsvirksomhet og klimapolitikk og til å utvikle gode nok miljømessige sikringstiltak.

Økt satsing på ren energi
Bruken av ren energi globalt må øke drastisk om vi skal unngå dramatiske klimaendringer. Norsk næringsliv kan spille en viktig global rolle gjennom å tilføre ledende kompetanse og løsninger til utvikling av blant annet havvind i utviklingsland som Kina, og samtidig sikre en blomstrende og konkurransedyktig norsk offshore næringsklynge i en tid hvor utbyggingsaktiviteten på norsk sokkel er nedadgående. Kina ligger an til å bli det neste store markedet for havvind med muligheter i milliardklassen for norske selskaper. Norske selskaper har gode muligheter til å sikre seg ordrer for over 7 milliarder kroner i det kinesiske havvindmarkedet de neste ti år, som frem mot 2020 gir en verdi på rundt 600 milliarder kroner. SINTEF (2009) anslår at ca. 100 000 av dagens arbeidsplasser i den norske offshoreklyngen vil være aktuelle for en fremtidig havvindnæring.

Statseide selskaper og pensjonsfondet som flaggskip i klimakampen
Staten er Norges største selskapseier. Gjennom staten eier hver nordmann aksjer for rundt 125 000 kroner i norske selskaper. Det er imidlertid stort sprik mellom de målsettingene politikerne vedtar for samfunnsutviklingen, og den strategien de store statskontrollerte selskapene følger. WWF mener at alle må bidra i klimakampen, og de mektigste må gjøre mest.

Norge, og verden, trenger et næringsliv som våger å gå foran. Å dra verden i retning mot et lavutslippsamfunn krever langsiktighet, økonomisk ryggrad og kanskje en viss risiko. Det er vanskelig å se hvorfor ikke selskaper som Statkraft og Statoil, med stabile langsiktige inntektsstrømmer, volum og kloke hoder burde være spesielt egnet. Statkraft har store planer om å investere i fornybar energi, men da må de få beholde mer av overskuddet sitt til å investere seriøst i fornybar energi hjemme og ute. 

Oljefondet (SPU) mer enn doblet sine ”skitne” investeringer i henholdsvis kull og petroleum i Kina fra 2008 til 2009. Norges rolle må nå snus til å støtte kinesiske myndigheters ambisjoner i fornybarsektoren og i arbeidet med omlegging til et lavutslippsamfunn. 

Miljøregler kreves når Arktis åpnes
Allerede neste generasjon kan oppleve et isfritt Arktis i sommermånedene. Det som skjer i Arktis påvirker miljø og økonomi globalt. Mer shipping og leting etter olje og gass, gir større risiko for oljeutslipp i et område som allerede er sårbart som følge av klimaendringer, miljøgifter og spredning av introduserte arter. Skadevirkninger av uforsvarlig aktivitet kan bli mye større enn vi er vant til og komme på nye steder og måter. Store deler av arktiske havområder er i dag helt uten internasjonalt regelverk og der regler finnes er de svake og ufullstendige. De dramatiske endringene i Arktis krever et nytt og forbedret forvaltningsregime. Regjeringen har slitt med å fylle sine store nordområdeløfter med annet enn oljedrømmer. Ved å ta initiativet i utviklingen av et ansvarlig regelverk for Arktis vil Norge også få en sårt tiltrengt vitalisering av sin egen nordområdepolitikk.

Miljøbistand som klima-, naturvern og utviklingsvirkemiddel
I en tid preget av store globale endringer, en voksende befolkning og større forskjeller mellom fattig og rik, blir det stadig viktigere å trappe opp miljøsatsing i bistanden. Soria Moria-erklæringen stadfester at Norge skal bli verdensledende innen miljørettet bistand. Dette er en god og ambisiøs målsetning, men krever at miljøbistanden økes med en satsing på naturmangfold, og med tilsvarende økte midler til teknologioverføring, lavkarboninvestering og klimatilpasning.

Vern av skog og havområder er nøkkelen til bevaring av naturmangfold
De tropiske skogene er et gedigent karbonlager. Ødeleggelsen av skog bidrar til mellom 12 og 20 prosent av de totale drivhusgassutslippene hvert år. Ifølge Verdensbanken er over en milliard mennesker i den fattige delen av verden er direkte avhengig av skog for sitt livsopphold. Hvert eneste år forsvinner 13 millioner hektar skog verden over. Å la være å hugge trær kan bli en nøkkel til lokal verdiskapning. Norge har tatt en lederrolle i det internasjonale arbeidet for å kutte klimautslipp gjennom beskyttelse av tropiske skoger.  Dersom regnskogsinitiativene gjøres riktig kan det bidra til å bygge bro mellom de to store, tunge FN-konvensjonene om henholdsvis klima og biologisk mangfold.

Naturindeksen for Norge viser at det står dårligst til i skogen og kulturlandskapet. I tillegg viser Norsk Rødliste over truede arter at halvparten av de truede artene lever i skog. Norge bruker milliarder på å bevare tropiske regnskoger, men har ikke en plan for hvordan vi skal sikre de siste restene av verdifulle skoger her hjemme. Vi er milevis unna de faglige anbefalingene og de internasjonale forpliktelsene. Norge har bare vernet 1,8 % av den produktive skogen, mens forskerne anbefaler 5 % vern på kort sikt og 10 % på lang sikt for å sikre naturmangfoldet. Det trengs større bevilgninger til vern av skog i årene som kommer.

Havressursloven og Naturmangfoldloven må gjøres til sektorovergripende og effektive virkemiddel for å stoppe tapet av naturmangfold i Norge. Miljøkompetansen i kommunene må styrkes, kunnskapsgrunnlaget for naturvern må styrkes gjennom kartlegging, overvåking og forskning, og innsatsen må økes for å bekjempe ulovlig jakt og fiske. Miljøfiendtlige subsidier, som subsidier til veibygging og hogst i ulendt terreng, må avvikles. Den nye norske rødlista må følges opp, gjennom å stanse fisket på truede og sårbare arter. Dessuten må det etableres handlingsplaner for truede arter, som sjøfugl.

Styrke kampen mot introduserte arter
På norsk svarteliste fra 2007 over fremmede arter i Norge er hele 93 vurdert som høyrisikoarter. Ullhåndskrabbe, lobemaneter, kongekrabbe og stillehavsøsters er alle eksempler på arter som forstyrrer det naturlige mangfoldet, fører til omfattende skader på norsk natur og krever en betydelig innsats. Norge har internasjonale forpliktelser om forvaltning av introduserte arter og må jobbe systematisk for å kontrollere og om mulig utrydde disse artene.