Mars: Senvinterens utfordringer: Den enes død den andres brød
Snøen dekker maten til mange dyr på seinvinteren.
Snøen ligger tung og dyp. Senvinterens store snømengder sprer glede blant påsketurister og ivrige skiløpere. Men naturens store planteetere går nå en kritisk periode i møte før vekstsesongen starter for fullt. Under den dype snøen, ofte dekket av et hardt skarelag, skal de finne de siste rester av mat som skal sikre innspurten mot en ny vår. Men mange bukker under på oppløpsiden.
Når våren kommer finner man vitnesbyrd om en tøff vinter som endelig er over.
Mye snø og store temperatursvingninger
I løpet av mars og deler av april kommer det ofte store mengder snø. Kombinert med kalde og varme perioder utgjør dette en stor utfordring for store planteetere som reinsdyr og moskus. De har gjennom mange måneder levd på skrinn kost og tæret på reservene. Nå får de en ny, stor utfordring.
For reinen, som er det eneste hjortedyret der hele svangerskapet foregår i vinterhalvåret, blir utfordringen spesielt stor. Simla (hunnreinen) skal også sikre næring til det sårbare fosteret. Snøens tetthet (vanninnhold) og hardhet bestemmes av perioder med tining og frysing og om nedbøren kommer som snø eller regn – typiske værfenomener i mars og april. Under de rette forhold kan hele landskapet være dekket av et sementaktig snølag som dyrene må grave seg gjennom. Reinen bruker 30 prosent mer energi på å grave etter mat enn det den bruker på vanlig gange, og under vanskelige værforhold øker dødeligheten for både kalv og simle betydelig.
I løpet av mars og deler av april kommer det ofte store mengder snø. Kombinert med kalde og varme perioder utgjør dette en stor utfordring for store planteetere som reinsdyr og moskus. De har gjennom mange måneder levd på skrinn kost og tæret på reservene. Nå får de en ny, stor utfordring.
For reinen, som er det eneste hjortedyret der hele svangerskapet foregår i vinterhalvåret, blir utfordringen spesielt stor. Simla (hunnreinen) skal også sikre næring til det sårbare fosteret. Snøens tetthet (vanninnhold) og hardhet bestemmes av perioder med tining og frysing og om nedbøren kommer som snø eller regn – typiske værfenomener i mars og april. Under de rette forhold kan hele landskapet være dekket av et sementaktig snølag som dyrene må grave seg gjennom. Reinen bruker 30 prosent mer energi på å grave etter mat enn det den bruker på vanlig gange, og under vanskelige værforhold øker dødeligheten for både kalv og simle betydelig.
En død moskus kommer til syne der snøen har smeltet bort.
To utsatte reinsdyrstammer
I Norge finnes det to reinsdyrstammer som er spesielt utsatte for vekslende vintervær og snømengder. Stammene i Setesdal-Ryfylkeheiene og på Svalbard lever i sterkt havpåvirkede klimasoner og opplever ofte milde vinterlavtrykk med påfølgende frostperioder. Snøen som ligger i Setesdal-Ryfylkeheiene, er syv ganger hardere en i Sølenkletten og tre ganger hardere enn på Hardangervidda. Kalvetilveksten i området er svært variabel og er sterkt korrelert med høy nedbørsmengde og høy vintertemperatur. I Reindalen på Svalbard er det svært lite mat om vinteren. Kalvene blir født små og sent på våren. Andelen av kalv som overlever til ett års alder, kan variere fra 0 – 40 prosent. Omtrent hvert fjerde år dør de fleste fjordårskalvene; det sammenfaller godt med klimatisk vanskelige vintre. I perioden fra 1978 fram til 1992 ble det dokumentert at det i 5 av 14 år ikke var rekruttering til bestanden på Svalbard.
I Norge finnes det to reinsdyrstammer som er spesielt utsatte for vekslende vintervær og snømengder. Stammene i Setesdal-Ryfylkeheiene og på Svalbard lever i sterkt havpåvirkede klimasoner og opplever ofte milde vinterlavtrykk med påfølgende frostperioder. Snøen som ligger i Setesdal-Ryfylkeheiene, er syv ganger hardere en i Sølenkletten og tre ganger hardere enn på Hardangervidda. Kalvetilveksten i området er svært variabel og er sterkt korrelert med høy nedbørsmengde og høy vintertemperatur. I Reindalen på Svalbard er det svært lite mat om vinteren. Kalvene blir født små og sent på våren. Andelen av kalv som overlever til ett års alder, kan variere fra 0 – 40 prosent. Omtrent hvert fjerde år dør de fleste fjordårskalvene; det sammenfaller godt med klimatisk vanskelige vintre. I perioden fra 1978 fram til 1992 ble det dokumentert at det i 5 av 14 år ikke var rekruttering til bestanden på Svalbard.
En råtnende moskus gir næringstoffer til blomster som vokser i nærheten.
Store planteetere og et klima i endring
Varmere klima vil medføre økt sannsynelighet for fryse-smelte-perioder der det vil dannes en isskorpe på snøen. Dette vil gjøre det vanskeligere for dyra å nå ned til mat under snøen og øke energibruken på å bryte isskorpa. Energitapet dette vil gi, er svært negativt for kondisjonen til simler og kalv og kan dermed bidra til å redusere overlevelsen gjennom den kalde årstiden.
Varmere klima vil medføre økt sannsynelighet for fryse-smelte-perioder der det vil dannes en isskorpe på snøen. Dette vil gjøre det vanskeligere for dyra å nå ned til mat under snøen og øke energibruken på å bryte isskorpa. Energitapet dette vil gi, er svært negativt for kondisjonen til simler og kalv og kan dermed bidra til å redusere overlevelsen gjennom den kalde årstiden.
En rein har bukket under etter en tøff vinter.
Det ikke mye som går til spille i naturen. Ett dødt dyr blir et etegilde for mange andre organismer.
Den enes brød den andres død
Når noe dør, oppleves det ofte som dramatisk og trist. Rovdyr skaper negative følelser hos mange fordi de avliver andre dyr for å skaffe seg mat. Men det er i prinsippet ikke noen forskjell fra en elg som spiser en plante, selv om et rovdyr på jakt oppleves som mer dramatisk enn et beitende dyr. Det er derimot et naturlig fenomen at noe må dø for at noe annet skal kunne leve. Da jeg sommeren 2002 dro til kalvingsområdet for reinsdyrene i Kangerlussuaq-Sissimiut på Vest-Grønland, fant jeg store mengder med reinsdyr og moskus som hadde bukket under etter en vanskelig vinter med ising av beitene. En dramatisk opplevelse, men jeg oppdaget også hvor viktig disse døde skrottene var for de andre delene av det biologiske mangfoldet der.
Når noe dør, oppleves det ofte som dramatisk og trist. Rovdyr skaper negative følelser hos mange fordi de avliver andre dyr for å skaffe seg mat. Men det er i prinsippet ikke noen forskjell fra en elg som spiser en plante, selv om et rovdyr på jakt oppleves som mer dramatisk enn et beitende dyr. Det er derimot et naturlig fenomen at noe må dø for at noe annet skal kunne leve. Da jeg sommeren 2002 dro til kalvingsområdet for reinsdyrene i Kangerlussuaq-Sissimiut på Vest-Grønland, fant jeg store mengder med reinsdyr og moskus som hadde bukket under etter en vanskelig vinter med ising av beitene. En dramatisk opplevelse, men jeg oppdaget også hvor viktig disse døde skrottene var for de andre delene av det biologiske mangfoldet der.
Fjellreven er en art som periodevis er avhengig av dyrekadaver.
Både fjellrev, ravn og havørn fant mye mat den våren. Siden det ikke finnes smågangere på Vest-Grønland, er fjellreven periodevis avhengig av tilgangen på kadaver. Ellers livnærer den seg på insekter og småfugl. Mange insekter legger sine egg på kadavrene slik at larvene finner mat når de klekker. Og når kadavrene brytes ned, siver næringsstoffer ned i jorden og blir til næring for planter som vokser i nærheten av de døde skrottene. Dette er vitenbyrd om at den enes død er den andres brød. Døden er en nødvendig del av livets sirkel.
Et par reinsdyrbein kan skimtes i dette fjellrevhiet.
Fluelarver har etegilde i et reinsdyrkadaver.