November: Røye
Røya (Salvelinus alpinus) er kanskje Norges vakreste fisk.
Seinhøstens elskov
Seinhøsten senker seg over landet og naturen går nå i dvale. Men i de stadig kjøligere vann og vassdrag møtes vinteren med hete elskovsscener mellom stryk og dype kulper. I sin fantastisk vakre gytedrakt er røya i ferd med å avslutte gytesesongen og legge grunnlaget for neste generasjon…
Norges vakreste fisk
Med sin vakre gytedrakt er røya sannsynligvis Norges vakreste fisk. De klare hvite finnebremmene og hvite prikkene mot den mørke ryggen står i skarp kontrast til den røde buken. Men formene og utseendet til røya varierer kraftig fra leveområde til leveområde. Ikke noen andre fiskearter er så biologisk mangfoldig som røya.
Gytingen
Røya gyter om høsten, fra september og ut i november. Hos røya lager hunnen en gytegrop der hun legger eggene sine. Grusbunn er vanligst, men røya kan også gyte der det finnes større steiner og blokker. Etter at hannen har befruktet eggene dekker hunnen dem til slik at de blir beskyttet mot farer. Antall egg som legges avhenger av kroppsvekten. Vanligvis produserer omtrent 3000 egg per kilo kroppsvekt. I nord er røyepopulasjoner vanlig i bekk og elv, spesielt der det ikke forekommer konkurranse om ressursene fra harr og ørret. Disse bestandene gyter i elvene slik som den såkalte sjørøya som er anadrom. Men vanligst er det at røya gyter i innsjøer. Da gyter den ofte i dyp ned mot femten meter. Selve gyteadferden er svært lik den hos laks og ørret.
Innvandring og utbredelse
Røya var den første innvandrende fisken til Norge. Den tok seg inn langs kysten og koloniserte vassdragene så langt den kom, før den ble stoppet av fosser og stryk. I Norge finnes derimot røya over hele landet, også over slike hindringer. Dette skyldes at røya har blitt satt ut i mange fjellvann, opp til over 1200 meter, til stor glede for mange fritidsfiskere.
Ingen annen ferskvannsfisk finnes så langt mot nord som røya. Den har en cirkumpolar utbredelse. Det vil si at den finnes i Canada, på Grønland, på Island, på Svalbard, i Skandinavia og i Russland. I Europa er røya mest dominerende i Skandinavia, men kan finnes lenger sør i isolerte bestander i kjølige fjellvann i Alpene og Pyreneene. I områdene ved Bjørnøya, Svalbard og Novaja Zemlja er røya den eneste laksefisken og blir ofte kalt Spitsbergenlaks.
Både salt og fersk
Røya kan leve i både ferskvann og saltvann, og er såkalt anadrom. Det spesielle med røya er at den ikke er anadrom sør for Bindalen i Nordland. Dette gjør sjørøya til en eksklusiv fisk som bare finnes ved Island, Norge og Russland. Sjørøya står i havet bare noen få uker hver sommer. Alle røyene trekker opp i ferskvann igjen hvert år, selv de unge fiskene. Men ikke alle røyer veksler mellom et liv i saltvann og i ferskvann. Noen veksler mellom innsjøer og bekker, mens atter andre lever kun et liv i vann eller bekker. Den store variasjonen i leveområder er årsaken til at røya har store forskjeller i størrelse og farge.
Form og farge
De storvokste fjellrøyene som finnes på Finnmarksvidda er knallrøde i kjøttet. Den finnes også flere steder i Troms og Nordland. Røyene som lever i innsjøene kan bli opp mot 4-5 kilo og de aller største finnes i Randsfjorden der det har blitt fanget fisk på opptil 12 kilo.
Kontrasten blir dermed stor til de røyene som lever i små bekker, kanskje ikke mer enn en meter bred og noen få desimeter dype. Man kan jo lure på hvordan så små bekker kan danne livsgrunnlag for fisk, men det kan det altså. Småvokst røye finnes på slike lokaliteter, ofte ikke mer enn 18 centimeter lange, men de kan allikevel ha en alder på syv år. Disse fiskene kan være mørke og uanselige, og bare hanner i gytedrakt har en anelse farge i buken.
Alle formene av røye gjør at fagfolk diskuterer ivrig om det er snakk om forskjellige arter, underarter eller bare forskjellige former. Spesielt vanskelig er det der de forskjellige formene lever sammen i samme vann og har vidt forskjellig gyteperioder og levesett, men kan ikke skilles genetisk. Dette blir populært kalt røyeproblemet.
Fangst og beskatning
Det er en stor utfordring for utnyttelsen av røye som matfisk at mange fiskevann er overbefolket. Dette gjør at fisken i disse vannene er mange, små og uanselige. Det er i mange tilfeller nødvendig med svært aktivt fiske med effektive redskaper for å hindre overbefolkning.
For Spitsbergenlaksen, som er en sjørøye, er situasjonen noe annerledes. Røyebestandene på Svalbard er svært sårbare fordi de er bygd opp av mange årsklasser. Slike bestander er det lett å fiske ned med garn og det tar lang tid før de bygger seg opp igjen. Dette har allerede skjedd, og vil skje igjen om ikke forvaltningen tar dette alvorlig. Svalbardrøya er en viktig og berømt del av norsk fauna og Norge har et spesielt ansvar for å sikre den for ettertiden.
Norges vakreste fisk
Med sin vakre gytedrakt er røya sannsynligvis Norges vakreste fisk. De klare hvite finnebremmene og hvite prikkene mot den mørke ryggen står i skarp kontrast til den røde buken. Men formene og utseendet til røya varierer kraftig fra leveområde til leveområde. Ikke noen andre fiskearter er så biologisk mangfoldig som røya.
Gytingen
Røya gyter om høsten, fra september og ut i november. Hos røya lager hunnen en gytegrop der hun legger eggene sine. Grusbunn er vanligst, men røya kan også gyte der det finnes større steiner og blokker. Etter at hannen har befruktet eggene dekker hunnen dem til slik at de blir beskyttet mot farer. Antall egg som legges avhenger av kroppsvekten. Vanligvis produserer omtrent 3000 egg per kilo kroppsvekt. I nord er røyepopulasjoner vanlig i bekk og elv, spesielt der det ikke forekommer konkurranse om ressursene fra harr og ørret. Disse bestandene gyter i elvene slik som den såkalte sjørøya som er anadrom. Men vanligst er det at røya gyter i innsjøer. Da gyter den ofte i dyp ned mot femten meter. Selve gyteadferden er svært lik den hos laks og ørret.
Innvandring og utbredelse
Røya var den første innvandrende fisken til Norge. Den tok seg inn langs kysten og koloniserte vassdragene så langt den kom, før den ble stoppet av fosser og stryk. I Norge finnes derimot røya over hele landet, også over slike hindringer. Dette skyldes at røya har blitt satt ut i mange fjellvann, opp til over 1200 meter, til stor glede for mange fritidsfiskere.
Ingen annen ferskvannsfisk finnes så langt mot nord som røya. Den har en cirkumpolar utbredelse. Det vil si at den finnes i Canada, på Grønland, på Island, på Svalbard, i Skandinavia og i Russland. I Europa er røya mest dominerende i Skandinavia, men kan finnes lenger sør i isolerte bestander i kjølige fjellvann i Alpene og Pyreneene. I områdene ved Bjørnøya, Svalbard og Novaja Zemlja er røya den eneste laksefisken og blir ofte kalt Spitsbergenlaks.
Både salt og fersk
Røya kan leve i både ferskvann og saltvann, og er såkalt anadrom. Det spesielle med røya er at den ikke er anadrom sør for Bindalen i Nordland. Dette gjør sjørøya til en eksklusiv fisk som bare finnes ved Island, Norge og Russland. Sjørøya står i havet bare noen få uker hver sommer. Alle røyene trekker opp i ferskvann igjen hvert år, selv de unge fiskene. Men ikke alle røyer veksler mellom et liv i saltvann og i ferskvann. Noen veksler mellom innsjøer og bekker, mens atter andre lever kun et liv i vann eller bekker. Den store variasjonen i leveområder er årsaken til at røya har store forskjeller i størrelse og farge.
Form og farge
De storvokste fjellrøyene som finnes på Finnmarksvidda er knallrøde i kjøttet. Den finnes også flere steder i Troms og Nordland. Røyene som lever i innsjøene kan bli opp mot 4-5 kilo og de aller største finnes i Randsfjorden der det har blitt fanget fisk på opptil 12 kilo.
Kontrasten blir dermed stor til de røyene som lever i små bekker, kanskje ikke mer enn en meter bred og noen få desimeter dype. Man kan jo lure på hvordan så små bekker kan danne livsgrunnlag for fisk, men det kan det altså. Småvokst røye finnes på slike lokaliteter, ofte ikke mer enn 18 centimeter lange, men de kan allikevel ha en alder på syv år. Disse fiskene kan være mørke og uanselige, og bare hanner i gytedrakt har en anelse farge i buken.
Alle formene av røye gjør at fagfolk diskuterer ivrig om det er snakk om forskjellige arter, underarter eller bare forskjellige former. Spesielt vanskelig er det der de forskjellige formene lever sammen i samme vann og har vidt forskjellig gyteperioder og levesett, men kan ikke skilles genetisk. Dette blir populært kalt røyeproblemet.
Fangst og beskatning
Det er en stor utfordring for utnyttelsen av røye som matfisk at mange fiskevann er overbefolket. Dette gjør at fisken i disse vannene er mange, små og uanselige. Det er i mange tilfeller nødvendig med svært aktivt fiske med effektive redskaper for å hindre overbefolkning.
For Spitsbergenlaksen, som er en sjørøye, er situasjonen noe annerledes. Røyebestandene på Svalbard er svært sårbare fordi de er bygd opp av mange årsklasser. Slike bestander er det lett å fiske ned med garn og det tar lang tid før de bygger seg opp igjen. Dette har allerede skjedd, og vil skje igjen om ikke forvaltningen tar dette alvorlig. Svalbardrøya er en viktig og berømt del av norsk fauna og Norge har et spesielt ansvar for å sikre den for ettertiden.
