GIFTIG KJÆRLIGHET I VÅRSOLA

Hoggormer i parring

Vårsola lokker krypdyrene frem

En fantastisk opplevelse
Jeg våkner til fuglesang og vårsol som varmer meg i ansiktet. Jeg har lenge kjent at energien vender tilbake i kroppen ettersom våren skrider frem. Denne dagen tegner til å bli praktfull, og trangen til å gå den første skogturen uten ski på beina melder seg raskt. Med nistepakke og nytraktet kaffe på termosen langer jeg ut innover i skogen. Snøen er borte, og hvitveisen smiler mot meg mens humøret stiger i takt med fuglenes intense kjærlighetstoner fra trærne omkring. Brått blir jeg stående dørgende stille mens hjertet hopper over et par slag: Rett foran meg i lyngen ligger en grå slange med et karakteristisk svart sikksakkbånd nedover ryggen. Uten tvil en hoggorm! Den eneste giftslangen vi har i Norge og gjenstand for mange skrekkhistorier. Om de er sanne eller ikke, betyr mindre akkurat nå! Sakte og bedagelig kryper slangen ned mellom noen steiner og forsvinner. Jeg puster lettet ut og tenker at her må jeg komme meg unna mens leken er god.

Les mer hos Folkehelseinstituttet

Fakta om hoggorm

Om våren finner man lett hoggorm der den ligger og varmer seg i vårsola.

Men med ett blir jeg var noe som beveger seg i utkanten av synsfeltet mitt. Der ligger det jammen meg en til! Og enda en! Til sammen teller jeg fire grå, avlange kropper som bader seg i varmen fra sola. Plutselig tar nysgjerrigheten over for frykten og vemmelsen og jeg blir stående stille og observere. Jeg husker at jeg har blitt fortalt at det vanligvis er hoggormhannen som er grå. Hvorfor er alle disse hannene samlet på samme sted som dette? Jeg blir stående fasinert mens de grå kroppene kryper rundt like foran meg. Da med ett skjønner jeg hvorfor alle hannene oppholder seg nettopp her. Borte ved ei lita tue er det noe brunt som beveger seg. En slange til! Den er større og brun. En hunn! Her er det visst parringstid.….

To av hannene begynner plutselig å slynge seg rundt hverandre og holder på med denne besynderlige aktiviteten helt til den minste av dem kryper av gårde i lyngen. Den litt større hannen kryper etter hvert over til der hunnen ligger og begynner å gni seg mot henne. Litt etter glir de sammen under noen steiner og blir borte. De kommer ikke fram igjen. Etter en stund skjønner jeg at de har viktigere saker å bedrive enn å vise seg fram for en skarve turgåer. Med et smil om munnen rusler jeg videre innover i skogen - lykkelig vitende at jeg nettopp har opplevd et av vårens giftigste kjærlighetseventyr.

To hanner kjemper mot hverandre

Et ufortjent dårlig rykte
Når vårsola smelter bort snøen i april-mai og varmen vender tilbake i skogen, våkner mange dyr fra sin dvaletilværelse. Noen arter skaper stor gjensynsglede hos oss mennesker når vi tar våre første turer i skogen uten ski på beina. Det er derimot andre som umiddelbart skaper angst og til og med vemmelse hos mange av oss. Hoggormen er en av disse. Men ryktet denne giftslangen har fått, er ikke fortjent. Hoggormbitt forårsaker svært sjelden dødsfall. Men et bitt kan være svært ubehagelig, og man bør alltid oppsøke lege. Barn er ofte mer sårbare for giften enn voksne. Giften til hoggormen er nødvendig for at den skal kunne skaffe seg byttedyr. Brukes giften opp på å forsvare seg mot farer, som for eksempel et menneske som tramper innover i skogen, må ormen bruke tid på å utvikle ny gift. Ofte tar det inntil flere uker før lageret av gift er fylt opp igjen. Skulle et bytte komme forbi i den perioden vil hoggormen gå glipp av et sjeldent måltid. Derfor venter hoggormen til det siste før den bruker giften til forsvar. Ofte kan den bite uten å sprøyte inn gift for å spare den til jakten på byttedyr. Det er myte at hoggormunger har mer gift enn de voksne individene. En voksen orm har 25-30 milligram gift mens ungene har betydelig mindre.

Typisk mat for en hoggorm
Matfatet til hoggormen består som oftest av smågnagere men den sper også på med spissmus, frosk, firfirsler og fugleunger. Hoggorm har for eksempel blitt observert på vei inn i fuglekasser. Gresshopper, snegler og meitemark kan også finne veien ned i gapet på en sulten hoggormunge. Når hoggormen har lokalisert et bytte hogger den til og sprøyter inn giften. En mus dør i løpet av noen få minutter etter bittet. Da kan musa ha stukket seg vekk, men hoggormen følger duftsporene som musa avsetter ved hjelp av den følsomme tungen. Hoggormen jakter kun når det er varmt nok og i kjørlige perioder kan den innstille all jakt og heller holde seg lite aktiv til temperaturen øker igjen. Hoggormen kan overleve lange sulteperioder.

Hoggorm spiser firfisle

Typiske hoggormsteder
Hoggormen er vekselvarm. Det betyr at den ikke klarer å opprettholde en konstant kroppstemperatur slik som pattedyr, fugl og oss mennesker. Kroppstemperaturen til hoggormen, som hos andre krypdyr og amfibier, er avhengig av omgivelsestemperaturen. Derfor velger hoggormen områder der den har tilgang på solrike steder der den kan varme seg opp. Men ormen trenger også tilgang på gjemmesteder der den kan finne skjul og beskyttelse. Tilgangen på byttedyr er også viktig. Ofte finner man hoggormer på solfylte flekker og på åpne områder på lyng- og gresskledde flater. Ofte kan man finne hoggorm nær myrer, fuktige enger eller steinrøyser. Hannen er vanligvis grå med et klart avtegnet og mørkt sikksakkbånd på ryggen. Hunnen er oftest brun og betydelig større enn hannen. Vanligvis blir en hoggorm ca. 65 centimeter, men rekorden i Norge er på 86 centimeter, og de største er hunner. Noen ganger kan man komme over helt svarte hoggormer, og da er det vanskelig å se det mørke sikksakkbåndet. I Norge finnes hoggormen de fleste steder i Sør- og Midt Norge fra havet og opp til snaufjellet. Det finnes nesten ikke observasjoner nord for Saltfjellet i Nordland.

Hoggormen trives der den kan finne skjul for fiender.

Formering hos hoggorm
Parringstiden er i april-mai, og mange hanner kappes om hunnene i tidvis kraftige slagsmål. Selve parringen foregår i flere timer. Hoggormhunnen får sitt første kull når hun blir fire år og deretter får hun som oftest kull annethvert år. Drektighetstiden er på to til fire måneder. Kullstørrelsen varierer oftest mellom 6 og 11, men kan komme opp i 21 i ekstreme tilfeller. Å føde unger er en så stor belastning for hunnormen at hun bare klarer å produsere to-tre kull før hun dør i 6-8 års alderen.

Dødelighet hos hoggorm
Omtrent halvparten av ungene til hoggormen dør det første leveåret, og bare 10 prosent overlever til de er kjønnsmodne. Hos voksne ligger dødeligheten på opptil 20 prosent per år. Det er mange dyr som jakter hoggorm. Kråkefugler, forskjellige våker, rødrev og noen av mårdyrene kan finne på å ha hoggorm på matfatet i perioder. Men det er oftest mattilgangen som gir den største dødeligheten om sommeren. Men aller flest individer stryker med om vinteren.

Den kalde årstiden
Når vinteren nærmer seg, begynner hoggormen å bevege seg mot overvintringsstedene. Faller temperaturen under 13 grader Celsius, velger hoggormen å gå under bakken for å komme vekk fra kulda. Hoggormen kan overvintre så dypt som to meter under bakken. Dette avhenger av hvor hard og kald vinteren er. Den kan overvintre enkeltvis men opptil 800 hoggormer er funnet på samme overvintringssted. Er det lite tilgang på gode plasser å overvintre, må flere benytte samme sted. Når hoggormen er vel på plass i bolet, er det bare å vente på den varme vårsola igjen.

GIFTIG KJÆRLIGHET I VÅRSOLA

Vårsola lokker krypdyrene frem

Les mer hos Folkehelseinstituttet

Hva gjør WWF?

Nyheter og fakta

Organisasjon

Presse

Pandaklubben

Støtt WWF