NOVEMBER: Spekkhoggere

Tysfjorden ligger der mørk og kald i novemberkulden. Vinden pisker hvitt skum på bølgetoppene. Du hutrer i jakken der du tøffer utover sundet med et lite håp om å få torsken på kroken i løpet av dagen. Plutselig begynner det mørke havet å blinke i sølv og blir med ett levende. Sekunder senere er båten din omgitt av svarte finner på alle kanter. De karakteristiske svarte og hvite kroppene er ikke til å ta feil av: Du har havnet midt i en flokk med spekkhoggere som jager en stim av sølvblank sild.

Spekkhogger og mennesket
Spekkhoggeren er en av våre mest kystbundne hvalarter, og på enkelte steder kan folk se den både titt og ofte og til ganske faste tider på året. Arten er den mest synlige av hvalene for folk flest, noe som også har å gjøre med dens økologi og levevis, spesielt det at den opptrer i store flokker (10-50 dyr) og at den synes å være lite redd for folk, i den grad at du kan sitte midt i flokken mens den spiser – hvis du er heldig.
Spekkhoggeren har ganske sikkert spilt en rolle i kystbefolkningens liv i mange hundre, kanskje tusener år. Man kan bare forestille seg hva synet av en flokk av dette utrolig kraftfulle dyret gjorde med oppfatningen tidligere tiders kystbefolkning hadde av havet og naturen de var avhengige av. Når man vet hvilke evner det moderne, opplyste mennesket tillegger spekkhoggeren vil det være helt logisk å anta at enkle fiskersamfunn langs kysten tilla den svarte og hvite skapningen overnaturlige evner, og at hvalene på en eller annen måte hadde sterk virkning på livet til disse menneskene.

Matfatet
Spekkhoggerens primære matressurs er sild (Clupea harengus). Sild og spekkhogger har vært nært koblet i det samme økosystemet i Norskehavet i tusener av år. De har tilpasset seg hverandre, silda prøver å unngå å bli spist og spekkhoggeren søker å bli spesialist på sildefangst. Når silda trekker inn til vinterområdene ved kysten mot Vesterålen, Ofotfjorden og Tysfjord i november, følger spekkhoggerne etter matfatet sitt. Silda lever i store stimer for å unngå å bli spist av mange fiender som spekkhogger, vågehval, torsk, sei og flere sjøfugl arter. Jo flere de er sammen, jo mindre er sannsyneligheten for at en enkelt sild skal bli spist. I et virvar av tusenvis av blinkende sølvfargede sild som farer til alle kanter, er det lett å bli forvirret. Dette gir silda en fordel og spekkhoggeren en stor utfordring. I norske farvann har spekkhoggeren løst dette ved å leve i flokk på opptil 50 dyr der de følger sildas vandringsmønster. De er på en måte parallellen til ulveflokkenes jakt på villrein i Nord-Amerika. Å jakte i flokk krever enormt samarbeid og koordinering mellom medlemmene av flokken. Både ulv og spekkhogger er spesialister på slikt samarbeid.

Jakten
Ulveflokkene benytter synet og luktesansene til å finne byttet. Spekkhoggerne benytter lydbølger fra sin biologiske sonar til å finne silda på store dyp i stummende mørke. Silda overvintrer nemlig i fjorder som gjerne er dypere enn 150 meter. Så lenge silda holder seg på dypet i samlet stim, er det vanskelig for spekkhoggerne. Strategien til spekkhoggeren blir da å isolere en liten stim, eller splitte hovedstimen i mindre enheter. Dette krever samarbeid og koordinering blant de svarte og hvite hvalene. Når dette er gjort, samarbeider de om å drive silda opp på grunnere vann eller opp mot overflaten, noe som kan skje på et par minutter. Når silda er oppe ved overflaten, legger spekkhoggerne seg med den hvite buken i været og slipper ut luftbobler i ring rundt stimen slik at den blir presset sammen til en tett rund ball. Når tettheten i stimen er høy nok, slår spekkhoggeren med sporen (halefinnen). Trykkbølgen som oppstår, dreper eller svimeslår silda slik at de blir lett bytte. Dette samarbeidet om jakt på sild er viktig fordi en voksen spekkhogger må sette til livs omrent fem prosent av kroppsvekten hver dag. Det blir omtrent 300 sild om dagen for å mette den sju meter lange og seks tonn tunge tannhvalen. Men med en totalbestand på norsk vårgytende sild på om lag 25 milliarder fisk og en spekkhoggerbestand på rundt 5000 i Nordøst- Atlanteren bidrar den svarte og hvite hvalen lite til den totale dødeligheten av sild, selv om de har blitt sett på som direkte konkurrent til den flere hundreårige fisketradisjonen på sild langs norskekysten.

Trusler mot spekkhoggeren
De siste årene har det blitt mer og mer fokus på hvordan mennesket påvirker miljøet rundt seg. Industrielt fremstilte miljøgifter finnes igjen i høye nivåer i tilsynelatende ”jomfruelige” arter og økosystemer så langt unna folk som det går an å komme. Økende skipstrafikk og økt oljeaktivitet truer økosystemer man til nå har trodd har vært helt rene og upåvirkede. Undersøkelser viser at fettlaget hos norsk spekkhogger inneholder store mengder miljøgifter. Faktisk er spekkhoggeren en av de mest forurensede arktiske dyreartene med nivåer av miljøgifter som overstiger det som er funnet i isbjørn. Anrikning av miljøgifter hos spekkhogger har blitt koblet til økt dødelighet hos spekkhoggere utenfor vestkysten av USA. Dette er illevarslende og det er på høy tid at vi setter en varig stopper for utslipp av miljøgifter i naturen.