En fargesprakende sorti

Hver høst forvandles naturens farger fra grønt til gult, rødt, oransje eller brunt. I en kort periode oppviser naturen sin flotteste fargeprakt, før bladene slipper taket og faller til marken og naturen går til ro under et teppe av snø. Som en bølge av farger begynner forvandlingen i nord og i fjellet, og beveger seg sakte mot sør og lavlandet. Mange søker til fjells og til skogs for å oppleve denne perioden med dramatisk forvandling. Men hva er egentlig årsaken til alle disse fargene som naturen oppviser?

Klorofyllets oppgave
Gjennom hele sommerhalvåret har bladene på busker og trær skaffet seg næring gjennom fotosyntesen. Dette skjer ved at det grønne klorofyllet absorberer sollyset og bruker energien til å omforme CO2 og vann til oksygen og sukkeret glukose. Glukosen er energikilden og byggesteinene til planter i vekst. Faktisk er klorofyllet og fotosyntesen så viktig at det danner grunnlaget for alt liv på jorda. I vinterhalvåret er det derimot ikke nok sollys og vann til at fotosyntesen kan gå i overskudd energimessig. Da hviler trær og busker på de lagrede ressursene de har samlet gjennom sommeren.

Høstens farger titter frem
I mangel på lys og vann velger trærne å felle sine energiproduserende blader. Da dannes en korkaktig hinne mellom grenene og bladstilken som hindrer næringsstrøm til og fra bladet. Trærne bryter først ned klorofyllet og frakter det inn i stammen og ned i røttene, der største delen av næringen ligger lagret. Klorofyll inneholder mye nitrogen, som det er begrenset tilgang til og som er livsviktig for trærne. Derfor sløser ikke trærne med nitrogenen ved å la bladene falle til marken fulle av klorofyll.

Når klorofyllet fjernes fra bladene kommer de gule fargene fram. Fargene skyldes fargepigmenter som karotenoider, xantofyller og falavonoider. De har vært der hele tiden, men vært skjult bak klorofyllets kraftige grønnfarge. Den gule fargen finnes typisk hos bjørk, alm og lind.

Noen trær bygger opp nye fargestoffer i bladene om høsten. Dette er røde og fiolette antocyaniner. Disse fargepigmentene har ikke vært der før, slik som de gule fargestoffene. Det er disse nye pigmentene som skaper den røde fargen som er typisk hos lønn, villvin, blåbær og dvergbjørk. Krysninger mellom bjørk og dvergbjørk får en mellomoransje farge, noe som også er vanlig hos underarten til vanlig bjørk, fjellbjørka.

Noen forblir grønne
Noen trær og busker har et samspill, eller symbiose, med nitrogenfikserende bakterier i røttene og resirkulerer ikke klorofyllet. De har ikke begrenset tilgang på nitrogen og kan derfor være råflotte ved å slippe bladene grønne, slik som hos svartor, gråor og pors. Disse artene bidrar til at fargespillet om høsten viser fram alle variasjoner i grønt, gult og rødt

De optimale fargeforhold
Ofte fremkommer de sterkeste fargene etter varme, tørre høstdager med påfølgende kalde netter. Bladene produserer mye sukker om dagen, men de kalde nettene og den korkaktige hinnen mellom bladet og greinen hindrer sukkeret i å forlate bladet. Fra sukkeret i bladet dannes antocyanin som gir sjatteringer i rødt. Er det tørt vær, øker konsentrasjonen av disse stoffene i bladene.

Er høstværet derimot stormfullt med mye regn og vind, fortynnes disse stoffene og fargene blir ikke like sterke. Samtidig blir den fargesprakende tiden forkortet fordi det stormfulle været får bladene til å falle av tidligere. Det er derfor viktig å benytte de fine høstdagene ute i naturen, før høststormene stjeler fargene fra oss.