Keiserpingvinen

Mange søker en tilværelse i hi eller skjul under snøen, mens andre møter vind og kulde ikledd vinterpels og et godt spekklag på kroppen. Utfordringene for livet i nord står nå i kø i mørketiden, men på den sørlige halvkule er det sommertid, og de største prøvelsene er nå over. Slik er det også for keiserpingvinen (Aptenodytes forsteri), som etter åtte måneder nesten uten mat og i ekstrem kulde setter kursen tilbake til havet.

Keiserpingvinen er endemisk for Antarktis, noe som betyr at den bare finnes der. Den er den største pingvinarten i verden og har en gjennomsnittshøyde på 1,15 meter og veier mellom 20 og 45 kilo. Dette gjør den faktisk til den femte tyngste fuglen som eksiterer på jorda.

Det finnes omtrent 250 000 keiserpingviner fordelt på 40 uavhengige kolonier rundt om i Antarktis. For et liv under ekstreme klimatiske forhold, vekselvis i havet og oppe på isen, må keiserpingvinen ha spesielle tilpasninger for ikke å fryse i hjel. De har en tykk, vanntett fjærdrakt som dekker hele kroppen bortsett fra føtter og undersiden av vingene. Vingene og beina har et spesialutviklet blodåresystem som minimaliserer varmetapet. Under vann er keiserpingvinen i sitt ess. Den kan dykke ned til dyp på 150 til 250 meter, men har blitt observert ned til 565 meter. De kan holde pusten i 15 til 20 minutter og kan nå svømmehastigheter opp mot 19 kilometer i timen!

Keiserpingvinen er et sosialt dyr som skaffer mat og hekker i grupper. Under de mest ekstreme stormer og kuldeperioder klumper de seg sammen i store ansamlinger for å holde varmen. I midten av gruppen er det varmest, og fuglene bytter på om å få være innerst i gruppen slik at alle skal holde varmen. En slik gruppe kan bestå av alt fra ti til flere hundre fugler.

Gjennom store deler av året gjør keiserpingvinen sine berømte vandringer fra hekkeområdet langt inne på isen og ut til iskanten og tilbake igjen. Hekkeområdet ligger hele 90 kilometer inne på isen. Denne vandringen er særdeles hasardiøs og foregår under ekstrem kulde, derfor er det nødvendig at fuglene tar turen i fellesskap. Lange kolonner av vraltende keisere er et fascinerende syn på den vindblåste isflata. Ofte bukker noen under hvis de blir hengende etter de andre eller ikke orker den strabasiøse turen.

Keiserpingvinen er den eneste pingvinarten som formerer seg i vinterhalvåret. I løpet av mars måned forlater den havet og haviskanten og vandrer de 90 kilometerne til hekkeområdet inne ved fastlandet der de engang selv ble født.

Grunnen til denne vandringen er at de må nå sikker is slik at egget, og senere ungen, ikke skal falle igjennom sprekker i isen. Nyklekkede unger har nemlig ikke vanntett fjærdrakt, men er dekket av fjærdun som er optimalt for isolasjon på land. Langt der inne begynner kurtiseringen og pardannelsen. Keiserpingvinen er nemlig seriemonogam. Det betyr at den holder seg til samme partner gjennom hele hekkesesongen.

I mai eller juni legger hunnen et egg. Hun er nå utsultet og må returnere til havet umiddelbart. Hun overfører egget til hannen som ruger egget oppe på føttene under en hudfold slik at egget et beskyttet mot kulden. Ingen av foreldrene har spist siden de forlot havet. Men hannen ser fram mot ytterligere 65 dager uten mat før hunnen forhåpentlig returnerer.

Hannen må bare håpe at han har lagt opp nok fettreserver i løpet av den korte sommeren slik at han overlever lenge nok til at hunnen returnerer. Hvis ikke vil faren måtte forlate ungen til den sikre død for selv å redde livet. Det er  derimot mange farer som truer og som kan hindre moren i å komme trygt tilbake til familien. Moren kan omkomme av sult, utmattelse, kulde eller bli spist av en leopardsel eller spekkhogger.

Hvis moren når tilbake til familien i tide, er det farens tur til å søke mat i havet og returnere med viktig næring til kyllingen. Når faren igjen returner, bidrar de begge i å gulpe opp mat til ungen som fortsatt sitter på føttene til foreldrene for å holde varmen. Men i desember når ungene har blitt store nok til å klare seg selv, nærmer tiden seg for at ungen skal møte havet for første gang. Sommeren har nå smeltet såpass mye av havisen slik at vandringen til havet ikke blir like lang som den foreldrene har gjort om vinteren.

Den lille familien legger nå ut på vandring og kommer til å tilbringe sommeren ved havet for å bygge opp fettreservene igjen. Når høsten kommer, vil foreldrene forlate ungen og returnere til hekkeområdet. Ungen blir igjen ved havet til den blir fem år, før den returnerer til stedet der dens eget liv begynte for forhåpentlig selv å skape nytt liv.

Keiserpingvinen, sammen med ni andre pingvinarter, er truet fra flere hold: nedgang i næringstilgangen grunnet klimaendringer, men også på grunn av det industrielle fisket på krepsdyr og fisk. Flere av keiserpingvin koloniene har blitt halvert i størrelse i løpet av de siste 50 år. Høyere vintertemperaturer og sterkere vinder har medført at keiserpingvinen har måttet oppfostre kyllingene på stadig tynnere is. I mange år har hav-isen smeltet tidligere og medført at både egg og kyllinger har blåst bort fra kolonien eller forsvunnet i havet lenge før de kan overleve på egenhånd.  Andre problemer er fremmede og introduserte rovdyr, ødeleggelse av leveområder og forstyrrelser av hekkeområdene fra menneskelig aktivitet.

Framtiden til keiseren av Antarktis er avhengig at vi klarer å redusere klimautslippene umiddelbart og at vår tilstedeværelse i Antarktis holdes på et minimum.