Brunst i høstfjellet

Du kjenner den kjølige tåkedisen stryke mot ansiktet mens du jobber deg oppover fjellsida. Fjellet står i rødt og gult der plantene gjør seg klar for vinteren. Her og der ligger rester av snøen som falt i natt. Fra tid til annen får du glimt av dalføret foran deg når tåka letter et øyeblikk. Plutselig høres et hest brøl gjennom skodda. Du stanser og lytter. Et nytt brøl ljomer i tåka. Du går mot lyden. Plutselig hører du smell som om noen slår store kjepper hardt mot hverandre. Du vet at du er nær og kryper fram mellom noen store steiner. Der er de! Idet tåka må gi tapt for solas varme stråler, framføres heftige og erotiske scener foran deg: Det er brunsttid i villreinens rike!

Bukkene som har beitet for seg selv i små grupper hele sommeren, har nå trukket inn i simle- og kalveflokkene. Geviret er utvokst og basten er feid av. Det er alder, kroppsstørrelse og gevirets dimensjoner som avgjør hvilken status bukken har i flokken.

Fulle av hormoner
Reinsdyrbukkene er fulle av hormoner og konsentrerer seg kun om de paringsklare simlene og mulige utfordrere til paringsakten. De har knapt nok tid til å spise. Her er det om å gjøre å samle flest mulig simler rundt seg. Sommerens kamerater er nå bitre fiender. Det er kun de største og sterkeste som får pare seg. Ungbukkene prøver seg, men blir brutalt jaget på flukt av de dominante eldre bukkene. Det er bare når to rivaler er omtrent like store, at de virkelige bukkekampene finner sted. Det går vilt for seg, men som oftest trekker den ene seg unna før noen skader seg alvorlig. Det går bare unntaksvis liv tapt etter en langvarig kamp.

Simlene rusler uanfektet rundt og betrakter det hele med stor fatning. Simlene er kresne og slipper ikke hvem som helst innpå seg, men etter at posisjoneringen mellom bukkene er etablert er det tid for elskov på vidda. Reinsdyrkjærligheten varer ikke evig, og mot slutten av oktober er brunsten over for denne gang, og neste generasjon er unnfanget. Da er tiden inne for å møte vinterfjellets mange og harde utfordringer.

Urinnvåner
Reinsdyr (Rangifer tarandus) er en urinnvåner i fjellet og i Arktis, og finnes i Nord-Europa, Nord-Amerika, Grønland og Asia. Reinsdyr har en sirkumpolar utbredelse og finnes i flere habitattyper (skog, fjell, tundra). På verdensbasis finnes det omtrent fem millioner reinsdyr. I Europa er det Norge som har størstedelen av villreinbestandene. I Norge finnes villrein kun i Sør-Norge.

Den ble nesten utryddet gjennom jakt og innførsel av tamrein, men små restbestander overlevde. Villreinens opprinnelig tre store hovedutbredelsesområder er i dag oppstykket i 23 mindre områder (se figur).

I Nord-Norge ble villreinen utryddet på midten av 1800-tallet. I dag eksisterer det kun tamrein i den nordlige del av Norge. Beklageligvis er framtidsutsiktene usikre for villreinen i Norge. Reinen er fjellets nomade og følger trofast trekkrutene som den har gjort i tusener av år. Reinen var en gang grunnlaget for menneskets eksistens her nord, nå har mennesket blitt en trussel mot reinens eksistens. Leveområdene reduseres der veier, hyttebyer og kraftgater avskjærer trekkruter mellom sommer- og vinterbeiter. Turistaktivitet i fjellet blir mer omfattende og ekstrem. Villreinens verden blir mindre og mindre.

For Norge er villreinen en såkalt ansvarsart; det vil si at vi med 90 prosent av den europeiske bestanden har et særlig ansvar for å bevare dette urdyret. WWF ser alvorlig på villreinens framtid og jobber kontinuerlig med å finne løsninger på problemene slik at høstens store eventyr kan oppleves også av fremtidige generasjoner som tar turen til fjells en helg i oktober.